Bella

I løpet av de siste ukene har det kommet personer, både kjente og ukjente, bort til meg og sagt at jeg stadig dukker opp på deres Facebook, Snapchat, Instagram og TikTok (og jeg som ikke har konto på de to sistnevnte plattformene engang)! Tidlig i januar år ble jeg nemlig spurt av Kirkerådet om jeg ville filmes og intervjues for å promotere det å jobbe i kirken. Jeg skulle fortelle om hvordan det er å jobbe som diakon, og hvorfor jeg har valgt den jobben. Ettersom jeg trives så godt som jeg gjør i min jobb som diakon, tenkte jeg at det ikke ville skade å vise verden min glede og engasjement for yrket! Og hvilken stas det var at jeg - blant alle diakoner i hele Norge! - ble valgt til dette formålet!  Meg i mitt diakonale antrekk. Bildet er hentet fra Den norske Kirke. Etter noen uker ble jeg kontaktet av Torstein, mannen som skulle filme og intervjue meg. Han ønsket at jeg skulle finne to relevante diakonale aktiviteter hvor han kunne filme meg i aksjon. De to diakonale aktivitetene jeg

I dag fant jeg frem malegleden som har ligget i noen års dvale! Det var egentlig Mari, min kjære mentor, som fikk meg på tanken igjen. Hun foreslo at jeg kunne male et bilde som jeg kan bruke som et kjennetegn, en slags "logo", for besøkstjenesten jeg er i ferd med å opprette i menigheten. Siden da har jeg tenkt på hva som kan egne seg som motiv. Hvilket motiv kan passe for og kjennetegne en besøkstjeneste - og ikke minst noe som jeg kan mestre å male?  Jeg er mest glad i og ønsker å utvikle meg i å male landskap og natur, så jeg landet på at det må bli et motiv innenfor dette. Et motiv med en sol som lyser opp bak noen skyer er for meg et bilde av håp. Håp om at selv hvor mørke skyene er, kan alltid solen og dens skinn finne sin vei frem. Håp om en bedre hverdag med mer nestekjærlighet, fred og samhold. Håp om at en besøkstjeneste kan redusere ensomhet og skape rom for glede, nærvær og fellesskap. Så da var det bestemt; jeg hadde funnet motivet mitt!  Hele spisebordet ble br

I dag er det nøyaktig 31 år siden jeg kom til Norge! 31 år siden jeg ble adoptert fra Filippinene sammen med tvillingsøsteren min da vi bare var ni måneder gamle. Hvert år, den 19. februar, synes jeg det er litt ekstra stas å være meg. Når jeg reflekterer over livet mitt - over alle valg og beslutninger som er blitt tatt for at jeg har kommet hit jeg befinner meg den dag i dag - kan jeg nikke tilfreds med  hvor livet har tatt meg med på veien. I løpet av året som har gått siden den 19. februar i fjor, har adopsjon preget mediebildet i mye større grad enn tidligere. Christian Strand lanserte TV-serien " Gitt bort ", som ga samfunnet et mer nyansert bilde av det å være adoptert (noe jeg er takknemlig for), og menneskehandel istedenfor adopsjon viste at det gjennom tidene har foregått ulovlig adopsjon. Midt i januar leste jeg en nyhet om at det ble satt en stopper for utenlandsadopsjon i utvalgte land, deriblant Filippinene: "På Filippinene har barn blitt solgt og fått fals

Månedens høydepunkt: At Oddo og jeg ble forlovet på den dagen det var nøyaktig ti år siden vi hadde vår aller første samtale sammen (27.01.2024)! Månedens nedtur: Trening. Det er et forferdelig slit å drasse med meg kroppen inn på et treningssenter. Jeg er så lei av å trene skadeforebyggende, og etter fysioterapeutens ordre må jeg trene balanse, den kjedeligste formen av dem alle. Innstillingen min er "hvorfor trene, liksom? Selv om jeg har trent så målrettet og disiplinert i grusomt mange år nå, så blir jeg jo aldri ordentlig bra. Jeg har lagt bak meg fire kneoperasjoner; to korsbåndoperasjoner (2008 og 2014), én meniskoperasjon (2020) og én korsbånd- og meniskoperasjon (2017). Knærne mine er elendige, så jeg regner jo bare med at det blir en operasjon til en gang i fremtiden uavhengig av hvor godt jeg trener".   Likevel har jeg hittil mestret to treninger i uken der hver økt er på minst 1 time, men jeg merker at jeg trener kun fordi jeg vet at jeg må - ikke fordi jeg i de

For nøyaktig ti år siden i dag husker jeg at jeg var på en vanlig øvelse med Kor Major. Jeg bodde på Diakonhjemmets hybler siden jeg tok bachelor i sykepleie, og slo mest sannsynlig følge med studievenninnen min, Oda, ned til Majorstuen Kirke hvor vi på den tiden hadde korøvelsene. Jeg husker i pausen, da jeg sto ved serveringsbordet, at det dukket en nytilkommer i koret opp ved siden av meg og tilbød seg å skjenke meg en kopp med te. Deretter hadde vi vår aller første samtale sammen som varte resten av pausen på den øvelsen. Lite visste jeg da at dette flotte mennesket skulle fri til meg den dag i dag, ti år senere, og bli den jeg skal dele resten av livet mitt sammen med! Arkivbilde av Oddo og meg fra da jeg var med familien hans på tur til Frankrike høsten 2014. På kattebesøk hos Stig og Linnie. Etter å ha gitt tilsyn og omsorg til katten Luna siden Stig og Linnie er på Bergenstur denne helgen, møtte jeg Oddo på Oslo S. Kvelden videre ble brukt til en ordentlig koselig middag på Tuk

I dag, mens jeg var på Bærumkonferansen med temaet "Morgendagens samfunn - aldersvennlig og inkluderende", fikk jeg et tapt anrop på jobbtelefonen etterfulgt av en SMS. Det var en fra selveste Kirkerådet som ønsket å prate med meg!  Jeg må skamfullt innrømme at jeg ennå ikke er helt sikker på hva Kirkerådet er, men det ligger høyere opp i systemet enn både Bærum prosti og Oslo bispedømme som jeg tilhører. Kirkerådet er på nasjonalt nivå, hvis jeg har forstått det riktig. Hva i alle dager ville Kirkerådet med meg - og hvordan vet de i det hele tatt hvem jeg er? Jeg ble med ett veldig nervøs og lurte på hva galt jeg kunne ha gjort for å komme i deres søkelys. Jeg sendte melding tilbake og sa at jeg skulle ringe tilbake etter konferansen (og på den måten rekke å gjennomgå hele min hittil halvannet års lange diakonale karriere for å finne ut hva jeg kunne ha gjort galt, hehe.... neidaa ). Etter en interessant og absolutt samfunnsaktuell konferanse ringte jeg straks tilbake, og e

Det er 7. januar, fjortende dag jul. Jeg har akkurat jobbet på søndagens "Helligtrekongersdag", på gudstjenesten hvor jeg spilte ut vismannens rolle i juleevangeliet for barna. Gudstjenesten som markerer at julehøytiden er over. Deretter var jeg på semesterstarts- og avskjedsgudstjeneste for daglig leder og prest i MER. En fin, men samtidig vemodig gudstjeneste i viten om at det er en tid for alt. En tid for alt. Dagens opplevelser fikk meg til å reflektere over nettopp det. Hva vil 2024 bringe med seg av følelser, tanker, opplevelser og lærdom? På den siste dagen i året som gikk, skrev jeg et brev til meg selv som jeg skal åpne igjen om nøyaktig ett år fra da jeg skrev brevet, altså den 31. desember 2024. Et brev hvor jeg forteller den fremtidige meg om hvordan jeg har det her og nå, og om mine ønsker og tanker for året som ligger foran meg. Denne handlingen er noe jeg fant på å gjøre for over ti år siden som en slags terapi for meg selv. Hvordan har jeg utviklet meg på ett

Solen har gått ned, og himmelen farges opp av vakre dusrosa farger. Temperaturen er behagelig i T-skjorte og pysjbukse ute på balkongen, og jeg lener meg godt tilbake i den nye sofaen mens jeg nyter synet av de store og mektige plantene våre. Jeg har kuttet opp litt grønnsaker for kveldssnacks, og ser frem til å avslutte dagen på balkongen. Dette er den siste dagen før sommerferien offisielt begynner! Utsikten fra sofakroken min . Dagen begynte strengt tatt rundt kl. 04-05-tiden om morgenen, da Oddo ga meg avskjedsklem før han skulle dra til Berlin sammen med Erik. Jeg var nok ikke særlig til selskap så tidlig om morgenen, men jeg klarte å ønske ham god tur og si at han måtte hilse Erik før jeg sovnet igjen. Deretter våknet jeg ikke før vekkerklokken ringte. Formiddagen skulle gå med til gudstjeneste i Vålerenga Kirke - hvor jeg skulle være med som tekstleser og medliturg! Jeg møtte opp som vanlig kl. 10 som jeg alltid gjør når jeg skal bidra i gudstjenesten. Jeg fikk vite at den andre

I dag har jeg fått noen gratulasjoner. Noen én dag for tidlig, samt noen for dagens markering, for den internasjonale dagen for sykepleiere. Første tanke var at det føltes feil - jeg er jo ikke sykepleier lenger. Så begynte refleksjonen. Det har nå gått åtte måneder siden jeg var en aktiv sykepleier. Etter mange innholdsrike måneder, føles det så lenge siden. Jeg husker jeg var en sykepleier som var stolt av rollen min, med et alltid fokus på pasientenes beste, ikke bare i behandling, men også i tilstedeværende omsorg. Samtidig husker jeg også de tøffeste dagene, som da jeg måtte stå alene som sykepleier i akutte situasjoner hvor et liv stod på spill, eller alle dagene jeg gråt av utmattelse eller av egen utilstrekkelighet da jeg omsider kom meg hjem fra de tunge vaktene. Kan det være sant at dette var en del av min normale arbeidshverdag?  For åtte måneder siden gikk jeg inn i statistikken og ble blant de 20 prosentene av sykepleierne som slutter i yrket før det er gått 10 år. Jeg oms

I romjulen var jeg hos ei venninne av meg som  stilte meg spørsmålet "ble den nye jobben slik som du hadde forestilt deg?". Det var et interessant spørsmål som jeg ikke hadde rukket å reflektere så mye rundt enda, selv om det egentlig har ligget i bakhodet gjennom hele høsten. Jeg tenkte jeg derfor ville bruke innlegget til å reflektere litt rundt dette spørsmålet ved at jeg også ser nærmere på hele dette året som har gått. Det er tid for Bellas årsoppsummering av 2022. Tatt nyttårsaften 2021 - jeg jobbet kveldsvakt på nyttårsaften og dagvakt 1. nyttårsdag, så det ble ikke store feiringen, men vi var en rask tur ute for å få med oss nyttårsrakettene. Året begynte forferdelig tungt, og jeg var en lang og mørk tur nede i kjelleren. I tillegg lå masteroppgaven for mine føtter, og det hele virket som en stor og uoverkommelig oppgave. Men med støtte og samtaler fikk jeg samlet meg og rettet konsentrasjonen dit den skulle. Likevel følte jeg at jeg ble hengende lenger bakpå enn det