Bella

Ho ho ho, nå er det jammen meg snart blitt jul igjen! I morgen blir endelig hele familien samlet for julen og det innledes med den tradisjonelle julekonserten med mammas (eks-)Kor O2! I år, som de siste rundt ti årene, har jeg også fått den gledelige æren av å være billett- og kakeselger (med de begrensningene som jeg har på krykker) sammen med Lærke og Linnie. Og når Johnny får sunget "O Helga Natt", da ringes virkelig julen inn i hjertet mitt også! Det går stadig fremover med kneet mitt, og i dag tok jeg min første dusj UTEN å sitte på stol i dusjen, og jeg kledde heller ikke kneet med en plastpose pga bandasjene for første gang - for nå er bandasjene fjernet!! Det ser ikke direkte stygt ut - men heller ikke så altfor pent. Det er fortsatt i en tilhelingsfase, Fjernet stifter og bandasje! Slik ser kneet ut i sin helhet, med arr både fra akeulykke 2012, operasjon 2014 og nå ny operasjon 2017. Er det riktig å betegne meg en ulykkesfugl? På tirsdag hadde jeg min

Hei igjen! Med julemusikk på høyttalerne og et hvitt snøteppe som har lagt seg så vakkert utenfor, begynner virkelig julestemningen å innta gården her hjemme også! Det har gått litt opp og ned med kneet i det siste, men både i går og i dag har jeg hatt egentlig ganske fine dager! I går var jeg hos fysioterapeuten og rodde 1000 meter før jeg fikk massasje av kneskål og legg. Det var deilig. Jeg fikk også gått min første tur ned til postkassene og opp igjen siden operasjonen! Hurra, jeg var så lykkelig og stolt! Altså, nå skal det sies at det faktisk er et lite stykke til postkassene, samt at det er i nedoverbakke med isføre (neeeida, men jeg merket jeg var ganske engstelig). Det gikk rekordtregt, men jeg gjennomførte det! Dagens lykkeligste øyeblikk, for sure! Veien ned til postkassen... ...og bort til postkassene. Jeg har kanskje kjørt kneet litt for hardt i det siste. Etter en samtale med Oddo fikk jeg en liten åpenbaring: "Bella, du må huske at knærne dine gjør

Du hørte riktig - jeg har vel for så vidt hintet om det her på bloggen tidligere også. Den siste tiden har jeg vært egentlig litt lite fornøyd med hårfasongen. 70 % var krøllete innerst og 30 % var rett helt nederst. Det er ikke veldig fint. Så, på lørdag valgte jeg bare å kjøre på! Mamma - en utrolig flink amatørfrisør - klippet av resten av det rette håret nederst slik at krøllene ble igjen. Det var spennende, skummelt, men mest av alt gledet jeg meg til endelig å få krøllene tilbake på sin rette plass. På min rare måte er dette en slags måte hvor jeg gir en bekreftelse på meg selv. At jeg godtar meg selv for den jeg er. Jeg legger ved et par bilder av forvandlingen - hva syns du? Litt krus, litt krøllet. Det blir nok mer kompakt og krøllete etter neste ordentlige dusj. Dette ble mitt nye profilbilde på Facebook. Denne helgen var det pepperkakebakst på planen! Mamma og jeg lagde deigen på fredag, før vi bakte pepperkaker på lørdag. Utrolig gøy og koselig - det blir ingen

Da jeg dusjet i dag, fjernet jeg bandasjen for første gang etter operasjonen! Bandasjene var så ekle av størknet blod, så tenkte det jammen var på tide å skifte. Det som overrasket meg mest av synet som ventet meg under bandasjene var hvor mange stifter som var brukt - hele 25 stykker!! Ja, for det er ikke sting denne gangen, det er stifter som er satt på med en type stiftemaskin! Herlighet, jeg merker jeg gruer meg litt til å fjerne stiftene i morgen... Men ellers ser operasjonssårene bra ut! Det ser ut som om sårene er i en god tilhelingsprosess. Det er nøyaktig 25 stifter - det sitter enda noen få til lenger opp på låret. Av og på med bandasje, dusj og alt styr, førte til at jeg var vond og utslitt i kneet etter morgenstellet. Klokken var 12:15, og allerede om 10-15 minutter skulle jeg dra til fysioterapeuten... Jeg brukte minuttene til å legge meg i sofaen og lot kneet få hvile før det skulle i trening igjen klokken 13. Til min rørende glede tok Simba del i hvilestunden min!

Som jeg tidligere har skrevet, syns jeg at dagene bare har rast av gårde. Hvordan kan det ha seg? Jeg har kun vært ute av huset tre ganger (tror jeg?) + en gang da Oddo tok meg med ut på luftetur litt over halvveis ned til bilveien i gården og opp igjen siden operasjonsdagen for 12 dager siden. Helt utrolig, hvor blir det av dagene? Jeg tenkte derfor å se tilbake på denne dagen som et eksempel. Jeg stod opp en gang mellom kl. 09:00 og 09:30 da jeg hørte koselig traktor-during i gården. Pappa hadde stått opp og brøytet snø i gården. Det er det som er så koselig her hjemme hos mamma og pappa: Enten blir du vekket av at noen er oppe, av at kattene som ønsker oppmerksomhet, eller av at noen som holder på i gården. Jeg vet ikke om det fins en bedre måte å bli vekket om morgenen på. Så gikk jeg på badet og begynte morgenstellet: Fortsatt tidkrevende, men ikke like vondt som tidligere. Pappa kom akkurat da jeg var ferdig med morgenstellet og vi spiste frokost sammen. Min frokost siden ope

Øyeblikksbilde. Dagene passerer, og selv om jeg ikke fyller dem med veldig mye, går dagene virkelig unna! Jeg tror jeg virkelig hadde behov for å hvile kroppen og slappe av - og vite at det er godt nok . Men jeg merker jeg har en del smerter, og jeg reagerer så innmari på smertestillende. Det er vanskelig å finne en balanse, så den ene dagen prøver jeg å ta smertestillende når jeg har vondt, men da blir jeg kvalm og uvel. Så prøver jeg den andre dagen å ta færre smertestillende, men da har jeg så vondt at jeg nesten ikke orker annet enn å ligge i sengen. Natt til i går lå jeg i hele to timer med intense smerter. Jeg er jo vant til å kjenne en konstant smertemurring på rundt 2-3 (4 i de verste tilfellene) på NRS-skalaen og ha disse smertetoppene som kjennes som stikk i kneet på ca 6, men denne gangen lå jeg konstant i smertetoppen. Jeg spente kroppen, gråt og vred meg i smerter som lå mellom 5-7. Det var ingen hvilepauser -  det gjorde vondt hele tiden. Til slutt orket jeg ikke

I natt drømte jeg at jeg hadde vondt i kneet. Plutselig merket jeg at jeg haltet; jeg hadde lagt igjen krykkene på toppen av et fjell! Så da måtte jeg klatre og slite meg opp fjellveggen, og det gjorde så innmari vondt i kneet....så våknet jeg av smertene, og det var det eneste jeg fikk med meg tilbake til virkeligheten fra drømmen. Klokken var rundt 03:30. I flere døsige minutter vurderte jeg om smertene var sterke nok til at jeg skulle ta smertestillende. Jeg lå muligens mellom 4-5 på NRS-skalaen i smertetoppene, og jeg klarte ikke å slappe av i kneet. Det ble likevel til at jeg utsatte tablettene da smertene roet seg etter en halvtimes tid. Da begynte derimot kattene å våkne til live, og de satte i gang nok et kattetivoli uten å spørre meg om jeg i det hele tatt ønsket det. Haha, det var nesten litt ekkelt, for Simba lagde skikkelig mye lyd og beveget seg hurtig, så jeg klarte ikke å øyne ham helt i mørket selv om jeg hørte ham. Men plutselig så jeg på ham - han stirret rett tilba

Helt siden i går da mamma annonserte at vi skulle ut på tur i dag, har jeg gledet meg til å få en liten luftetur! Gleden ble likevel litt døyvet da jeg hadde mye smerter i hele morges. Morgenstellet var en tung og vond treningsøkt i seg selv, og jeg var allerede utslitt da jeg var fullt påkledd og hadde pakket ferdig vesken. Jeg tok en ekstra smertestillende før jeg bega meg ut på reisen. Holder motet oppe! Formålet for turen var egentlig for å finne antrekk til mammas julebord for morgendagen, samt litt gaveinnkjøp. Etter en snartur innom Vikersunds Eurosko, kun for å finne ut at de ikke hadde skoene som mamma trengte, bar det seg videre til Åmot. Det er ikke ofte jeg er i Åmot (ikke nå lenger i alle fall) så det er alltid like spennende å vandre litt i Åmots gater. Første stopp var en skobutikk utenfor senteret. Det var snøsludd og is på veien, et mareritt-føre for en krykkevandrer, men siden jeg hadde pigger på krykkene var det ikke noe problem! Mamma fant vinterskoene hun tr

Aargh, klokken er ikke 12 enda, og jeg er allerede sliten etter alle smertene som kneet gir meg. Formen er ikke helt på topp og den konstante smerten er høy selv om jeg tok smertestillende for en time siden. Men nå har jeg i alle fall tatt kontakt med fysioterapeuten og skal ha første time på fredag! Han har jo vært min faste fysioterapeut i alle mine alle år med skader, så han vet godt hvem jeg er. Han avsluttet samtalen med å si: "Hvem var det jeg snakket med igjen, var det Anabel eller Analin?" Han sa til og med navnet mitt først! Hehe, små gleder i hverdagen. Dagene snegler av gårde i sitt bedagelige tempo. Når klokken er 17 begynner jeg å grue meg til kl. 18 når jeg skal sette fragmin-sprøyten på meg selv. Da klokken var 16 i går begynte jeg allerede å grue meg til kl 17 for det er da jeg skulle begynne å grue meg til klokken 18, haha! Sprøyten er jo ikke spesielt vond, svir bare i 15 minutter i etterkant, men det er bare å overgå den høye terskelen å stikke den spiss

I natt sov jeg mye bedre enn natt til i går! Som du kanskje har fått med deg, har jeg fått rigget meg til en seng i stuen så jeg slipper å gå ned trappen og sove i den himmelhøye sengen min i kjelleren. Aberet med å sove i stuen er jo at vi har to katter her hjemme. De er egentlig ganske rolige og sover mesteparten av dagen, men i går merket jeg jo at det er om natten de våkner til live! Så de skapte et skikkelig kattetivoli her der de fór inn og ut og skrapte på verandadøren hele natten. I natt hadde vi katteluken oppe, så da kom de seg inn og ut uten hjelp. Det var deilig å få noen timer sammenhengende søvn igjen! I morges klarte jeg å ta meg en dusj! Jeg lette tilbake i bloggarkivet og så at det var 4. dag etter operasjonen i 2014 hvor jeg også tok min første dusj, så jeg ligger à jour, hehe! Siden jeg har fått en gigantisk bandasje fjernet jeg denne da jeg skulle dusje. Jeg merket jeg var veldig spent på hva som ventet meg under! Ville det være et blodbad uten like? Ville hevelse

Heisann og hoppsann! Det er dag 3 postoperativt nå, og jeg lever fortsatt! Det har vært helt utrolig mange innom bloggen min i det siste! Jeg linket operasjonsdag-innlegget mitt til Facebook, og det var over 500 innom bloggen min på lørdag, og nesten 200 i går! Bare i løpet av én dag ble innlegget "Operasjonsdagen 2017" blant topp 5 av de mest sette innleggene mine - av alle innlegg jeg har skrevet! Det er jo helt utrolig! Tusen takk til dere alle som tok dere turen innom, og leste innlegget mitt! Det er koselig at så mange ville lese om min opplevelse av kneoperasjonen! Jeg har og har hatt en del smerter i kneet de siste dagene, men det var jeg jo forberedt på. Jeg tar sterke smertestillende, og selv om det ikke klarer å ta vekk all smerten, slipper jeg iallfall smertetoppene. Jeg har denne konstante smerte-murringen i kneet hele tiden som gjør at jeg føler jeg aldri klarer å slappe ordentlig av i kneet, samtidig som jeg får ekstra smerter når jeg reiser meg opp eller i

Morgenen før operasjon: Den indre vekkerklokken vekket meg kl. 04:38, nøyaktig 8 minutter før mobilalarmen min ringte. Øynene var trøtte, men sinnet var våkent, så det var ikke noe problem å stå opp. Morgenen gikk med til å dusje, ikke spise mat eller drikke, lese igjennom operasjonsforberedelsene nok en gang fra sykehuset, ikke spise mat eller drikke, pakke ferdig bagen jeg skulle ha med hjem, og ikke spise mat eller drikke. Det var overraskende vanskelig å ikke tenke på mat og drikke (skulle faste til operasjonen)! Til tross for at jeg vanligvis verken er sulten eller tørst om morgenen, var det akkurat som om det var nå jeg ville ha det. Nå som jeg ikke kunne. Akkurat som når strømmen går, at det er først da du tenker at du endelig har tid til å støvsuge eller sette på en klesvask. Klar for å dra på sykehuset! Selv om Oddo skulle tidlig på jobb samme dag selv, tok han følge med meg bort til bussen og så til at jeg kom meg trygt inn. Så utrolig skjønt! Med tanke på at det ha

Vet du hva? I dag innså jeg at det ikke er vits i å grue seg noe mer for morgendagen. Morgendagens operasjon ligger og venter på meg uansett hvor mye jeg vil eller ikke, og da er det unødvendig å kaste bort den siste dagen i forkant på å grue meg. Jeg ringte sykehuset igjen i dag, og jeg fikk vite at det skal både være en skopi i forbindelse med menisken som ligger løsrevet i kneet, men også en rekonstruksjon av korsbåndet. Min spontane reaksjon var at jeg ble glad! Så håper jeg kirurgen mener at dette er til det beste for meg. Så, en liten sjekkliste før jeg går videre: - Jeg har spist mitt (les: tvang i meg) siste kveldsmåltid før fastetiden frem til operasjon - checked! - Jeg har drukket min siste drikkeflaske med vann før fastetiden frem til operasjon - checked! - Jeg har besøkt mormor en siste gang før operasjon - checked! - Jeg har hatt en siste harde treningsøkt for muskulaturen i beina - checked! - Jeg har pakket bagen for morgendagen som jeg tar med meg hjem til Askeru

Dagen nærmer seg med stormskritt, og jeg merker jeg ikke er helt fornøyd med at tiden går så fort. Tidligere i dag mestret jeg å si at det er 3-4 dager igjen til jeg skal på sykehuset, at det fortsatt er lenge til. Men operasjonen finner jo sted over i morgen! Jeg tror jeg ikke har latt meg selv innse det enda, jeg bare skyver datoen vekk fra meg. Misforstå meg rett! Det er virkelig denne datoen jeg har ventet på så inderlig lenge, og jeg er utrolig glad for at operasjonen endelig er kommet for døren! Likevel knytter det seg mange tanker, følelser og forventninger til både denne dagen og dagene som følger... Noen ganger merker jeg det er for overveldende å tenke på. Jeg er bare nødt til å ta en dag av gangen. Det har vært en tung dag i dag, men på en annerledes måte enn de vanlige tunge dagene jeg har hatt i det siste. Jeg har tatt enda et tak i livet mitt! Et tak som jeg sjelden tar for meg selv, men som er så viktig for mitt indre sjeleliv. Selv om jeg har grått mye og at øynene mine

God kveld i heimen! Nå er det bare ca halvannen uke igjen til operasjon, herlighet! Jammen skal det bli godt å bli ferdig med dette, jeg har ventet hele sommeren og høsten på denne datoen! Likevel er dette en dato som jeg gruer meg til. Selv om jeg ikke bruker krykker akkurat nå, merker jeg at beina er mer smertefulle og slitne enn vanlig (med 'vanlig' vil det nå si tiden før jeg skadet meg forrige onsdag). Treningsøktene er vonde selv om jeg tar det roligere, og jeg må sette meg ned oftere når jeg går. Beina (i flertall) er faktisk trette og vonde mens jeg sitter og skriver dette innlegget. Det er jo ikke slik det skal være! Det er jo nå jeg skulle ha økt presset på meg selv og satt inn siste støtet på treningsøktene før operasjon! Men beina makter det ikke. Jeg tror presset har vært for høyt for lenge. Jeg har kjørt meg selv beinhardt på trening gjennom hele høsten, i mitt lille håp om at operasjonen skulle komme på et tidligere tidspunkt. Nå merker jeg at beina ikke

En rolig formiddag i heimen, og Oddo og jeg sitter i hver vår stol med hver vår bok. Plutselig fikk jeg lyst til å sette på rolig bakgrunnsmusikk, og denne gangen ble det Yirumas "It's Your Day" som trakk det lengste strået. "It's Your Day" - Yiruma. "Hvilken dag er det i dag, da, Bella?" , spør Oddo. "Det er Bellas dag!", svarer jeg, før jeg legger til med litt mer ettertanke: "Hver dag er Bellas dag." Så begynte refleksjonen. Jeg behøver ikke å legge skjul på at dette har vært en tung sommer og høst. Daglige kamper, mye smerter og mange tårer. Året 2017 er snart omme, og halvparten av året har vært preget av knesituasjonen min. Jeg har ofte tenkt at dette er et år som kommer til å bli husket for mine vonde og såre tanker, opplevelser og følelser knyttet til nettopp dette. Men det er jo ikke det jeg vil! Livet er for kort til å ha et slikt fokus. Hvert øyeblikk er til for å nytes, for de kommer aldri tilbake. Det

Selv om kneet var både stivt og vondt, måtte jeg dra til legen for å forlenge sykemeldingen min i går. Det var rart, men likevel godt å ta med meg krykkene ut på tur igjen. Det er jo flere uker siden jeg brukte dem sist. Men når kneet er så vondt som det er nå, er det ingen annen utvei. Som jeg har skrevet før, er jo begge knærne mine såre for tiden, så turen til legen ble både lang og slitsom. Likevel bestemte jeg meg for å stikke innom jobben med sykemeldingen nå som jeg ikke var så langt unna. I tillegg til den konstante murringen i det skadede høyrekneet og eventuelt tilleggssmerter hvis jeg beveget det ekstra mye, fikk jeg også en stikkende smerte i venstrekneet hver gang jeg tråkket ned på det. Omsider var det tid for å legge på vei hjem igjen. Jeg var så sliten og vond i venstrekneet, altså det friskeste kneet, så jeg prøvde etter hvert å legge mer vekt på det skadede kneet. Men smertene som ilte gjennom dette kneet var selvfølgelig enda verre. Hvert skritt var en kamp, og t

I natt sov jeg forferdelig dårlig. Jeg hadde denne konstante irriterende murringen i kneet gjennom hele natten, og jeg turte ikke å bevege kneet i frykt for at det skulle gjøre vondt. Ikke klarte jeg å strekke ut kneleddet ordentlig, og ikke klarte jeg å bøye kneleddet ordentlig. Jeg måtte ligge anspent med kneet i en stilling som ikke var behagelig gjennom hele natten. Det skjedde på kveldsvakten i går. Jeg jobbet jo helgen som var, én fridag på mandag, deretter følgende to arbeidsvakter på tirsdag og onsdag. Etter helgen var knærne slitne, og jeg husker jeg lå omtrent hele søndag ettermiddag og kveld i sofaen fordi knærne nesten ikke orket tanken på å måtte bære kroppen min. På tirsdag fikk jeg vondt i kneet underveis og etter dagvakten, og på onsdag, altså i går, fikk jeg akutt vondt i kneet igjen. Samme smerte og samme følelse av hjelpeløshet som jeg fikk etter hendelsen rett etter sommerferien kom tilbake igjen til meg, og flashbacket som fant meg var ingen god opplevelse. Den

Heisann! Jeg prøver meg på et innlegg fra mobilen denne gangen, på vei hjem fra korøvelse! Så blir ikke T-baneturen så innmari lang, hehe. I dag har jeg hatt fridag etter en relativt rolig arbeidshelg! Med rolig, vil det likevel si full fres de 4-5 første timene, og at jeg får ikke satt meg ned før klokken er rundt 12. Dagen i dag har gått litt i ett med en del ærender. Jeg fikk utført nok en hard og god treningsøkt, og for én gangs skyld ble jeg ikke så sliten at jeg holdt på å gråte på trening! Jeg syklet rekordlangt på sykkel (20,8 km på de samme 40 minuttene og de samme motstandsintervallene som tidligere, med en makspuls på 182 !), og var kjempefornøyd! Først da det var korøvelse i kveld, merket jeg hvor slitne og såre beina var. Det var vondt å stå, vondt å bøye meg ned og å reise meg opp igjen. Hodepine fikk jeg også, og jeg kom plutselig på at jeg ikke har spist ordentlig siden frokost! Nå merker jeg det skal bli godt å komme hjem og få meg litt mat og hvile for beina, slik a

Nå har jeg akkurat fullført treningsprogrammet mitt, og denne gangen var det ganske hardt! Joda, så begynte jeg treningen kl. 12:30 uten å ha spist frokost eller lunsj, men jeg kom meg igjennom! Og det på rekordrask tid, tatt i betraktning at jeg har økt tid og repetisjoner på flere av øvelsene siden i sommer! 24 minutter sammenlagt - jeg hadde nesten ikke pauser mellom øvelsene! Men det er jo et ganske så variert program, så det går veldig greit. Det er altså dette som er treningsprogrammet jeg utfører når jeg snakker om rolig hjemmetrening. Her tenkte jeg å gi en liten oversikt over øvelsene jeg gjorde i dag i forhold til utgangspunktet fra i sommer: Oppvarming: Jumping jacks 1 min. Wall sit (90 grader i kneledd):           1 min 30 sek             --->     2 min 30 sek Push-ups (strake):                               20 stk. Sit-ups:                                                 20 stk                       --->      30 stk. Knebøy (på hvert bein):                

Som jeg nevnte i forrige innlegg, var hodet mitt fylt av tusen ting som jeg måtte huske på til denne konserten. Hvordan begynte det med at jeg fikk så mye oppgaver og ansvar? Da må vi noen uker tilbake i tid. I koret har vi ulike komiteer som vi må delta i, for at koret skal få gjennomført alt vi skal igjennom i løpet av et år. Jeg tenkte jeg kunne være med i høstkonsert-komiteen og dermed være med på å sette opp hele høstkonserten. Videre sa jeg ja til å holde ansvar for billettene. Dette var et ansvar jeg hadde hatt tidligere, og da hadde det gått så greit. Men lite visste jeg da om at det skulle bli rekordmange forhåndskjøpte billetter. For første gang i løpet av mine fire år i koret prøvesang jeg som solist. Det var skikkelig skummelt!! Selv om det bare var for den gode og vennlige dirigenten vår, Magnus - det kunne jo faktisk ikke ha blitt mindre skummelt! Da jeg prøvesang til salmen "Kom Jesus lys din fred på jord" , husker jeg at Magnus fortalte meg at jeg sang &qu