Boklesning!

Til bursdagen min fikk jeg boka "Cee Cee Honeycutts reddende engler" av mormor, og jeg begynte å lese i den for noen få dager siden. Jeg har kanskje vært litt for flink til å gi opp bøker, og Analin er nok en smule oppgitt over meg der hun gang på gang viser meg en god og spennende bok som jeg gir opp allerede på de første sidene. Etter forholdene å betrakte, merket jeg at jeg var spent på om dette var en bok for meg.

Og tenk, det mest utrolige hendte: jeg ble bergtatt fra første kapittel! Jeg fortsatte å lese i boka i går, og jeg klarte så vidt å legge den fra meg! Siden mormor hadde bursdag i går, tok mamma, Analin og jeg turen inn til henne i Oslo der vi også kunne møte tante Rubi og tante Elisabeth. Da familien begynte å snakke om noe jeg ikke orket å høre på, trakk jeg frem boka og begynte å lese. Tiden gikk samtidig med sidene, og jeg satt helt fordypet i den. For en fantastisk roman!

Plutselig var det tid for å dra. Mamma skulle innom IKEA på hjemveien, og både boka mi og jeg ble med inn. Jeg gikk med ansiktet nedslukt i boka mens jeg trasket rundt i den store bygningen. Haha, jeg kunne nesten minne meg om Belle fra Disney-filmen "Skjønnheten og udyret" der boka tiltrakk seg hele oppmerksomheten min og resten av verden var borte. Til og med på kjøreturen hjem satt jeg og leste, til tross for den evinnelige bilsyken min. (Og gjett om) jeg ble bilsyk - og det lenge etter bilturen også! - men lesingen var faktisk så verdt det.

Da vi kom hjem på kvelden var jeg utrolig kvalm etter den forferdelige svingete Østmodumveien, og lukten av pølser som pappa hadde laget, gjorde ikke saken noe bedre. Jeg kjente jeg trengte frisk luft, så jeg tok med meg teppe, boka mi og ekstra gode og varme klær og stakk ut på verandaen. Vel ute møtte jeg Simba, og jeg slo meg ned sammen med ham. Ikke lenge etter kom Vesla også og la seg ved beina mine, og sammen med den vakre solnedgangen nøt jeg å ta livet med ro med boka mi. Ah, det skulle virkelig mye til for å ha toppet hvor herlig jeg hadde det da.

 Simba forlot oss etter en stund, men her sitter
Vesla og jeg og nyter kveldsskumringen.

Hvem kan vel ikke elske den vakre solnedgangen?
Jeg kan forsikre deg om at bildet er en langt verre
versjon av det jeg fikk øyne i går kveld!

"Cee Cee Honeycutts reddende engler". Jeg elsket å lese om det tapre, vakre barnet som mistet sin barndom, men som endelig kunne få oppleve ekte kjærlighet og omsorg igjen flere år senere. Det er noe med boka som virkelig fenger meg - det lille som får meg til å ville lese videre - men jeg klarer ikke å sette ord på hva det er. Hvis jeg hadde visst det, hadde det vært så mye enklere å plukke ut bøker jeg vil lese istedenfor å måtte gi opp til stadighet. Bøker er en fin hobby. Det får deg litt vekk fra andre tanker. Jeg må begynne å lese mer, merker jeg.

- Bella¤

"The quieter you become, the more you can hear."

Hyttevisitt!

Så tok vi, altså Andrea, Mari (to av Analins gode venner fra folkehøyskolen), Analin og jeg, turen opp til hytta vår. Vi har nemlig en egen hytte på vår egen eiendom! Den befinner seg altså 20-30 minutters rask gange hvis du tar skogsveien - og det i strake oppoverbakken! - fra hjemmet vårt, men det er likevel godt å komme seg litt ut av huset også. Dessuten ble det en fin mosjonstur! Denne hytta tilhørte egentlig noen jaktere som brukte dette som et oppholdssted mellom jaktdagene, men så ville de ikke ha den lenger. Derfor ga de den videre til oss for rundt 3-4 år siden; den er jo på vår eiendom.

Jeg er ikke så ofte på hytta lenger. Forrige gang jeg hadde skrevet i hytteboka var for to år siden, og da var jeg bare en snartur innom etter at jeg hadde løpt opp (da løper jeg bilveien; den er litt lengre). Jeg har løpt opp senere også, men da stikker jeg ikke innom hytta - disse turene var bare ment for harde intervalløkter. Nok om det. Da jeg kom opp til hytta, begynte jeg - atter en gang - å spørre meg selv om hvorfor jeg ikke har vært her oftere. Det er jo så koselig å være her; så primitivt og avslappende, og det gir en masse kvalitetstid sammen familie og/eller venner (aldri om jeg camper der alene, nei!) uten alle de elektroniske duppedittene! Analin og jeg bestemte oss derfor for å stikke opp til hytta og overnatte på hytta minst én gang i løpet av sommerferien - kanskje også med Iselin hvis hun vil være med? Jeg gleder meg allerede!!

Ellers må jeg selvfølgelig gratulere vår kjæreste Simba med hans 5 års - og 9 kilo (haha)! - i dag! Jeg håper han har kost seg masse. Han har iallfall sløvet en god del av dagen i senga han ligger i på bildet under, hehe.

Simba er 5 år i dag!!

- Bella.

Kald dukkert i Tyrifjorden.

Stranden vår!

I går badet jeg i Tyrifjorden - og gjett om det var kaldere enn da jeg hadde badet i Glomma i Fredrikstad! Det at jeg pinte meg selv ved å gå et bittelite skritt for skritt, gjorde absolutt ikke saken noe bedre. Men under skulle jeg - det var jo det store målet! Jeg ble den siste jenta under vann (Andrea: venninnen fra Analins folkehøyskole, og Analin var før meg), men jeg var under, og det er det som teller.

Vi badet fra stranden vår; familien min har nemlig vår helt egne strand! Vi pleier faktisk å være her svært sjelden - vi stikker heller på en offentlig strand fem kilometer unna. Jeg har ofte spurt meg selv hvorfor vi ikke bare stikker de få hundre meterne ned og bader på stranden vår istedenfor å sykle bort til Steintangen, men jeg er virkelig ikke helt sikker. Er det fordi jeg har dårlige minner med mange mygg og knott der nede? Er det fordi Steintangen har brygge? Er det fordi det blir så ensomt på stranden vår? Da jeg i alle fall kom ned på stranden begynte jeg å stille meg selv spørsmålene igjen, fordi plassen er jo nydelig! Hvis vi bare hadde ryddet og stelt stranden, hadde vi fått en fantastisk sandstrand! Kanskje det kan være et sommermål?

Vel fornøyd etter å ha tatt årets første dukkert i Tyrifjorden, Norges tredje største fjord!

- Bella.

"Bravery is not the absence of fear, it is knowing that fear gets you nowhere."

Fantastisk 20-års bursdagsselskap!

Liten photo shoot på verandaen like før gjestene kommer!

Så var dagen kommet hvor vi skulle feire Analins og min 20-års dag sammen med familie og familievenner. Det ble en helt fantastisk nydelig feiring! Som Analins vakre tale ved middagsbordet fortalte: "Det er godt å kunne vite at selv om vi drar langt av sted - enten ned til Fredrikstad eller helt opp til Sunnmøre - er det alltid mange flotte mennesker her hjemme som ikke glemmer oss og som vil ta seg turen hit til Askerud Gård for å feire oss."

Under denne bursdagsfeiringen følte jeg også at jeg klarte - kanskje for første gang også - å slippe meg ordentlig løs og være meg selv! Være den lykkelige personen jeg kunne finne meg selv på folkehøyskolen. Tidligere på familiebesøk har jeg hatt en lei tendens til å være sjenert og innetrukket, for redd for å si noe. Nå kunne jeg finne meg selv i sprudlende godt humør der jeg lo og fortalte nok en uforklarlig historie fra den "skumle" gården vår til de kritiske, men lyttende gjestene mine (kanskje det bare var katten med lommelykten, haha!)! Det var så herlig at jeg hadde det så bra!

Når jeg snakker om å være meg selv, lurer jeg på om det kanskje var vanskelig for meg før siden jeg ikke engang visste hvem jeg var? Det var jo først året på Haugetun Folkehøyskole som fikk meg til å skjønne, ved god hjelp fra de flotte menneskene jeg møtte der, at jeg faktisk er en glad jente med gode kvaliteter. Som tante Rubis nydelige tale som svarte til Analins: "Jeg så jo det på våre egne barn at et år på folkehøyskolen gjør noe med dem. Jeg er veldig glad i dere, og da snakker jeg nok for alle som sitter rundt bordet! Det betyr mye at dere er i familien.". Det er ikke å legge skjul på at jeg ble rørt! Jeg er så fantastisk glad i familien min (+ vennene mine som jeg har kjent så lenge jeg kan huske - de har jo nesten blitt en del av familien vår, i absolutt positiv forstand)! - og det er så ubeskrivelig herlig å vite at de er glade i meg også.

Gaveåpningstid!

- Bella.

"En familie sydd sammen med kjærlighet, rakner sjelden."

Sommeroppdatering!

For å komme nærmere à jour med bloggingen, tenkte jeg at dette skulle være en oppdatering for det jeg har drevet med den siste uken. OBS! Dette kan være et kjedelig innlegg.

SØNDAG: KVALITETSTID MED FAMILIEN!
Nå har jeg altså kommet hjem til sommerferie, og jeg syns det har vært godt. Så klart trist å måtte forlate skolen, men jeg prøver å rette blikket mer fremover enn bakover - på flere måter. Det har blitt et av mine store mål denne sommeren! Det var koselig å møte Analin igjen også, og hun har blitt utrolig klok! Hun har hjulpet meg til å se bedre på ting, og kommet med råd og visdom bare for mitt - og andres beste. Jeg skulle ønske jeg også kunne være så klok! Jeg vil også ha noe jeg kan lære andre.

I løpet av tiden sammen med familien har vi også kommet over spillet "Rummy" - et utrolig genialt familiespill. Jeg falt for spillet med én gang, og det kommer nok lett til å bli sommerspillet - på lik linje med Ligretto! Under en av omgangene våre, mestrer jeg å gjøre et godt trekk, og Analin utbryter: "Utrolig bra, Anabel! Jeg vil også gjøre noe like bra som Anabel." Hehe, det varmet!

Bilde hentet fra nettet.

MANDAG: HJEMMEDAG.
Da jeg våknet denne morgenen, begynte jeg å skrive en etterlengtet evaluering på studiotimene på folkehøyskolen. Siden dagene hadde gått så å si i ett siden skoleslutt hadde jeg ikke fått tid tidligere. Jeg liker å gjøre en god jobb på slike evalueringer, både fordi da får jeg på en måte gjort en god avslutning på det det gjelder, samtidig at det vil komme til god nytte for de evalueringen gjelder for. Jeg skrev intensivt i to timer, sendte mailen til Leif (som altså er studiolæreren), og stakk opp og så den helt greie filmen "Catch and release" sammen med Analin.

En helt ok film.

Resten av dagen gikk til å begynne avslutningsblogginnlegget for folkehøyskoleåret som jeg postet dagen etter, spille ligretto med mamma og Analin (og vant!), tv-titting, samt litt hjemmearbeid.

TIRSDAG: HYGGELIG SAMKOMST MED VENNER!
På grunn av det flotte solværet utenfor, stakk jeg ut og hadde noen late timer i solen. Da ettermiddagen stod for tur, kom plutselig Analin og jeg over tv-serien "Make it or break it", og vi ble helt bergtatte! For en fantastisk serie som inneholdt akkurat det vi liker! Det handler om tenåringer som turner og befinner seg på elitenivå. Inni denne vakre fasaden gjemmer det seg både kjærlighetsintriger, tenåringskonflikter og andre tragedier som kan sette turnekarrieren deres på spill. Jeg anbefaler å ta en titt innom denne serien; den går kl. 16:30 på tv 2 Bliss  på hverdager. Dette kommer lett til å bli sommerens store tv-serie - Analin og jeg har planer om å kjøpe serien over nettet!

Utrolig kul tv-serie!

Da episoden var over dro Analin og jeg til Vikersund og spilte volleyball sammen med noen venner her hjemme. Vel, jeg var ikke med, for knesåret fra lørdagsundervisningsulykken var enda ikke grodd og det gjorde fortsatt vondt, så jeg så på. Men da vi begynte å kaste frisbee og ball til hverandre mens vi lekte "gris" eller "gangstah" (les: gangstahw, hehe), kunne jeg være med! Det var herlig å se vennene mine herifra igjen.

Deretter besøkte vi Nina-Jeanette, og det var jo bare så koselig å se henne igjen! Analin hadde postet på Facebook at vi skulle til Vikersund og spille volleyball, så da hun så det ringte hun Analin med én gang og ba oss komme på besøk til henne! Hun fortalte oss hvordan det var å være lærer på barneskolen og hvordan hun hadde kommet i gang med "Nu Skin", og vi fortalte hva vi hadde fordrevet med den siste tiden. Det var så koselig å se henne igjen.

ONSDAG: HØNEFOSSTUR!
Så var det tid for en ny tur til Hønefoss! Siden videregående hadde Anne, historielærerinnen min, et diplom fra det enorme historieprosjektet "Familien vår i tid" som Analin og jeg deltok på. Altså, produktet på dette prosjektet ble sendt inn til en nasjonal konkurranse, og lærerinnen hadde virkelig troen på oss! Vi vant dessverre ikke, men vi fikk et diplom hver, og dette diplomet har Anne tatt vare på siden. Da vi stakk inn på kontoret til Anne, møtte vi også norsk- og religionslæreren vi hadde hatt, og de virket oppriktig glade for å se oss igjen! - og nesten litt skuffet da de skjønte vi hadde kommet til Anne spesielt, hehe. Da Anne nevnte at diplomene var fra prosjektet på landsbasis, sa Vibeke (religionslærerinnen) med en stemme som uttrykte varme og ærlighet: "Fantastiske jenter!". Den satte seg.

Vi stakk også for å prate med idrettslærerne, men ingen var der. Da tok Analin og snakket med fransklærerne om neste års studier. Har jeg nevnt det; Analin har seriøst tenkt til å studere det femårige franskstudiet i Bergen! Jeg håper hun gjør det, for det er virkelig det hun har lyst til. Mens vi snakker sammen, kommer plutselig Ole Tom, den fantastiske kontaktlæreren min fra min tid på denne skolen, og jeg ble faktisk så glad da jeg så ham! "Dere må komme og hilse på Liv også (Liv var den andre læreren på idrettslinja)!", sier Ole Tom etter en stund, og vi slår følge med ham inn på idrettskontoret. Jeg kunne merkelig nok nesten se at han gledet seg til å "vise" oss frem der han hastig gikk foran oss bortover korridoren. Flate, så koselig det var å både se og snakke med dem igjen! De spurte selvfølgelig hva vi skulle studere videre, og da jeg fortalte at jeg hadde tenkt på omsorgsyrker som vernepleier eller sykepleier, utbrøt Ole Tom: "Det tror jeg du kunne passe til." Gjett om det betydde mye for meg å høre det! Det varmet godt, altså.

Mens vi snakker kom det frem noe som fikk meg til å innse noe ved meg selv - i absolutt positiv forstand! En slags ny åpenbaring. Det var en ny og interessant teori.. Nok om det. Jeg merket fort hvor mye jeg savnet dette, og da mener jeg selvfølgelig ikke da jeg var elev på videregående - men lærerne. Hvor utrolig herlige de er alle sammen, og hvor verdsatt de får meg til å føle meg. Tiden gikk så altfor fort, og jeg måtte avbryte for å rekke ærendet mitt som jeg allerede var ti minutter forsinket til. Etter en koselig avskjed der lærerne fortalte at vi måtte komme tilbake på besøk hvis vi var i nærheten - tenk at de gjerne vil ha besøk av oss! - stakk vi ut av skolen som jeg har mange blandede følelser og minner fra.

Da vi kom tilbake til Vikersund, skulle jeg på legetime angående såret jeg fikk fra lørdagsundervisningen den siste dagen på folkehøyskolen. Det har nemlig enda ikke, som skrevet, grodd igjen, og såret har også tendens til å åpne seg og komme verk ut. Legen var forbauset over at jeg ikke hadde fått sydd såret; det hadde spart meg både for verk og det store arret jeg ville komme til å få. Jeg bet meg i det han sa. Jeg burde jo ha lært fra akeulykken i januar, men så smart er jeg visst ikke. Men da vet jeg det til neste gang - og kjenner jeg meg selv rett, vil nok ikke dette bli siste gangen jeg vil komme til å få slike store og dype kutt i huden..

TORSDAG: PRESENTASJON AV NU SKIN.
Dagen gikk til å sole seg og bake kaker til helgens familiebursdag. Analin og jeg = kakebakere! Jeg som ikke eier kokkehender i verden, klarte å lage et spiselig produkt! Jeg ble faktisk litt stolt av oss. Ellers stakk Analin og jeg nok en tur til Nina-Jeanette. Hun ville holde en presentasjon for oss om Nu Skin. Det var både interessant og spennende å høre om, men jeg tror ikke det var noe for meg.

I aksjon!

Kanelsnurrene ble vellykkede!

FREDAG: FORBEREDELSE TIL FAMILIESELSKAP.
Jeg husker ikke så mye av hva som skjedde denne dagen, bortsett fra at Analin og jeg tok oss turen til Vikersund og fikk kjøpt inn til bursdagsselskapet vårt med familien samme helg. Da vi kom til Rema 1000 møtte jeg Marius - en av arbeiderne og den første kollegaen jeg ble kjent med da jeg selv jobbet der. Det var utrolig herlig å både se og snakke med ham igjen! For første gang gikk jeg også ut offentlig med et ustelt hår! Det var jo nesten en begivenhet i seg selv. Jeg tror likevel det er blitt så stort at man ikke ser såå stor forskjell nå.

På vei til Vikersund!

LØRDAG: FAMILIESELSKAP!
Så var denne dagen (eh, gårsdagen) kommet. Dagen gikk til å stelle i stand huset til selskap før jeg kunne stelle meg selv i stand. Det skriver jeg mer om i neste innlegg.

Yup, så var uken over. Jeg har vært skikkelig slakk på å tenke på hvordan jeg selv ser ut denne uken, iallfall er håret mitt lite prioritert. Jeg er jo blitt selve hårmonsteret på Askerud Gård! Det kan dette bildet bekrefte:

Prøvde meg på en ny hårsveis - og det medførte til dette håret da hårstrikken gikk ut.

Uff, håper jeg ikke skremte bort mine faste følgere, hehe... Ha en god kveld!

- Bella.

Koselig besøk hos Linn!

Ferien startet med å ta en tur til Sørlandet for å besøke Linn. Ida og Marianne tok også turen bort, så vi ble en herlig gjeng på fire! Her var vi fra onsdag til lørdag forrige uke, så vi feiret 17. mai der nede også. Det ble noen utrolig koselige dager med spennende Ligretto-spilling, fine filmer, nydelig mat, overraskende moro shopping (jeg tok VIRKELIG helt av!), og fantastisk hygge sammen med mine gode venner. Her kan dere se en bildeserie, og så forteller jeg litt mer under hvert bilde.

Analin kjørte meg til Vikersund, hvor jeg tok buss videre til Oslo bussterminal. På Oslo S møtte jeg Ida, og sammen tok vi toget til Kristiandsand! Det var godt å få godt selskap på den 5-timers lange togturen.

Så var det 17. mai, og vi fikk se hvordan dagen ble feiret i Vennesla! Her venter vi på det store skoletoget i lokalmiljøet. Fv: Linn og Marianne.

...og Ida og meg!

Linn viste oss også Sørlandsparken, og her var det rom for shopping! Jeg følte virkelig jeg tok helt av med alle posene jeg fikk med meg, haha. Men jeg visste det var noen saker jeg både trengte og måtte kjøpe, så da var det veldig greit å få det unnagjort da - jeg aner jo ikke når jeg tar meg tid til å shoppe neste gang.

Blant spillene vi spilte, fikk vi også prøve oss på nintendo-spill, som Donkey Kong, Paper Mario og Pokémon, og hvis du har fulgt bloggen min eller kjenner meg godt, vet du at jeg har en stor svakhet for tv-spill! Det var litt godt å utfordre seg på noen andre spill enn de jeg har hjemme som jeg omtrent kan ut og inn.

Haha, så typisk meg under tv-spilling; mega-konsentrert, foroverlent og all fokus rettet mot tv'en - og resten av omverdenen er av null interesse...

Mens vi spilte pokémon-spillet, kom vi plutselig over dette spillet der Rattata (?) skulle grave seg et hull i jorden ved å trykke på L og R på spillkontrollen annenhver gang. Det var først da jeg kom på at jeg hadde spilt dette tv-spillet for mange, mange år siden - hos Gyda, en veldig god venn av meg! Da spilte jeg en duell mot storebroren hennes, og med hans harde slamring på kontrollen vs. mine stille og rolige knappetrykk, vant jeg faktisk. Og da han befalte revansj - for dette måtte da bare være tilfeldighet! - vant jeg på nytt! Jeg kan huske han ble en dårlig taper, og viste sitt sinne mot stakkars Gyda; han kunne jo ikke gjøre meg noe ondt siden jeg var gjest (det gikk bra, altså). Hehe, de har nok sikkert glemt det, men det satte seg igjen hos meg siden det var litt stort å vinne mot en som var eldre enn meg.

 Linn ville også vise oss en god og sunn kafé, og vi stakk inn på "Kjøkkenskapet". Her kjøpte jeg meg en sandwich, og den var både mektig og god! Hvis en liknende kafé kommer i nærheten av der jeg bor, skal jeg gladelig ta en tur innom!

Så var turen over, og Ida, Marianne og jeg tok sammen tog tilbake til Oslo S. Turen varte i fem timer, og gjett om det var vanskelig å få tiden til å gå! Jeg brukte første tiden til å sove litt (jeg hadde enda ikke blitt uthvilt etter skoleslutt), men jeg følte det var ganske asosialt. Da jeg våknet prøvde jeg å komme på noe tidsfordriv, og plutselig kom jeg på kortspillet "Phace"; et strategisk og morsomt kortspill! Vel, enten liker du det, eller så liker du det ikke. Jeg tok sjansen på å sjekke om de likte spillet. Ingen av oss hadde med kortstokk, men jeg fant ut at vi bare kunne bruke mobilen til hverandre, og det funket veldig greit. Vi spilte det noen runder, og selv om det kanskje ikke falt heelt i smak hos dem, fikk vi iallfall noen flere minutter til å gå.

Mot slutten kom jeg igjen på en artig fortellingsvri som Analin hadde lært meg; fortelleren forteller en slags ende på en historie, og ved hjelp av mange spørsmål fra de andre, klarer de å gjette seg frem til en logisk forklaring på hvordan og hvorfor dette skjedde. F. eks: En mann ser på tv'en. Deretter går han opp, skrur på lyset, og så dør han. Hva har skjedd, og hvorfor skjer det? (her finnes det faktisk en helt logisk forklaring, så hvis du er interessert i å vite mer, ta gjerne kontakt med meg, hehe). Dette interesserte jentene litt mer, så vi holdt på med dette resten av togturen (hadde flere historier, altså).

Da vi kom til Oslo S måtte jeg stikke videre til bussen som tok meg med tilbake til Vikersund. Jeg fikk tatt et hastig, men en god avskjed med Ida og Marianne før jeg satte av sted mot bussterminalen. Takk for en utrolig koselig tur, jenter! Det var veldig fint å se dere igjen. Og så gleder jeg meg til å se dere igjen når dere kommer på besøk til meg!!

- Bella.

"Good friends are like stars. You don't always see them, but you know they're always there."

Tilbakeblikk på folkehøyskoleåret 2011-12!

Nå sitter jeg på rommet mitt og hører på avslutningscd'en SSS-klassen min lagde, jeg sitter mot en vegg fylt med bilder fra folkehøyskoleåret, og den verdifulle årboken befinner seg rett ved siden av meg, så nå er jeg klar til å hente opp igjen mine kjære minner fra de ti beste månedene i mitt liv! Jeg kan virkelig ikke tro at tiden har gått så fort. Jeg kan fortsatt huske store deler av første skoledag, og all spenningen som fulgte med. Jeg kan til og med huske da skolen kontaktet meg for første gang gjennom en telefonsamtale med sangklassens fantastiske lærerinne Berit. Til tross for at jeg ikke syntes jeg fikk sagt mye fornuftig i denne samtalen (jeg trodde seriøst de ville revurdere meg!), fikk jeg tilbud om skoleplass, og gjett om jeg ikke var sen om å takke ja!

1. skoledag var en helt fantastisk dag! Dagen gikk til å sanse alle de nye inntrykkene det var å oppleve, og jeg hadde det så bra denne dagen! I motsetning til de fleste andre som gruet seg til akkurat første skoledag, gledet jeg meg. Her begynte jeg med blanke ark; ingen visste hvem jeg var, og jeg kunne bygge opp et liv fylt med venner og glede - helt alene. Selv om jeg merket en viss spenning over å ikke ha med meg det ene mennesket som alltid hadde vært sammen med meg mitt liv igjennom (jeg snakker selvfølgelig om tvillingsøsteren min, for dere som ikke skjønte det), visste jeg at det var nettopp denne utfordringen jeg så mest frem til. Å både se og vite at jeg kunne klare å stå på egne bein. At jeg var et helt eget menneske med egne verdier uavhengig av min andre halvdel. Og med disse tankene i bakhodet, visste jeg at med en rett innstilling, kunne ikke dette bli noe annet enn bra! Og det ble det. Jeg sitter faktisk bare igjen med gode minner fra denne dagen!

1. skoledag; jeg er hjemme like før avreise til Fredrikstad!

De første dagene gikk strøkent - som studiolæreren min, Leif, stadig sier. De var faktisk like fantastiske som første skoledag! Jeg kan likevel huske at en trist følelse plutselig kunne komme inn på meg, akkurat som om denne herligheten snart ville være over. Men da kommer jeg på at jeg sammenlikner tiden på folkehøyskolen med de årlige turneene med Heggen Gospel som bare varer i tolv dager (det sier faktisk en HEL del om hvor bra jeg hadde det!), og jeg kunne puste lettet ut; jeg hadde faktisk et helt skoleår foran meg! Tenk det; jeg kunne ha alle ettermiddager og kvelder med bare fryd og gammen - uten at den stikkende dårlige samvittigheten kom luskende siden jeg ikke gjorde skolearbeid eller noe annet "fornuftig" (selv om den tragisk nok fant meg i begynnelsen av året)! Dere kan virkelig ikke ane hvor stort dette var for meg.

Maiken viste frem sitt musikalske talent, til Monikas og min store glede!

Jeg begynte i klassen SSS ("Sang, Scene og Studio"), og jeg var spent på hvordan dette ville gå. Jeg har aldri følt at stemmen min har vært så veldig fin og flott (selv om jeg stolt kan se tilbake på flere sangjobber på gudstjenester eller andre arrangementer jeg har hatt rundt om i Modum - til og med i Oslo!), spesielt ikke etter opptredenen på X-factor. Ja, jeg har verken sagt eller skrevet mye om dette, men det er rett og slett fordi det bare var en stor og fæl opplevelse som i alle fall ikke hjalp videre på selvtilliten sangmessig sett. Åh, jeg var så redd for at folk på skolen gjenkjente meg fra dette - for ja, jeg ble vist på tv'en! Og selvfølgelig, til min store forferdelse, utbryter plutselig Sondre, en i klassen min, at han syntes han hadde sett meg før, men kunne ikke huske hvor; "har ikke jeg sett deg før? Fra tv'en eller noe?". Så kom det frem i lyset likevel (jeg har da ikke hjerte til å lyve!), men det ble ikke et stort oppslag av det - heldigvis.

"The Identicals" under deltakelse på X-Factor.

Det første store som hendte i klassen, var å sette opp musikalen "Grease" (etter konsert på kjøpesentrene - beklager, vi skylder den andre gruppa fortsatt en kake...). Dette ga meg så utrolig mye! Ikke bare det at jeg fikk presset meg langt utenfor komfortsonen min og utfordret meg på å gi mye av meg selv, var dette også perioden hvor jeg turte å slippe meg løs fra den "perfekte" meg. Jeg kan fortsatt huske jeg kunne plutselig brøle ut i latter midt i undervisningstimen - både med og uten andre! Tenk det - JEG! Det hadde jeg aldri klart om ikke klassen ga meg akkurat den tryggheten jeg følte jeg trengte. Dessuten følte jeg også at klassen ble mer sammensveiset i løpet av denne øvingen til musikalene. Vi hadde jo alle hver våre musikkerfaringer fra før, men på et vis, følte jeg at vi samlet oss bedre til en god gjeng under denne musikalperioden. En klasse der alle godtok hverandre for den man var, uavhengig av tidligere musikkbakgrunn.

Karoline - aka Marty - fortalte noe hysterisk morsomt, hehe.
Fv: Hanna Serine, Heidi, meg og Karoline. (Haugetuns bilde)

Gutta spiller guttescenen, her med låten "Magiske Toner".
Fv: Martin, Sondre, Fredrik, Kris og Krish. (Haugetuns bilde)

Hvordan det gikk med treningen, spør du? Vel, den ødela jeg vel helt - bokstavelig talt. Etter å ha slitt meg fullstendig ut i sponsorløpet som ga meg min første krykkeperiode uken etter, begynte jeg, så dum som jeg var, på fotballaget (hadde jo egentlig lagt opp sommeren i forveien nettopp på grunn av skadene), og det medførte jo bare til enda flere skader. Det var en fotballkamp jeg spilte omtrent fem minutter før jeg måtte av banen i smerter og tårer. Det var igjen kneet (det ikke-opererte kneet), og jeg er stygt redd for at det var da jeg delvis røk av dette korsbåndet også - men det fant jeg ikke ut før i april etter en MR-undersøkelse. Jeg var heldigvis oppegående etter bare noen få dager med krykker, og trente fortsatt (i mindre grad, vel å merke) til neste skade inntreffer. Jeg kan se tilbake på skolens akedag da jeg fikk et åpent kutt i huden på venstre kne som blødde sterkt og gjorde forferdelig vondt. Det ga meg et fint, lite arr, ny krykkeperiode, samt en frykt for å skade meg mer. Likevel må jeg igjen se tilbake på en senere skade - dagen før vi sluttet på skolen. På grunn av mitt grenseløse konkurranseinstinkt, mestret jeg å få et stort, åpent - og virkelig et så lite vakkert - kjøttsår på høyre kne. Selv hvor kjipt dette har vært, er ikke treningen over for min del! Jeg må bare lære meg til å være forsiktig og stoppe i rett tid.

Skolelaget i jentefotball (Marens bilde).

Jeg er på vei nedover! Det var vel ikke mange aketurene etter denne hvor jeg skulle skade meg.

Etter nyttår tok jeg med meg 1. sesong av serien Heroes for å kunne vise frem denne fantastisk geniale serien som er blitt en av mine store favoritter. Jeg hadde tidligere på skolen skrytt den opp i skyene, så mine nærmeste venner hadde nok både hørt om og lagd seg sine forventninger til den, hehe. Jeg fikk med meg en god venninnegjeng på seks (inkludert meg) som begynte å se. De ante ikke hva de begikk seg ut på - ikke jeg heller, for den sakens skyld - og de ble bergtatt fra episode én, til min store fornøyelse. Den første sesongen gikk fort, og vi bestemte oss for å bestille sesong 2. Sesong 2 ble til sesong 3, og sesong 3 ble til sesong 4 - den siste sesongen i serien. Her må jeg innrømme at jeg hoppet av, for jeg hadde blitt ganske lei av serien. Men jeg tok meg tid til å se den siste sesongen i ferien en stund etter, og det gikk veldig fint. Denne perioden ga meg ikke bare glede, tårer og spenning i Heroes-seriens nervepirrende hete, men jeg skaffet meg også et mye sterkere vennskap til disse fem jentene som jeg har planer om å holde livet ut.

Heroes-serien; har du ikke sett den, burde du få sett den!

Jeg må jo ikke glemme å nevne da Analin kom på besøk på skolen min. Ved hjelp av nøye planlegging og gode forberedelser, fikk vi sammen gjennomført prosjektet Folkehøyskolefellen; hun utga seg nemlig for å være meg i SSS-timen og i lunsjen, til hele skolens overraskelse - både elever og lærere! Vi lurte faktisk mange med stuntet til Analin og meg, og jeg kommer nok aldri til å glemme at jeg realiserte en av mine store barnedrømmer etter å ha sett filmen "Foreldrefellen".

Dette er meg!


Dette er Analin!

I februar var det tid for å dra på turné med klassen. Jeg har jo turnéerfaring fra før, men dette ga likevel en helt annen opplevelse. Mine tidligere turneer har vært med et digert gospelkor (faktisk Norges største ten-sing-kor med over 100 ungdommer!), så her var ikke enkeltstemmene så farlige. SSS' turné med bare ni elever, gjorde at jeg måtte være mer skjerpet på konsertene, og det har egentlig vært en veldig god erfaring. Dessuten likte jeg å rigge til og fra konsertene! Dette fant jeg faktisk særdeles moro, og det var godt å føle seg til nytte. Dette ble en hyggelig og sosial tur hvor jeg ble bedre kjent med Heidi, en utrolig herlig og morsom jente jeg trivdes veldig godt sammen med.

Klassen gjennomfører konsert for skolen vår.

Heidi og jeg på shopping i Kristiandsands gater!

Så kom mars-måned, og spenningen rundt valget av neste års stipendiater lå i luften. Jeg hadde søkt på stillingen blant 21 andre, men det var bare fem som ville få tilbudet. Den paranoide meg følte jeg ble iakttatt av hva enn jeg gjorde, og jeg overanalyserte alt - og ingenting - noe som bare gjorde meg vondt. Omsider, etter flere utsettelser av stipendiatbestemmelsene, fikk vi endelig vite det, og jeg ble faktisk blant de 5 heldige som fikk tilbudet! Gjett om jeg ble i ekstase!! Jeg løp, hoppet og danset meg rundt på skolen for å fortelle vennene mine om denne gledelige nyheten mellom mine stadige latterbrus og gledesutbrudd. Alle som var vitne til meg denne fantastiske dagen, måtte bare le av den voldsomme begeistringen min der jeg om og om igjen fortalte at jeg hadde fått tilbudet - de filmet meg til og med, haha! Jo flere ganger jeg sa det høyt for meg selv, jo mer gikk det opp for meg at jeg hadde fått æren av å komme tilbake til skolen. Det var nesten for godt til å være sant! Det var nesten helt uvirkelig.

Etter påskeferien bega klassen seg på linjetur til USA (New York og New Orleans) sammen med pulsklassen. Dette syntes jeg var en fin tur hvor jeg opplevde mye nytt og spennende! Verken bilder eller filmer fra Times Square er jo det spor retusjert - det er faktisk akkurat slik man forestiller seg at stedet er! Vi fikk blant annet oppleve flotte musikaler, interessant sightseeing, spennende alligatortur (og ja, jeg holdt en!), mye shopping og FANTASTISK baptistisk gudstjeneste som lett ble turens høydepunkt! Og en greit merkbar jetlag som jeg slet med i flere dager senere, hehe. På turen ble jeg bedre kjent med flere jenter som jeg merket ville meg det beste. Som tok vare på meg og hjalp meg da jeg trengte det så sårt. Det er jammen meg godt å ha gode venner, dere.

Meg i Times Square!

Jeg holder en levende alligator!

Den nydelige venninnegjengen jeg var mest sammen med på USA-turen!
Fv: Heidi, Karoline, Hanna Serine, meg, Ragnhild og Malin.

Da vi kom tilbake til skolen etter USA-turen, gikk vi inn i de siste dagene på skolen, og jeg merket jeg ofte fikk lite søvn for å kunne få mest ut av dagene (og nettene) som var igjen på skolen. Mot sluttens ende fikk vi utdelt årbøkene, og det var tid for å skrive sine hilsener til hverandre. Jeg ble kjent for å være den trege til å skrive, men det var bare fordi jeg ønsket å gi en ordentlig god og oppriktig hilsen som kom rett fra hjertet. Da jeg endelig tok meg tid til å lese hilsenene mine, begynte jeg å gråte av alle de rørende og varme ordene som hadde blitt skrevet til meg. Aldri visste jeg at mine medelever satte så stor pris på meg som de hadde skrevet. Aldri visste jeg at jeg kunne bety så mye for noen! Jeg har selv følt at humøret mitt hadde dabbet av etter nyttår, mye av grunner jeg ikke føler for å dele her (selv om du kanskje kan tenke deg det hvis du leser mellom linjene mine), så det at jeg kunne føle meg så verdsatt som jeg gjorde mens jeg leste igjennom hilsenene, betydde virkelig mer enn de noen gang kan tenke seg! Tenk at de syntes de ALLTID kunne finne meg blid og glad rundt om på skolen, at jeg var med på å spre positivitet og glede på skolen, at skolen ikke hadde vært det samme uten meg, og at jeg er fantastisk akkurat slik jeg er! Som jeg gråt og gråt - og da jeg stakk opp på rommet for å legge meg og leste igjennom dem én gang til, begynte jeg å gråte igjen. Til og med nå, flere dager senere, kan jeg merke at tårene presser seg på i øyekroken hver gang jeg leser disse gode hilsenene. Jeg har virkelig knyttet meg gode, varme og nære vennskapsbånd for resten av livet mitt i løpet av dette året som jeg skal gjøre mitt beste på å aldri miste!

NOEN AV MINE GODE VENNER FRA
HAUGETUN FOLKEHØYSKOLE!

Jeg har hentet noen fra Facebook, så jeg håper det går bra hvis du plutselig kjenner igjen ditt eget bilde. Hvis ikke, si ifra, og jeg fjerner det med det samme! Bildene er heller ikke i prioritert listet eller noe; jeg bare lastet opp bildene i en tilfeldig rekkefølge.

Gåtur til Østfoldhallen!
Fv: Silje, Ina, Linn, meg, Marianne og Ida - den herlige Heroes-gjengen!

Ikke bare ble de en del av den beste klassen jeg noen gang har hatt,
men også fantastiske venner jeg aldri vil glemme!
Fv: Kris, Krish, Heidi, Fredrik, Karoline, Martin, meg,
Hanna Serine og Sondre. (Kents bilde)

 Koselig middag i Fredrikstad!
Fv: Guro, meg, Monika, Maiken og Karianne. (Lises bilder)

Herlige minner fra turné! Kris og meg. (Heidis bilde)

Samling i peisestuen! Fv: Henriette, Monika, meg og Lise. (Henriettes bilder)

Anders og meg, klare til lørdagsundervisningen hvor jeg skulle skade meg.

 Fantastisk lunsj i Central Park!
Fv: Karoline, Malin og meg. (Karolines bilde)

 Vi befinner oss på Norges største og gratise musikkfestival!
Fv: Hanna Serine, meg og Heidi. (Karolines bilde)

 Åpen mikrofon i peisestuen!
Fv: Fredrik, Martin, Kris og meg. (Karolines bilde)

Håkon og meg! En utrolig herlig stipendiat som har
hjulpet meg gjennom mine tunge dager på skolen. (Lenes bilde)

Grilling i skolegården! Serine og meg.

 Krish og meg i USA!

Første tur i Sauevika.
Fv: Sandra, Maiken, meg og Henriette. (Monikas bilde)

Like plutselig som vi hadde startet, var året over, og jeg kan se tilbake på mange gode minner som sitter trygt og godt bevart i hjertet mitt. De eneste daglige lyspunktene fra mine tre harde år på vgs, var å få en god karakter som stod til mine endeløse timer til pugging (selv om gleden bare viste seg som en følelse av tilfredsstillelse som fortalte meg at det kun var det som var å forvente siden jeg hadde forberedt meg så mye) eller å få en god treningsøkt, og det sier jo litt om mitt triste liv som elev på vgs. På folkehøyskolen merket jeg at livet var så mye mer enn pugging, lesing og trening. Jeg fant ut hvor herlig det var å ha gode venner som var glade i meg for akkurat den jeg var, hvor ubeskrivelig godt det var å bruke kveldene på noe annet enn skolearbeid, og hvor deilig det var å ta livet med ro. Det var derfor ikke mye som skulle til for å glede meg, rett og slett fordi jeg var ikke vant til å gjøre noe som ga meg ekte glede. Jeg frydet meg over den minste lille ting, noe som ble ganske kjent på skolen. På skolens idrettsgalla ble jeg derfor kåret til "Årets solstråle", og jeg smeltet helt. Denne prisen, samt de gode ordene som lå bak prisen, betydde virkelig mye for meg, og det rørte meg at mine medelever på skolen opplevde meg slik.

Jeg ble kåret til Årets solstråle på skolens idrettsgalla!

Dette året har virkelig gitt meg mer enn jeg noen gang kunne forvente meg. Jeg følte jeg gikk fra å være en svak jente med sterke sider, til en sterk jente med svake sider. Selv om fortidens grums stadig hentet meg inn igjen, viste mine flotte lærere og nydelige venner meg kjærlighet, varme og omsorg som gjorde det lettere for meg å ha troen på meg selv. Jeg husker jeg alltid hadde hørt at folkehøyskoleåret er det beste året man har, man skaffer seg venner for livet, og blir bedre kjent med seg selv, men det er først nå i ettertid jeg skjønner meningen bak ordene og hvor sant det faktisk er. Jeg tenkte meg at dette ville bli et bra år av mange forskjellige og personlige årsaker, men at det ble et så fantastisk år som det ble kunne jeg aldri ha forestilt meg!

Tusen takk for et fantastisk år, mine kjære medelever, lærere og annet personale fra skolen! Tusen takk for at dere har vært med på å skape mitt beste år for meg. Jeg er utrolig glad for at det var akkurat dere jeg ble kjent med under dette folkehøyskole-eventyret. Men herligheten er likevel ikke helt over for min del enda; selv om jeg trår av som elev fra rom 236, begynner jeg et nytt kapittel som stipendiat til høsten - og jeg det gleder jeg meg veldig til!

- Bella.

"In the end, it's not going to matter how many breaths you took, but how many moments took your breath away."