Bella

Det er jo faktisk nesten et helt år siden jeg var i Sandnes forrige gang. Ferien er over for denne gang, men jeg vil si at jeg har utnyttet dagene maksimalt. Det har vært godt å få litt miljøforandring og komme til det mildere Vestlandet! Tirsdag 20. februar: Togreise i kvalmedvale. Vi tok tog fra Oslo til Sandnes. Jeg syns togturer er så idylliske, og jeg ser for meg at jeg nyter utsikten fra vinduet, leser i bok, eller pusler med andre ting. Rolig transportmetode, vakker utsikt over Norges land og flere timer satt til bare å vite at å være til stede er godt nok. Og så skjer det samme hver gang, midtveis i togturen, at jeg kommer på hvorfor jeg egentlig ikke liker togturer. Jeg blir nemlig så fryktelig reisesyk. Denne gangen begynte det i underkant av en time før vi ankom Kristiansand - jeg var ikke passert halvveis engang da jeg hadde mer enn fire timer igjen av turen. Likevel så overlevde jeg turen. Jeg merket det hjalp å tenke på hvor grusom kvalmen var rett etter operasjon

Hurraaa, hvilken gledelig dag det er i dag! I dag er det nemlig nøyaktig 25 år siden jeg kom til Norge for første gang! 25 ÅR!! Alt jeg har utrettet hittil i livet, alle menneskene jeg har fått æren av å bli kjent med, en familie jeg har blitt så glad i... Jeg merker jeg blir helt sentimental bare jeg tenker på det! Hjemme pleier vi å kalle dette Barnas Dag, og da Linnie og jeg var små, pleide vi å få lov til å bestemme hva vi skulle ha til middag på denne dagen. Men hvis vi var ekstra heldige, overrasket mamma oss med nystekte vafler om kvelden. Nå i senere tid markerer vi ikke dagen så mye innad familien, men jeg bruker tid på å reflektere over livet mitt og å tenke over alt jeg har som jeg kan være takknemlig for. Etter flere ærender i byen, møtte jeg omsider Oddo for en liten middagsdate på "Créperies de Mari" for en liten markering for dagen. Det smakte vidunderlig.  Til min store overraskelse ga Oddo meg en gave!! Tenke seg til! Jeg fikk et sett med tegneblyanter (jeg

Nå er det vinterferie, og den innledes med en liten hjemreisehelg til gards! Det er alltid godt å komme hjem for et lite pust i bakken etter travle dager i Oslo med alle dets krav og forventninger som jeg setter til meg selv. Her kan jeg senke skuldrene og vite at bare meg er godt nok. Oddo er med, mens Linnie og Stig kom i dag, så nå er det fullt hus! Det gjør meg så glad og varm innvendig at hele familien er samlet. Pappa har vært i Oslo i dag for å ordne i leiligheten til mormor, så Oddo og jeg har stått for middagen i dag! I dag er det lapskaus som står på menyen, og selv om det ikke er vanskelig å lage det, er det tidkrevende arbeid. Men i godt selskap går det meste bra! Etter tre timer med kjøtt- og grønnsaksoppdeling, samt oppkok av en enorm kjele, står nå kjelen og putrer i skrivende stund, og det er bare å vente til potetene smuldrer opp og gjør væsken tykkere. Så blir det endelig mat på oss også! Jeg legger ved en liten salmetekst som jeg syns passer fint til denne vente

Hei, kjære lesere! Jeg begynte tilfeldigvis å lese blogginnleggene mine fra oktober/november 2012, og jeg merker jeg virkelig kan være stolt av alt jeg har utrettet i livet mitt. Alle mennesker jeg har tatt med inn i livet mitt, og bare av meg selv - rett og slett. Hvordan jeg stod på til musikalen "Kolibrikongen" da jeg fikk tildelt en av hovedrollene, og hvordan jeg hele tiden hadde fokus på prestasjon fremfor tilværelse. Det er egentlig ganske utrolig hvor mye jeg fikk til på den tiden. Kan jeg føle at jeg kan være like stolt av meg selv nå også? Mitt fokus for tiden ligger selvfølgelig på kneet mitt. Fysioterapeuten har gitt meg en treningsplan som gjør at jeg kan føle at jeg virkelig trener når jeg trener! Men det er ganske tydelig at jeg er ute av trening: jeg kommer opp i sone 5 etter kun fem minutter sykling på lavere tempo enn før operasjonen, haha! Det er egentlig litt leit at all treningen og innsatsen jeg la inn før operasjonen, føles som om er blitt tatt vekk

Etter flere følelsesladde dager har jeg endelig kommet til et punkt hvor jeg kan senke skuldrene. Jeg var også på Suppe og messe i ettermiddag, og det var så koselig! Mange kjente ansikter møtte opp, og det gledet min lille sjel! Dagen kunne ikke ha endt bedre. Og disse ordene rører mitt hjerte mer enn noe annet: Jeg skal være helt trygg på at jeg er så absolutt ikke en skuffelse for Gud. Han er tvert imot veldig stolt av meg og vil at alle skal få vite at jeg er Hans elskede datter. Han vil rope det ut: Anabel er min! Han gleder seg over meg og fryder seg over meg, jeg er Hans øyensten! Er det ikke helt utrolig? Tenk det! Tenk at Gud er så glad i meg! I meg!! Åh, jeg blir så rørt at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Kanskje ikke det beste å blogge når man er så følelsesladet, men nå som jeg gjør det, kan jeg jo likevel dra den ut! Tusen takk. I natt kan jeg legge meg lykkelig. - Bella.