Bella

Gledesfulle og (ikke fullt så) travle dager i hverandres nærvær gjør det vanskelig å få tid til blogging. Jeg har det helt fantastisk her hos min kjære! Men dere er ikke glemt, mine nysgjerrige lesesjeler - jeg kommer plutselig tilbake! Det gjør forresten det neste års semesteret også. - André og Bella.

Jeg lukker øynene, og mørket tar inn over meg, Men likevel jeg klarer ei til drømmeland å finne vei. Jeg vrir meg, men stillinger begrenses av kneet, Og fredfulle tanker erstattes med stress i stedet: Av skyhøye mål jeg har til morgendagens plikter, Og innfris ikke kravene er det meg selv jeg svikter. Jeg vil så gjerne sove, men jeg får ikke fred, Fra stresset jeg trenger å skjule meg et sted. Jeg må finne en løsning før kroppen min stenger, Slik at jeg kan få den søvnen jeg trenger. . .

I dag hadde jeg en ny time hos fysioterapeuten og jeg fikk trent nok en hard økt hos ham. I tillegg skulle jeg egentlig også få kneet sjekket med et ultralydapparat (KNEET!), men siden jeg fortsatt hadde strips på operasjonssåret og at det fortsatt er ømt, valgte vi å vente til såret var helt grodd. Økten begynner alltid med at jeg ror 1000 meter på en maskin. Fysioterapeuten min, Erik, fortalte at jeg hadde god strekk i kneet mitt, men selv har jeg syntes at det egentlig går tregt med bevegeligheten. Jeg har jo til og med begynt å få smerter i kneet, samt at det er veldig ømt. Jeg har tatt av plasteret på såret, og jeg merker at det ikke skal mye berøring til før det svir smertelig. Det skal faktisk ikke mer til enn å bre over meg dynen om natten før smertene iler gjennom kneet så fort dynen toucher operasjonssåret. Jeg har altså litt problemer med å sovne om nettene, men når jeg først har sovnet går det greit. Fysioterapeuten forsikret meg likevel om at alt gikk etter planen, og

Som du sikkert har skjønt, skjer det ikke store tingene her på gården. Jeg har til og med begynt å lese pensum til neste semester (men det er egentlig ikke så mye å skryte av, fordi jeg skulle ha begynt for lenge siden). Uansett, det er altså ikke så blogge om for tiden. Men i går hendte det faktisk noe utenom det vanlige dagsprogrammet mitt! Selv om det kanskje virker lite og ubetydelig, var dette virkelig stort for meg! Jeg bega meg laangt utenfor komfortsonen min, og jeg er faktisk så stolt av meg selv! Når jeg skal gjenfortelle hva som hendte meg i går, er det veldig viktig at jeg stiller meg selv i et heroisk lys slik at du kan forstå hvor tapper jeg faktisk var. Selvfølgelig sett fra mitt ståsted, men jeg er nok ikke alene i denne påstanden! La meg presentere for deg Bellas møte med en edderkopp! Det begynte med at jeg skulle gå ned og hente posten. Som skrevet tidligere, syns jeg dette er en fin trening for beina mine. Men i motsetning til de andre gangene hvor det bare tar me

Livet med krykker og nyoperert kne gjør at dagene snegler seg av gårde. Men så fort man får besøk av sin kjære, da velger tiden virkelig å skynde seg forbi! André kom søndag for en uke siden, og han dro i går. Selv om vi ikke gjorde så veldig mye mer enn det dagene mine har vært fylt med siden operasjonsdagen, har det likevel vært annerledes. Sammen med André ga alt så mye mer mening, en ekstra glede jeg ikke klarte å hente frem fra meg selv. André og jeg koser oss ute på terrassen vår. Som du altså kan tenke deg, ble det mye avslapning og dovenskap i sofaen eller ute på terrassen over en sterk (les: veldig mild) kopp kaffe eller et glass smoothie. Vi fant ut at vi begge har en gjemt lidenskap for kryssord som vi klarte å finne frem i hverandre, og vi brukte derfor en del tid på å løse kryssord sammen. Snakk om kvalitetstid - vi har funnet vår felles hobby! Det var så koselig å sitte i armkroken til André mens vi grublet - eller spekulerte, funderte, grunnet... - over de vansk

Nå er André hos meg, og med hans vakre pianospilling i bakgrunnen kan jeg sitte her i sofaen med fingrene dansende over tastaturet for å la mine kjære lesere få høre om hvordan måneden min har vært! Månedens høydepunkt: André! Han betyr enormt mye for meg. Månedens nedtur: Tankene mine. Savnet etter André da sommerferien begynte. Månedens ord: "Det er alltid solskinn bak en mørk sky." - André. Månedens modigste hendelse: Da jeg kjempet - og beseiret! - det grufulle monsteret i Banjo Tooie (tv-spill); selveste Lord Woo Fak Fak! Overlevelsesteknikken min var at jeg snakket med meg selv, og mamma humret og lo av alle de (jeg vil si) tåpelige kommentarene mine, hehe. Men det var faktisk det som måtte til for at jeg skulle klare å bekjempe kjempefisken. Månedens pinligste hendelse: Da jeg skulle hjem til sommerferie klarte jeg å sovne på bussen. Det pleier egentlig ikke å være et problem, for jeg pleier alltid å våkne når jeg ankommer stasjonen min. Bortsett