Bella

I kveld, da jeg var på GUV (gudstjeneste for unge voksne), begynte jeg å gråte. Da vi sang den vakre og glade sangen "Gloria" bare rant tårene nedover, og da jeg tente lys i globen fortsatte tårene å sildre nedover kinnene mine. Det var så godt. Jeg tillot meg selv å endelig slippe taket på byrden som har ligget tungt over skuldrene mine. Jeg tillot meg selv å kjenne på hvor sårbar jeg egentlig er. I de siste par ukene har mormoren min vært så dårlig at vi har holdt på å miste henne. Hun gjennomgår en infeksjon i kroppen som har vært vanskelig å behandle, og det er blitt byttet antibiotika hele tre ganger fordi hun ikke responderte godt på dem. Sykehjemmet kunne kontakte oss den ene dagen og fortelle at mormor var blitt i bedre form, før vi fikk vite neste dag at tilstanden hennes var forverret. Så skiftet de antibiotika og hun ble litt mer kontaktbar tredje dag, for deretter å få vite dagen etter at hun var høyfebril med økende infeksjonsverdi i kroppen og at det var fare f

I dag var det åpen lesesal i kirken jeg tilhører, så da tenkte jeg å stikke dit for å lese litt pensum for neste uke. Som jeg gledet meg! Min første studiedag på lesesal på flere år! Som vanlig for tiden, så syklet jeg bort dit, og da jeg ventet på grønt lys ved Københavngata, rakk jeg å sjekke mobilen for en melding jeg hadde fått på veien. Den var fra mamma. Hun skrev at mormor var blitt veldig dårlig, sykepleieren var bekymret for henne og at de rådet oss til å komme innom henne i dag. Vi hadde fått beskjed tidligere om at mormor hadde fått urinveisinfeksjon, men at hun hadde blitt såpass dårlig var ikke forventet. Jeg begynte og gråte momentant og tårene bare rant nedover der jeg syklet meg videre mot min destinasjon. Da jeg kom vel frem til kirken ringte jeg mamma for mer informasjon. Hun fortalte heldigvis at hun var blitt bedre i dag, men fortsatt ikke spiser eller drikker. Hun får intravenøs behandling, både væske og antibiotika. Ikke den aller beste nyheten å få før en dag for