Bella er blitt masterstudent!

I dag var det åpen lesesal i kirken jeg tilhører, så da tenkte jeg å stikke dit for å lese litt pensum for neste uke. Som jeg gledet meg! Min første studiedag på lesesal på flere år! Som vanlig for tiden, så syklet jeg bort dit, og da jeg ventet på grønt lys ved Københavngata, rakk jeg å sjekke mobilen for en melding jeg hadde fått på veien. Den var fra mamma. Hun skrev at mormor var blitt veldig dårlig, sykepleieren var bekymret for henne og at de rådet oss til å komme innom henne i dag. Vi hadde fått beskjed tidligere om at mormor hadde fått urinveisinfeksjon, men at hun hadde blitt såpass dårlig var ikke forventet. Jeg begynte og gråte momentant og tårene bare rant nedover der jeg syklet meg videre mot min destinasjon. Da jeg kom vel frem til kirken ringte jeg mamma for mer informasjon. Hun fortalte heldigvis at hun var blitt bedre i dag, men fortsatt ikke spiser eller drikker. Hun får intravenøs behandling, både væske og antibiotika.

Ikke den aller beste nyheten å få før en dag foran seg med pensumlesing, men det gikk overraskende greit. Det hjalp å høre at hun var blitt i bedre form i dag. På lesesalen traff jeg noen kjente fjes, blant andre Halvor som går på samme masterstudium som meg! I lunsjpausen fikk vi delt våre tanker om studiet og livet generelt. Det var så godt og oppløftende, jeg er så takknemlig for at jeg har så mange hyggelige og gode medstudenter i klassen!

Jeg hadde altså oppstartsuke på mastergraden min i forrige uke, og jeg gledet meg til og var skikkelig spent på å være student igjen! Jeg hadde til og med funnet ut at Marie, ei utrolig skjønn person som jeg studerte sykepleien sammen med, skulle også gå på diakonistudiet sammen med meg, og som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med henne! Likevel var det en del av meg som også gruet seg til denne uken da jeg visste det ville bli en knalltøff uke. Jeg hadde skoledag på dagen før jeg syklet rett på kveldsvakt gjennom hele uken. Dagen begynte rundt kl. 07 og holdt på til kl. 23 om kvelden. Siden jeg sykler, så var det heller ikke hvile mellom slagene, og jeg kjente det var utfordrende å være konsentrert og fokusert i 15 timer i strekk om dagen. Jeg merket at jeg savnet å kunne dra hjem etter skolen, fordøye alle nye inntrykk og lese på det som var vanskelig fra skoledagen og å forberede meg til dagen etter. Istedenfor måtte jeg skifte totalt fokus fra diakonstudent til sykepleier, så jeg kunne være fullstendig til stede for pasientene jeg hadde ansvaret for samme kveld. Likevel kom jeg meg igjennom uken overraskende mye bedre enn jeg hadde forventet (lå helt utslitt i sofaen gjennom nesten hele lørdagen da, hehe). Mine medstudenter roste meg for ukens harde innsats, og det var riktig hyggelig av dem. Men det er jo dette jeg har valgt, og det er dette jeg er innstilt på. Det kommer til å bli to tøffe år foran meg, men jeg vil så gjerne klare det!

Studentene måtte ta bilde av seg selv til studentkortet, og det var kriterier som gjorde at min første selfie ble avslått. Det var passe kleint å stille meg opp til den nærmeste hvite veggen og ta bilde av meg selv mens studenter og lærere suste forbi.

Så bar det seg fra skolen og rett på kveldsvakt, tappet i hodet etter all informasjonen fra skoledagen, men likevel å måtte ha hele kvelden foran meg på jobb.

Selv om jeg var sliten etter uken, syklet jeg meg ned til sentrum for å handle flere pensumbøker på lørdag formiddag, og da fikk jeg selskap av fineste Linnie! Men da jeg kom hjem igjen tror jeg at jeg lå på sofaen resten av dagen og kvelden, hehe.

Nok om det. I dag leste jeg om Plan for diakoni i Den norske kirke, og det er det mest spennende pensumstoffet jeg har lest hittil. Det hjalp med tanke på beskjeden jeg hadde fått tidligere i dag. Men jeg hadde sagt til mamma, pappa og Linnie at de måtte bare ringe meg med oppdatering på mormor-fronten, så det ble noen telefonsamtaler opp gjennom tiden på lesesalen. Mamma og pappa skulle til Oslo for å besøke mormor kl. 16 i dag, så jeg dro fra lesesalen ca kl. 15:45 og rakk å møte dem før mamma og min onkel stakk inn til henne. På grunn av Korona-restriksjoner får kun to lov til å besøke henne, men pappa, tante og jeg videosamtalet med dem fra der vi stod utenfor sykehjemmet. Mormor lå i sengen og var sliten og medtatt, men hun fulgte med i øynene og hadde et smil om munnen. Min stakkars, kjære mormor. Jeg er så glad i henne, og det gjør meg så vondt at jeg ikke kan klemme henne, besøke henne, være hos henne.

Her satt Linnie og jeg og ventet utenfor sykehjemmet sammen med tante og pappa mens onkel og mamma var inne hos mormor.

Etter dagens mange inntrykk tar jeg en pensumfri kveld og lader opp til en ny dag med mer pensum i morgen istedenfor. God kveld i heimen!
- Bella