Bella

Hei og hopp! Denne uken fikk jeg, som nevnt i forrige innlegg, et helt nytt treningsopplegg (treningsopplegg nr 4) fra fysioterapeuten, og det må det faktisk skrives noe om! For denne uken fikk nemlig lov til å JOGGE!! Vel, jeg måtte jogge så sakte som det nesten går an (8 kph) med stigning på 3 %, og jeg fikk bare lov til å jogge i 10 minutter to ganger i uken. Men allikevel! JEG KAN JOGGEEEE!!! Hvilken befrielse! Bare kneskadene ikke fratar meg gleden og friheten jeg får ved løping, har jeg vel innen nå klart å forsone meg med at kneskadene har tatt fra meg min lidenskap for fotballspilling. Nå tenkte jeg å legge ved treningsplanen min som jeg utførte i dag! Egentlig gjør jeg dette for min egen del, slik at jeg i fremtiden kan se hvilke øvelser jeg har gjorde på denne tiden. Fysioterapeuten vil at jeg skal utføre treningsopplegg 3 + 4 (som nevnt i forrige innlegg) i løpet av en uke. Ikke begge på hver økt, for "jeg skal ikke leve på treningssenteret", som han beskrev så

I dag var jeg hos fysioterapeuten min, og det er alltid en sann glede å være hos ham! Han heier på meg, han roser meg for all den innsatsen jeg har lagt i treningen, og han gir meg styrke til ikke å gi opp håpet om at jeg skal bli ordentlig fysisk frisk igjen. Av over ti års erfaring med kneskader (inklusive tre kneoperasjoner), til tross for endeløse timer med styrke- og forebyggende trening, virker det egentlig håpløst å bli ordentlig frisk igjen. Men hva har jeg ikke hvis jeg ikke har håpet? Jeg tviholder meg fast til håpet, og jeg er fast bestemt på at jeg skal bli bra! For alternativet er ikke aktuelt. JUNI 2017  I dag er en dag knyttet til mange følelser. Det er nemlig et år siden jeg skadet kneet mitt i uskyldig fotballspilling, dagen etter fjorårets sommerfest. En begynnelse på en vond reise som jeg trodde jeg aldri ville komme meg igjennom. Et mareritt som jeg trodde jeg aldri ville våkne fra. Jeg kan se for meg plenen, og jeg kan se for meg hvordan jeg håndterte fotballen

Lørdagen som var, var det dagsfestival på Gulsrud Leirsted! Gulsrud Leirsted!! Barndomshjemmet mitt er jo nabo til dette stedet! Veel, det er egentlig en kilometer i avstand mellom leirstedet og barndomshjemmet mitt, men når man bor så avsidesliggende som vi gjør, har jeg blitt vant til at mitt nabolag går i en kilometer i omkrets. Dette var så skikkelig stas! For én gangs skyld var jeg den som hadde kortest reisevei! Jeg kunne til og med gå dit! Dette var så uendelig stort for meg! Gulsrud Leirsted! Det første vi ville få med oss var Mamas Garden som begynte kl. 14:00. Oddo og jeg fikk ikke rotet oss ut av huset før kl. 13:47, men ankom Gulsrud Leirsted kl. 14:03. I skråningen ovenfor leirstedet hadde det samlet seg en rekke folk med blant andre biskop Per Arne Dahl i spissen. De var midt i sangen "Jeg vil gi deg, o Herre, min lovsang" , så jeg slang meg med på resten av sangen. Mot slutten av sangen fikk jeg blikkontakt med Per Arne, og han smilte svakt og nikket til

Heisann og hoppsann! Denne uken har jeg kjøpt masse forskjellige og spennende pålegg, i et håp om å øke matlysten min! Matlysten har vært borte i 3-4 uker nå, så det er jammen på tide å iverksette tiltak. Jeg spiste mine to vanlige skiver til frokost, og for en gangs skyld nøt jeg måltidet også. Med salami og italiensk salat ble det en smakfull opplevelse, hehe! For tiden holder "Den Norske Turistforeningen" til ved Spikersuppen, så i går utforsket Oddo og jeg de forskjellige tilbudene de hadde. Plutselig øynet jeg klatreveggen, og gjett om jeg ble i fyr og flamme!! Vi gikk bort, litt nysgjerrige og forsiktige, og fyren som var ansvarlig for klatreveggen merket oss og spurte meg om jeg ville prøve. "Åh, du har jo kjole på deg, da vil du sikkert ikke..." , sa han ved andre øyekast på meg. "Det går fint, jeg har treningsshorts i baggen, jeg kan ta den på meg!" , svarte jeg raskt (og planlagt - det var kjempehell at jeg hadde trent tidligere på dagen og f

I mitt prosjekt "finne frem og bruke alle kjoler og skjørt fra klesskapet", finner jeg mange små skatter jeg hadde glemt jeg hadde. I dag fant jeg den grønne kjolen som jeg kjøpte for åtte år siden, og den satt like godt på den dag i dag som for åtte år siden! Tenke seg til. Etter å ha ryddet leiligheten i kveld, skulle jeg gå ut med søpla. Rett utenfor blokken var det små barn som lekte. Ei av jentene så veldig på meg før hun utbrøt: "Du er pen!" Jeg ble fullstendig overrumplet, men smilte og takket. Deretter gliste jeg meg hele den lille veien bort til søppeldunkene. Så utrolig koselig! Det gjorde meg virkelig så glad. Litt uklart, men greit nok. Dette er meg sommeren 2010! Og dette er dagens øyeblikksbilde! Åtte år mellom bildene ble tatt. Og så! Jeg veeeet at jeg har snakket mye om trening, så jeg prøver å holde meg unna dette emnet. Men nå må jeg bare fortelle om noe! Gjennom alle mine økter på treningssenteret har jeg merket at jeg har sett den

Kjære Gud. Takk for at du har vært med meg de siste dagene. På min nattreise til Bergen, der jeg tok et underlig valg hvor ting kunne ha endt fryktelig ille. Jeg kan ikke fatte at jeg lot det skje. Det må ha vært du, Herre, som så til meg og passet på at jeg hadde det bra. Jeg kan virkelig ikke forstå noe annet. Takk for at du var med min kjære tvillingsøster da hun skulle forsvare masteren sin. At du styrket henne til ikke å glemme alt hun har jobbet så hardt for. Hun klarte seg med glans! Nå kan hun endelig senke skuldrene og glede seg over hverdagene uten presset fra masteren. Og det så innmari velfortjent. Takk for at du var med henne de 40 minuttene i møtet med både intern og ekstern sensor. Og takk for at koret mitt og jeg fikk laget en så strålende konsert i kveld! Jeg følte jeg hadde kontroll på sangene og bevegelsene slik at jeg kunne smile og glede meg over konserten uten så store nerver. Takk for alle de flotte vennene jeg har fått meg her i koret. Som verdsetter meg

Månedens høydepunkt: Åå, det er så mye!! Det har vært en helt fantastisk måned! - Larvikstur med Farris Bad, omvisning med Magnus, Bøkeskogen og koralfrokost! - Pinsens hjemreisehelg med bursdagsfeiring og vannkrig! - Strålende og varmt vær! Månedens stolteste øyeblikk: At jeg stadig tar grep i mitt eget liv for at jeg skal ha det bedre selv. Og da koret mitt sang på arbeidsplassen min! I tillegg sang vi sangen jeg har vært solist på! Det ble en koselig sangstund. Månedens ord: Take the first step in faith. You don't have to see the whole staircase, just take the first step. Månedens modigste øyeblikk: At jeg tar meg selv på alvor. Setter grenser for meg selv.  Månedens latterkick: Da Linnie fortalte om sin pinlige og sykt tilfeldige møte med Christian fra Norway Cup da vi jobbet på MOT-standen for noen år siden! Åå, herlighet, jeg lo så jeg gråt!! Selv i dagene i etterkant da jeg tenkte på historien hennes, gliste jeg for meg selv. Det er helt fantastisk!