Bella

Forrige helg tok jeg meg høstens første tur hjem til gards, og hvor godt og viktig dette var for meg! Jeg merket hvor sårt jeg trengte å komme meg litt vekk fra storbyens slitsomme mas og strevsomme dager og heller komme hjem til mamma og pappa for ro, familiekvalitetstid og selvoppbygging. Det var så verdifullt. Jeg ble hentet i Hokksund forrige torsdag, og jeg fikk snakket med mamma og pappa om sykehusbesøket jeg gjorde den dagen, som beskrevet i forrige innlegg. Deres støtte og råd betydde så mye for meg, og de anbefalte meg å ta operasjonen. Jeg syns fortsatt det er et vanskelig valg, jeg vet egentlig ikke om jeg har bestemt meg enda heller. Dette var første gangen jeg var hjemme siden Simba døde, og det var rart å ikke møte ham ved inngangsdøren ventende på mat etter flere timer alene og uten selskap av oss mennesker. Simba var blitt gravlagt ikke langt utenfor huset, under lindetreet. Han hadde ikke fått noen gravstein enda, så mamma og jeg bestemte oss for å lage en til ham

"Skitt, så var jeg tilbake igjen. Det var sterkere enn jeg hadde trodd å møte den samme parkeringsplassen og bygningen igjen. Forrige gang jeg var her på A-hus var for to år siden da jeg skulle operere kneet mitt for andre gang, og jeg merket hvordan tankene tok meg med tilbake i et sterkt tilbakeblikk. Det er sårt å være tilbake igjen, for det kjennes ut som et nederlag. Jeg har feilet i opptrening og jeg har skuffet alle - inkludert meg selv - med at jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på meg selv. Med blanke øyne mens jeg måtte ta meg sammen for ikke å miste meg selv helt, fant jeg endelig veien dit jeg skulle og kunne sette meg ned på venterommet. Det verste med denne timen er at jeg vet jeg ikke kommer til å bli glad for utfallet uansett hva det blir. Enten vil jeg ikke bli tilbudt operasjon, og jeg må fortsette å leve med klikkingen og smerten i kneet som jeg allerede gjør til daglig nå. Eller så vil jeg bli tilbudt operasjon, og da er jeg tilbake i en ny rehabilite

I dag har det en vært en så nydelig dag! En rolig og bekymringsløs søndag til selvoppbygging, glade tanker og gode følelser. Jammen er det viktig med slike dager også! Jeg valgte å ta en treningsøkt i dag, og det var en overraskende fin treningsøkt! I de siste ukene har treningsmotivasjonen min vært laber. Jeg trener uten indre lyst, og jeg har nesten mistet håpet om at jeg en gang skal bli frisk nok i knærne til å trene det jeg ønsker og har lyst til. Tanker som "hvorfor gidde? Jeg blir jo ikke noe bedre uansett" har drept gleden min ved trening, og det har vært et forferdelig slit å finne veien til treningssenteret. I dag var det likevel ikke så ille å trene styrke, og jeg fikk kjørt harde øvelser uten store knesmerter. Det er jo gøy når jeg kan legge på flere kilo på apparatene etter bare siden begynnelsen av samme uke! På kvelden skulle jeg være medliturg på MERs Gudstjeneste for Unge Voksne (GUV), og jeg har alltid tenkt på det som en spennende og givende arbeid. Da

I går formiddag fikk jeg vite at Simba er død. Han døde en gang i løpet av tirsdagen. Han hadde gått ut av luken på mandag kveld og siden hadde ingen sett ham. På tirsdag kveld hadde mamma og pappa blitt bekymret for ham og gått ut på terrassen og ropt etter ham. Da hadde mamma funnet ham liggende i sofaen, helt stiv og kald. Og død. Jeg hadde akkurat vært ute på et ærend i Oslo og var på vei hjem da jeg fikk beskjeden. Jeg hadde gått av på bussholdeplassen og skulle til å gå hjem da mamma skrev på messenger til Analin og meg at hun hadde en alvorlig nyhet til oss. Jeg begynte å gråte momentant da hun skrev at Simba var død. Min kjære Simba. I 12 nydelige år var du hos oss. Vi hentet deg i Sigdal etter annonse på det tidligere Viva-senteret i Vikersund, og vi dro straks og hentet deg. Dette skjedde rett før Analin og jeg skulle på den årlige turneen til Tyskland med Heggen Gospel, og vi ville nesten ikke dra da vi heller ville være hjemme sammen med deg. Tenk at det har gått 12 år.