Bella

I morges ble jeg vekket med en varm Café Mocca på sengen av Oddo. Rullgardinen på soverrommet ble trukket opp igjen, og en kald og rimfull natur utenfor kom til syne - slik som den var på nøyaktig samme tid i fjor. Dagen har kommet, den jeg har både fryktet og sett frem til på én og samme tid. Det er nøyaktig ett år siden den siste operasjonen av kneet mitt. Selve operasjonsdagen (som du kan lese om HER ) har jeg tidligere forklart at jeg ser tilbake på med gode minner. Tatt i betraktning hvor tøffe månedene i forkant hadde vært, var det endelig godt å nå et vendepunkt. Dagen jeg hadde ventet på i nesten et halvt år var endelig kommet. Etter å ha kjempet hele høsten i forveien, kunne jeg på denne dagen bare lene meg tilbake og la livet mitt ligge forsvarlig i hendene til kirurgen, sykepleierne og anestesipersonellet. Jeg minnes om den postoperative smerten og den intense postoperative kvalmen, men også om kjærligheten jeg ble fylt med i min families nærvær. Følelsen av at alt skulle

Det har vært et par tøffe uker i det siste. På mandag fant jeg meg selv gråte alene og åpenlyst på kafé - jeg som aldri gråter offentlig! Selv om mandager pleier å være ukens høydepunkt med øvelse med Kor Major, har det vært vanskelig å glede seg over øvelsen med alle de andre tankene i hodet. Uansett, med ukens eneste fridag i dag, har jeg tid til å sette meg godt til rette i sofaen, lytte til nydelig musikk fra Casting Crowns og reflektere over hvor godt livet er. For livet er så vakkert! Det er bare noen ganger litt vanskelig å ha øynene til å se det. Jeg legger ved et dikt som beskriver godt de mellommenneskelige verdiene som er viktige for å bygge hverandre opp. Jeg tenkte diktet ville passe så godt til dette innlegget. FORTELL MEG Fortell meg  at jeg er noe, at jeg kan noe, at jeg betyr noe. Fortell meg det. Ikke fortell meg det jeg gjorde, eller det jeg kunne gjort, eller det jeg burde eller skulle gjort. Nei, ikke fortell meg det. Fortell meg heller at jeg

Dagen begynte med en skikkelig seig og demotiverende treningsøkt på treningssenteret. Etter å ha fått den hersens leggstrekken kraftig tilbake atter en gang (måtte tidligere denne uken halte rundt på jobb), merker jeg at jeg sliter med å komme meg på trening for tiden. Det er kjedelig nok kun å utføre styrke- og skadeforebyggende trening for knær økt ut og økt inn, men i en viss tid hadde jeg iallfall løpingen jeg kunne glede meg både til og over. Nå, med leggstrekken i tillegg, kan jeg ikke løpe engang, så hvor skal jeg da finne motivasjonen hen? Det er ganske utrolig at jeg klarer å kommer meg på trening, syns jeg. Om én uke er det nøyaktig ett år siden jeg opererte kneet mitt, og jeg merker jeg har blandede følelser for det. Har jeg kommet så langt som jeg burde med mine forutsetninger? Burde jeg være fornøyd med egen innsats for opptrening og selvoppbygging? Jeg tar den tankeprosessen senere. Likevel fikk jeg en opptursmelding rett før trening. Mamma og pappa skulle besøke mormor

Øynene er tunge og kroppen er sliten, det er lenge siden jeg har hatt en så krevende og tøff uke som denne. Mandag var den verste dagen, og det ga en forferdelig start for resten av uken. I tillegg har nattesøvnen vært laber, noe som også har preget meg utover dagen. Jeg våkner alltid en stund før klokken ringer, drømmene har ofte vært intense og vonde, og jeg våkner klam og svett over hele kroppen. Men nå, etter fire dagvakter (som tilsier at alarmen står på mellom kl. 05:45 og kl. 05:20) har jeg endelig turnusfri i morgen og deretter frihelg! Jeg har heller ingen planer (for én gangs skyld), bortsett fra å nyte livet i mitt eget nærvær. Og å ta vare på meg selv. Etter dagvakt var det Suppe og messe, og jeg var koordinator for siste gang dette semesteret. Jeg hadde virkelig gledet meg til dette arrangementet i dag. Det var blitt flere uker siden jeg hadde fått muligheten til å være med, og jeg merker jeg har savnet det. Jeg dro til Majorstuen Kirke direkte etter jobb, ankom kl. 1

For en deilig og avslappende dag! Jeg sov i nesten 12 etterlengtende timer i natt, og jeg har nesten ikke gjort NOE fornuftig i dag - og det med god samvittighet! Det er virkelig så deilig å være her hjemme sammen med mamma og pappa igjen. Tiden har gått med med til å gå igjennom litt servise og arvede klær, og da fant jeg noen flotte skatter som jeg gleder meg til å bruke. Ellers har jeg brukt tid på å løse kryssord og at Simba skal bli kjent med og glad i meg igjen. En vakker kjole jeg har arvet fra kusinen min. Mamma var så snill og la den opp for meg! Simba ligger i fanget mitt! Hvilket verdifullt øyeblikk.  Jeg har også på meg en deilig jakke som jeg har arvet fra tanten min. I kveld skal vi se på filmen "Red" med Bruce Willis, og det gleder jeg meg til! Willis er så fantastisk stilig i filmene "Red" og "Die Hard" - filmer som jeg trodde jeg aldri ville like eller tørre å se! Men Willis gir meg en slags trygghet om at det kommer til å

Etter dagvakt i dag dro jeg rett på trening. Med manko på søvn og bein som allerede var slitne etter å ha trasket rundt på avdelingen i nesten 8 timer, samt at jeg har trent de siste to dagene også, var fristelsen stor for bare å sitte videre på T-banen da vi ankom Ensjø. Men jeg visste at jeg trengte denne treningen for at jeg kan unne meg en hjemtur til gards til helgen. Ved å lure hjernen min til ikke å tenke at jeg ikke skal på trening - bare at jeg skal gå av på Ensjø T-banestasjon og ta meg en gåtur (...) til treningssenteret - så pleier det å gå greit å komme i gang med treningen når jeg bare har fått på meg treningsklær og har treningsapparatene tilgjengelige for mine føtter. Selv om det er greit å komme i gang med treningen, betyr det nødvendigvis ikke at jeg koser meg under treningen. Dette var en slik dag. Beina var slitne, så 20-minutters løpingen på tredemøllen var et ork og styrketreningen var sår for knærne. Ikke hjalp det at jeg kom midt i rushtiden. Vanligvis prøver

Etter gårsdagens tunge formiddag og en treningsøkt som var både hard og vond for knærne, gledet jeg meg til å besøke mormor. De siste par ukene har bare fløyet forbi, så jeg hadde ikke sett henne på en lang stund. Jeg savnet henne, og jeg gledet meg til å se henne, snakke med henne, mimre med henne. Da jeg kom inn på rommet hennes, så jeg at hun lå i sengen.    "Neimen, mormor, ligger du i sengen i dag! Er du sliten?"    Mormor så så vidt opp på meg og stotret frem noen lyder jeg ikke helt forstod. Her har det skjedd noe, tenkte jeg. Mormor klarer vanligvis å uttrykke seg, og det at hun nå ikke klarte å finne ordene hun skulle si var ikke normalt. Plutselig kom det en pleier forbi, og han stoppet opp da han så meg.    "Hei, vi har prøvd å kontakte dere, men vi har ikke fått svar. Kan du komme ut hit litt?" Jeg fulgte ham ut i korridoren hvor han fortalte at mormor hadde hatt over 39 i feber dagen i forveien. Det ble tatt prøve av urinen, og det viste seg at hu

Månedens høydepunkt: Vinterferie i Gdansk! Det var deilig å koble ut fra bylivet og slappe av i en ny tilværelse! Månedens nedtur: At leggstrekken skulle hindre løpingen min denne måneden også, bli forkjølet og (altfor) hektiske uker. Månedens ord: Påskehistorie nummer 3! Jeg har ikke fått tid til å sette meg ordentlig inn i den enda, så får ikke skrevet særlig om det her, men jeg gleder meg veldig til å studere den! Håper jeg får litt mer tid i neste uke. Månedens latterkick: Da jeg så på noen av bildene som ble tatt i Gdansk. Jeg lo så jeg gråt! Månedens stolteste øyeblikk: å synge på høstkonsert med Kor Major for en fullsatt kirke det vi har jobbet og lagt vår innsats i denne høsten. Månedens komplimenter: "Men du er jo det! Du er kjempevakker!" "Og du stråler jo som alltid." "Jeg syns det var du som smilte mest på konserten!" "Folk har noe å lære av deg. Jeg syns det står respekt for det du gjorde." &qu