Bella

Helt siden i går da mamma annonserte at vi skulle ut på tur i dag, har jeg gledet meg til å få en liten luftetur! Gleden ble likevel litt døyvet da jeg hadde mye smerter i hele morges. Morgenstellet var en tung og vond treningsøkt i seg selv, og jeg var allerede utslitt da jeg var fullt påkledd og hadde pakket ferdig vesken. Jeg tok en ekstra smertestillende før jeg bega meg ut på reisen. Holder motet oppe! Formålet for turen var egentlig for å finne antrekk til mammas julebord for morgendagen, samt litt gaveinnkjøp. Etter en snartur innom Vikersunds Eurosko, kun for å finne ut at de ikke hadde skoene som mamma trengte, bar det seg videre til Åmot. Det er ikke ofte jeg er i Åmot (ikke nå lenger i alle fall) så det er alltid like spennende å vandre litt i Åmots gater. Første stopp var en skobutikk utenfor senteret. Det var snøsludd og is på veien, et mareritt-føre for en krykkevandrer, men siden jeg hadde pigger på krykkene var det ikke noe problem! Mamma fant vinterskoene hun tr

Aargh, klokken er ikke 12 enda, og jeg er allerede sliten etter alle smertene som kneet gir meg. Formen er ikke helt på topp og den konstante smerten er høy selv om jeg tok smertestillende for en time siden. Men nå har jeg i alle fall tatt kontakt med fysioterapeuten og skal ha første time på fredag! Han har jo vært min faste fysioterapeut i alle mine alle år med skader, så han vet godt hvem jeg er. Han avsluttet samtalen med å si: "Hvem var det jeg snakket med igjen, var det Anabel eller Analin?" Han sa til og med navnet mitt først! Hehe, små gleder i hverdagen. Dagene snegler av gårde i sitt bedagelige tempo. Når klokken er 17 begynner jeg å grue meg til kl. 18 når jeg skal sette fragmin-sprøyten på meg selv. Da klokken var 16 i går begynte jeg allerede å grue meg til kl 17 for det er da jeg skulle begynne å grue meg til klokken 18, haha! Sprøyten er jo ikke spesielt vond, svir bare i 15 minutter i etterkant, men det er bare å overgå den høye terskelen å stikke den spiss

I natt sov jeg mye bedre enn natt til i går! Som du kanskje har fått med deg, har jeg fått rigget meg til en seng i stuen så jeg slipper å gå ned trappen og sove i den himmelhøye sengen min i kjelleren. Aberet med å sove i stuen er jo at vi har to katter her hjemme. De er egentlig ganske rolige og sover mesteparten av dagen, men i går merket jeg jo at det er om natten de våkner til live! Så de skapte et skikkelig kattetivoli her der de fór inn og ut og skrapte på verandadøren hele natten. I natt hadde vi katteluken oppe, så da kom de seg inn og ut uten hjelp. Det var deilig å få noen timer sammenhengende søvn igjen! I morges klarte jeg å ta meg en dusj! Jeg lette tilbake i bloggarkivet og så at det var 4. dag etter operasjonen i 2014 hvor jeg også tok min første dusj, så jeg ligger à jour, hehe! Siden jeg har fått en gigantisk bandasje fjernet jeg denne da jeg skulle dusje. Jeg merket jeg var veldig spent på hva som ventet meg under! Ville det være et blodbad uten like? Ville hevelse

Heisann og hoppsann! Det er dag 3 postoperativt nå, og jeg lever fortsatt! Det har vært helt utrolig mange innom bloggen min i det siste! Jeg linket operasjonsdag-innlegget mitt til Facebook, og det var over 500 innom bloggen min på lørdag, og nesten 200 i går! Bare i løpet av én dag ble innlegget "Operasjonsdagen 2017" blant topp 5 av de mest sette innleggene mine - av alle innlegg jeg har skrevet! Det er jo helt utrolig! Tusen takk til dere alle som tok dere turen innom, og leste innlegget mitt! Det er koselig at så mange ville lese om min opplevelse av kneoperasjonen! Jeg har og har hatt en del smerter i kneet de siste dagene, men det var jeg jo forberedt på. Jeg tar sterke smertestillende, og selv om det ikke klarer å ta vekk all smerten, slipper jeg iallfall smertetoppene. Jeg har denne konstante smerte-murringen i kneet hele tiden som gjør at jeg føler jeg aldri klarer å slappe ordentlig av i kneet, samtidig som jeg får ekstra smerter når jeg reiser meg opp eller i

Morgenen før operasjon: Den indre vekkerklokken vekket meg kl. 04:38, nøyaktig 8 minutter før mobilalarmen min ringte. Øynene var trøtte, men sinnet var våkent, så det var ikke noe problem å stå opp. Morgenen gikk med til å dusje, ikke spise mat eller drikke, lese igjennom operasjonsforberedelsene nok en gang fra sykehuset, ikke spise mat eller drikke, pakke ferdig bagen jeg skulle ha med hjem, og ikke spise mat eller drikke. Det var overraskende vanskelig å ikke tenke på mat og drikke (skulle faste til operasjonen)! Til tross for at jeg vanligvis verken er sulten eller tørst om morgenen, var det akkurat som om det var nå jeg ville ha det. Nå som jeg ikke kunne. Akkurat som når strømmen går, at det er først da du tenker at du endelig har tid til å støvsuge eller sette på en klesvask. Klar for å dra på sykehuset! Selv om Oddo skulle tidlig på jobb samme dag selv, tok han følge med meg bort til bussen og så til at jeg kom meg trygt inn. Så utrolig skjønt! Med tanke på at det ha

Vet du hva? I dag innså jeg at det ikke er vits i å grue seg noe mer for morgendagen. Morgendagens operasjon ligger og venter på meg uansett hvor mye jeg vil eller ikke, og da er det unødvendig å kaste bort den siste dagen i forkant på å grue meg. Jeg ringte sykehuset igjen i dag, og jeg fikk vite at det skal både være en skopi i forbindelse med menisken som ligger løsrevet i kneet, men også en rekonstruksjon av korsbåndet. Min spontane reaksjon var at jeg ble glad! Så håper jeg kirurgen mener at dette er til det beste for meg. Så, en liten sjekkliste før jeg går videre: - Jeg har spist mitt (les: tvang i meg) siste kveldsmåltid før fastetiden frem til operasjon - checked! - Jeg har drukket min siste drikkeflaske med vann før fastetiden frem til operasjon - checked! - Jeg har besøkt mormor en siste gang før operasjon - checked! - Jeg har hatt en siste harde treningsøkt for muskulaturen i beina - checked! - Jeg har pakket bagen for morgendagen som jeg tar med meg hjem til Askeru

Dagen nærmer seg med stormskritt, og jeg merker jeg ikke er helt fornøyd med at tiden går så fort. Tidligere i dag mestret jeg å si at det er 3-4 dager igjen til jeg skal på sykehuset, at det fortsatt er lenge til. Men operasjonen finner jo sted over i morgen! Jeg tror jeg ikke har latt meg selv innse det enda, jeg bare skyver datoen vekk fra meg. Misforstå meg rett! Det er virkelig denne datoen jeg har ventet på så inderlig lenge, og jeg er utrolig glad for at operasjonen endelig er kommet for døren! Likevel knytter det seg mange tanker, følelser og forventninger til både denne dagen og dagene som følger... Noen ganger merker jeg det er for overveldende å tenke på. Jeg er bare nødt til å ta en dag av gangen. Det har vært en tung dag i dag, men på en annerledes måte enn de vanlige tunge dagene jeg har hatt i det siste. Jeg har tatt enda et tak i livet mitt! Et tak som jeg sjelden tar for meg selv, men som er så viktig for mitt indre sjeleliv. Selv om jeg har grått mye og at øynene mine

God kveld i heimen! Nå er det bare ca halvannen uke igjen til operasjon, herlighet! Jammen skal det bli godt å bli ferdig med dette, jeg har ventet hele sommeren og høsten på denne datoen! Likevel er dette en dato som jeg gruer meg til. Selv om jeg ikke bruker krykker akkurat nå, merker jeg at beina er mer smertefulle og slitne enn vanlig (med 'vanlig' vil det nå si tiden før jeg skadet meg forrige onsdag). Treningsøktene er vonde selv om jeg tar det roligere, og jeg må sette meg ned oftere når jeg går. Beina (i flertall) er faktisk trette og vonde mens jeg sitter og skriver dette innlegget. Det er jo ikke slik det skal være! Det er jo nå jeg skulle ha økt presset på meg selv og satt inn siste støtet på treningsøktene før operasjon! Men beina makter det ikke. Jeg tror presset har vært for høyt for lenge. Jeg har kjørt meg selv beinhardt på trening gjennom hele høsten, i mitt lille håp om at operasjonen skulle komme på et tidligere tidspunkt. Nå merker jeg at beina ikke

En rolig formiddag i heimen, og Oddo og jeg sitter i hver vår stol med hver vår bok. Plutselig fikk jeg lyst til å sette på rolig bakgrunnsmusikk, og denne gangen ble det Yirumas "It's Your Day" som trakk det lengste strået. "It's Your Day" - Yiruma. "Hvilken dag er det i dag, da, Bella?" , spør Oddo. "Det er Bellas dag!", svarer jeg, før jeg legger til med litt mer ettertanke: "Hver dag er Bellas dag." Så begynte refleksjonen. Jeg behøver ikke å legge skjul på at dette har vært en tung sommer og høst. Daglige kamper, mye smerter og mange tårer. Året 2017 er snart omme, og halvparten av året har vært preget av knesituasjonen min. Jeg har ofte tenkt at dette er et år som kommer til å bli husket for mine vonde og såre tanker, opplevelser og følelser knyttet til nettopp dette. Men det er jo ikke det jeg vil! Livet er for kort til å ha et slikt fokus. Hvert øyeblikk er til for å nytes, for de kommer aldri tilbake. Det

Selv om kneet var både stivt og vondt, måtte jeg dra til legen for å forlenge sykemeldingen min i går. Det var rart, men likevel godt å ta med meg krykkene ut på tur igjen. Det er jo flere uker siden jeg brukte dem sist. Men når kneet er så vondt som det er nå, er det ingen annen utvei. Som jeg har skrevet før, er jo begge knærne mine såre for tiden, så turen til legen ble både lang og slitsom. Likevel bestemte jeg meg for å stikke innom jobben med sykemeldingen nå som jeg ikke var så langt unna. I tillegg til den konstante murringen i det skadede høyrekneet og eventuelt tilleggssmerter hvis jeg beveget det ekstra mye, fikk jeg også en stikkende smerte i venstrekneet hver gang jeg tråkket ned på det. Omsider var det tid for å legge på vei hjem igjen. Jeg var så sliten og vond i venstrekneet, altså det friskeste kneet, så jeg prøvde etter hvert å legge mer vekt på det skadede kneet. Men smertene som ilte gjennom dette kneet var selvfølgelig enda verre. Hvert skritt var en kamp, og t

I natt sov jeg forferdelig dårlig. Jeg hadde denne konstante irriterende murringen i kneet gjennom hele natten, og jeg turte ikke å bevege kneet i frykt for at det skulle gjøre vondt. Ikke klarte jeg å strekke ut kneleddet ordentlig, og ikke klarte jeg å bøye kneleddet ordentlig. Jeg måtte ligge anspent med kneet i en stilling som ikke var behagelig gjennom hele natten. Det skjedde på kveldsvakten i går. Jeg jobbet jo helgen som var, én fridag på mandag, deretter følgende to arbeidsvakter på tirsdag og onsdag. Etter helgen var knærne slitne, og jeg husker jeg lå omtrent hele søndag ettermiddag og kveld i sofaen fordi knærne nesten ikke orket tanken på å måtte bære kroppen min. På tirsdag fikk jeg vondt i kneet underveis og etter dagvakten, og på onsdag, altså i går, fikk jeg akutt vondt i kneet igjen. Samme smerte og samme følelse av hjelpeløshet som jeg fikk etter hendelsen rett etter sommerferien kom tilbake igjen til meg, og flashbacket som fant meg var ingen god opplevelse. Den