Operasjonsdagen 2017!
Morgenen før operasjon:
Den indre vekkerklokken vekket meg kl. 04:38, nøyaktig 8 minutter før mobilalarmen min ringte. Øynene var trøtte, men sinnet var våkent, så det var ikke noe problem å stå opp.
Morgenen gikk med til å dusje, ikke spise mat eller drikke, lese igjennom operasjonsforberedelsene nok en gang fra sykehuset, ikke spise mat eller drikke, pakke ferdig bagen jeg skulle ha med hjem, og ikke spise mat eller drikke. Det var overraskende vanskelig å ikke tenke på mat og drikke (skulle faste til operasjonen)! Til tross for at jeg vanligvis verken er sulten eller tørst om morgenen, var det akkurat som om det var nå jeg ville ha det. Nå som jeg ikke kunne. Akkurat som når strømmen går, at det er først da du tenker at du endelig har tid til å støvsuge eller sette på en klesvask.
Selv om Oddo skulle tidlig på jobb samme dag selv, tok han følge med meg bort til bussen og så til at jeg kom meg trygt inn. Så utrolig skjønt! Med tanke på at det har blitt veldig glatt for tiden, var det en god trygghet for meg å vite at jeg ikke var alene hvis det skulle skje noe på veien. Og med krykker i hendene og tung bag på ryggen, steg jeg på bussen som tok meg med videre til sykehuset.
Ankomst sykehuset:
Til ei med orienteringssans lik null, ble jeg overrasket over at jeg kom meg til riktig sykehusbygg og avdeling helt på egen hånd! Jeg ble ropt opp ganske så nøyaktig kl. 07:00, og fikk tildelt sykehusskjorte og -kåpe, samt en spesialtruse siden jeg skulle få en injeksjon i lysken etter narkosen. Etter å ha skiftet og tatt en liten tur på toalettet, fant jeg veien bort til sykehussengen min.
Så var det tid for å fylle ut diverse skjemaer og snakke med anestesisykepleier, -lege, begge kirurgene og sykepleieren som var ansvarlig for meg. Det var samtalen med kirurgene som jeg var spent på. Hva var egentlig deres plan for meg? De fortalte meg at de måtte inn og se på korsbåndet og menisken og se hvordan det stod til der før de tok en vurdering hva de skulle gjøre. Deretter gikk de igjennom alle mulige utfall: Var den løse menisken fortsatt fungerbar, skulle de feste den tilbake på resten av menisken. Hvis ikke, ville de bare fjerne den. Var korsbåndet røket, ville de muligens bruke hamstring-senen til å erstatte korsbåndet. Dersom det bare var røket delvis av, ville de ikke gjøre noen ting. Flate, korsbåndet mitt var jo bare delvis røket av i følge MR i august, tenkte jeg. Sykepleieren kom for å sette PVK (veneflon) på meg, og denne gangen hadde jeg planlagt å se på mens hun stakk den inn i blodåren min. Men jeg feiget ut da jeg så nålen, haha.. Etter et lite stikk var det over. Deretter fikk jeg en cocktail av flere tabletter (blant annet smertestillende, betennelsesdempende og kvalmestillende), samt antibiotika intravenøst. Alt som skulle hjelpe meg gjennom tiden etter operasjonen.
Deretter bar det seg bort til operasjonsstuen. Jeg la meg på operasjonsbordet mens anestesisykepleierne festet ulike elektroder og ledninger på meg. Det var først her det begynte å gå opp for meg at jeg var i gang. Det var nå øyeblikket jeg hadde ventet så lenge på skulle skje, og nervene mine tok inn for fullt. "Hvordan går det med deg?", spurte en av sykepleierne. "Jeg gruer meg litt", svarte jeg. "Ja, det skjønner jeg. Ta det rolig, det kommer til å gå bra.", sa sykepleieren. "Nå skal jeg gi deg noe som begynner innsovningen, så du vil kjenne at det går litt rundt for deg", sa en annen og satte noe inn intravenøst, og plutselig svimlet det for meg. En annen sykepleier ga meg oksygen og fortalte at jeg nå ville sovne om et par minutter. "Ha det bra", sa en av sykepleierne. "Ha det fint så lenge", svarte jeg, "vi sees snart". Så sloknet jeg.
Etter operasjonen:
Rett før jeg åpnet øynene, kjente jeg smerter i kneet. Jeg åpnet øynene og så at jeg var tilbake der jeg hadde ligget før jeg var blitt tatt inn på operasjonsstuen. Klokken var 10:30, og jeg hadde ligget i narkose i 2 timer og 30 minutter. Jeg var helt i ørska så jeg husker ikke så mye mer enn at jeg hadde veldige smerter og at jeg fortalte sykepleieren at jeg hadde vondt. På en (NRS) skala fra 1-10 hvor 10 er den verst tenkelige smerten, husker jeg at jeg syns jeg lå på minst 6. "Du er så liten, så du får ikke noe mer smertestillende enn denne dosen her", sa sykepleieren og sprøytet inn legemiddelet oxynorm intravenøst. Smerten ble likevel ikke mindre av den grunn. Jeg prøvde å tenke på noe annet, hva som helst, men smertene opptok hele hjernen. Da jeg hadde ligget i smerter i en time orket jeg ikke mer, og fikk kontaktet helsepersonell. Han ga meg litt mer oxynorm. Det hjalp litt, jeg kom kanskje ned på 5-tallet på NRS-skalaen, men fortsatt hadde jeg vondt. Enda en dose oxynorm ble sprøytet inn i blodet etter en stund. Deretter fikk jeg en blokade som stengte av nervene ned til beinet, noe som også skulle hjelpe mot smertene. Først nå begynte smertene å komme ned på et nivå hvor jeg klarte å slappe mer av og tenke på noe annet. Jeg kontaktet mine kjente og kjære og sa at alt var bra med meg, og at sykepleieren planla at jeg kunne dra hjem kl. 14. Lite visste jeg da hvor store komplikasjoner jeg ville få av alle disse smertestillende medikamentene som jeg hadde fått.
Kirurgen kom også innom etter hvert, og jeg fikk endelig vite hva som var blitt gjort i kneet. "Jeg kjørte på med full pakke", innledet kirurgen. Den løsrevne menisken var blitt festet tilbake på resten av menisken, og korsbåndet mitt var så godt som røket helt av, så han hadde satt inn et nytt korsbånd i form av hamstring-senen. Kirurgen fortalte videre at dette var den siste mulige korsbåndserstatningen for meg, så nå kan jeg faktisk ikke ryke det mer. Det var en sterk beskjed å få, men jeg var likevel fornøyd med utfallet. Jeg lever i troen på at jeg slipper å kjenne på denne forferdelige ustabiliteten og smertene hver dag nå, etter å ha trent meg opp igjen.
Våken etter narkosen og groggy etter flere doser sterke smertestillende medikamenter.
Deilig frokost på sykehuset!
Som et lyn fra klar himmel, begynte en intens kvalme å innta kroppen min. Det var virkelig helt grusomt! Jeg følte meg helt elendig og uvel, men siden jeg ikke hadde spist så mye, var det ingenting å kaste opp. Det ble for mye å øyne, så jeg måtte lukke dem og konsentrere meg om å temme alt som skjedde i kroppen min. Jeg prøvde å brekke meg, men ingenting kom opp. Plutselig fikk jeg blodtrykksfall, noe sykepleieren fortalte meg i ettertid, for jeg ble med ett skikkelig varm og begynte å svette, samtidig som jeg visstnok var helt gråblek i ansiktet. Jeg husker også at jeg måtte fokusere på å puste, for plutselig merket jeg at det gikk lang tid mellom hvert innpust. Hvis jeg på en samme skala fra 1-10 skulle angi hvor kvalm jeg var, tror jeg faktisk at jeg må fastsette meg på 8. Det var helt forferdelig.
Oddo kom til meg rundt klokken 14. Jeg registrerte at han kom og ble på gråten da jeg endelig fikk et trygt menneske hos meg da alt annet virket så utrygt og fremmed, men jeg klarte ikke å se på ham før det hadde kanskje gått en time. Øynene mine var sammentrukket i to-tre timer mens kvalmen stod på som verst. Til slutt nesten beordret sykepleieren meg opp av sengen for å få fart på sakene. Med én gang jeg kom meg opp på sengekanten, kastet jeg opp. Jeg følte meg allerede noe bedre! Etter en liten tur med rullestol på toalettet og en liten tur ut for frisk luft kom jeg meg tilbake i seng. Jeg merket likevel at jeg trengte å kaste opp en gang til før jeg kunne begynne på hjemveien. Det var 2-timers lang kjøretur, så jeg visste jeg måtte få vekk den verste kvalmen før jeg kunne sette meg i bilen. Mamma og pappa hadde kommet, men de ventet i bilen med Oddo, så jeg visste jeg måtte få fart på sakene. Sykepleieren sa at jeg kunne hvile i 10 minutter og se hvordan det gikk etter det. Da det hadde gått ca 8 minutter kom et nytt oppkast, en skikkelig eksplosjon - hvor kom det egentlig fra? - og jeg følte meg med ett mye bedre! Jeg ble igjen trillet ut og bort til bilen der mamma og pappa stod, og etter å ha takket sykepleieren for all hjelp, bar det seg på vei hjem igjen.
På vei hjem til mamma og pappa.
I motsetning til mine to tidligere operasjoner, var det ikke snakk om å ligge over en natt på sykehuset. På hjemreisen prøvde jeg å se på veien, men det ble for mye for den såre magen min. Det ble faktisk til at jeg hadde øynene lukket og sov omtrent hele veien hjem, med unntak da jeg våknet for å kaste opp enda en gang. Til min store lettelse og glede, overlevde jeg den 2-timers lange bilturen hjem uten særlige komplikasjoner! Hurra, jeg var så lykkelig! Jeg fikk krøket meg bort til sofaen, og der ble jeg liggende resten av kvelden. Smertene var ikke betydelige, og uvelheten forsvant rundt kl. 20:30. Det var deilig å være hjemme, omringet av mine viktigste mennesker i livet. Selv om jeg var sliten etter en lang og tøff dag, var jeg fylt med trygghet, kjærlighet og takknemlighet. Jeg hadde det virkelig så bra som jeg kunne ha hatt det.
- Bella.
Den indre vekkerklokken vekket meg kl. 04:38, nøyaktig 8 minutter før mobilalarmen min ringte. Øynene var trøtte, men sinnet var våkent, så det var ikke noe problem å stå opp.
Morgenen gikk med til å dusje, ikke spise mat eller drikke, lese igjennom operasjonsforberedelsene nok en gang fra sykehuset, ikke spise mat eller drikke, pakke ferdig bagen jeg skulle ha med hjem, og ikke spise mat eller drikke. Det var overraskende vanskelig å ikke tenke på mat og drikke (skulle faste til operasjonen)! Til tross for at jeg vanligvis verken er sulten eller tørst om morgenen, var det akkurat som om det var nå jeg ville ha det. Nå som jeg ikke kunne. Akkurat som når strømmen går, at det er først da du tenker at du endelig har tid til å støvsuge eller sette på en klesvask.
Klar for å dra på sykehuset!
Selv om Oddo skulle tidlig på jobb samme dag selv, tok han følge med meg bort til bussen og så til at jeg kom meg trygt inn. Så utrolig skjønt! Med tanke på at det har blitt veldig glatt for tiden, var det en god trygghet for meg å vite at jeg ikke var alene hvis det skulle skje noe på veien. Og med krykker i hendene og tung bag på ryggen, steg jeg på bussen som tok meg med videre til sykehuset.
Ankomst sykehuset:
Til ei med orienteringssans lik null, ble jeg overrasket over at jeg kom meg til riktig sykehusbygg og avdeling helt på egen hånd! Jeg ble ropt opp ganske så nøyaktig kl. 07:00, og fikk tildelt sykehusskjorte og -kåpe, samt en spesialtruse siden jeg skulle få en injeksjon i lysken etter narkosen. Etter å ha skiftet og tatt en liten tur på toalettet, fant jeg veien bort til sykehussengen min.
Så var det tid for å fylle ut diverse skjemaer og snakke med anestesisykepleier, -lege, begge kirurgene og sykepleieren som var ansvarlig for meg. Det var samtalen med kirurgene som jeg var spent på. Hva var egentlig deres plan for meg? De fortalte meg at de måtte inn og se på korsbåndet og menisken og se hvordan det stod til der før de tok en vurdering hva de skulle gjøre. Deretter gikk de igjennom alle mulige utfall: Var den løse menisken fortsatt fungerbar, skulle de feste den tilbake på resten av menisken. Hvis ikke, ville de bare fjerne den. Var korsbåndet røket, ville de muligens bruke hamstring-senen til å erstatte korsbåndet. Dersom det bare var røket delvis av, ville de ikke gjøre noen ting. Flate, korsbåndet mitt var jo bare delvis røket av i følge MR i august, tenkte jeg. Sykepleieren kom for å sette PVK (veneflon) på meg, og denne gangen hadde jeg planlagt å se på mens hun stakk den inn i blodåren min. Men jeg feiget ut da jeg så nålen, haha.. Etter et lite stikk var det over. Deretter fikk jeg en cocktail av flere tabletter (blant annet smertestillende, betennelsesdempende og kvalmestillende), samt antibiotika intravenøst. Alt som skulle hjelpe meg gjennom tiden etter operasjonen.
Både veneflon og armbånd denne gangen!
Deretter bar det seg bort til operasjonsstuen. Jeg la meg på operasjonsbordet mens anestesisykepleierne festet ulike elektroder og ledninger på meg. Det var først her det begynte å gå opp for meg at jeg var i gang. Det var nå øyeblikket jeg hadde ventet så lenge på skulle skje, og nervene mine tok inn for fullt. "Hvordan går det med deg?", spurte en av sykepleierne. "Jeg gruer meg litt", svarte jeg. "Ja, det skjønner jeg. Ta det rolig, det kommer til å gå bra.", sa sykepleieren. "Nå skal jeg gi deg noe som begynner innsovningen, så du vil kjenne at det går litt rundt for deg", sa en annen og satte noe inn intravenøst, og plutselig svimlet det for meg. En annen sykepleier ga meg oksygen og fortalte at jeg nå ville sovne om et par minutter. "Ha det bra", sa en av sykepleierne. "Ha det fint så lenge", svarte jeg, "vi sees snart". Så sloknet jeg.
Etter operasjonen:
Rett før jeg åpnet øynene, kjente jeg smerter i kneet. Jeg åpnet øynene og så at jeg var tilbake der jeg hadde ligget før jeg var blitt tatt inn på operasjonsstuen. Klokken var 10:30, og jeg hadde ligget i narkose i 2 timer og 30 minutter. Jeg var helt i ørska så jeg husker ikke så mye mer enn at jeg hadde veldige smerter og at jeg fortalte sykepleieren at jeg hadde vondt. På en (NRS) skala fra 1-10 hvor 10 er den verst tenkelige smerten, husker jeg at jeg syns jeg lå på minst 6. "Du er så liten, så du får ikke noe mer smertestillende enn denne dosen her", sa sykepleieren og sprøytet inn legemiddelet oxynorm intravenøst. Smerten ble likevel ikke mindre av den grunn. Jeg prøvde å tenke på noe annet, hva som helst, men smertene opptok hele hjernen. Da jeg hadde ligget i smerter i en time orket jeg ikke mer, og fikk kontaktet helsepersonell. Han ga meg litt mer oxynorm. Det hjalp litt, jeg kom kanskje ned på 5-tallet på NRS-skalaen, men fortsatt hadde jeg vondt. Enda en dose oxynorm ble sprøytet inn i blodet etter en stund. Deretter fikk jeg en blokade som stengte av nervene ned til beinet, noe som også skulle hjelpe mot smertene. Først nå begynte smertene å komme ned på et nivå hvor jeg klarte å slappe mer av og tenke på noe annet. Jeg kontaktet mine kjente og kjære og sa at alt var bra med meg, og at sykepleieren planla at jeg kunne dra hjem kl. 14. Lite visste jeg da hvor store komplikasjoner jeg ville få av alle disse smertestillende medikamentene som jeg hadde fått.
Kirurgen kom også innom etter hvert, og jeg fikk endelig vite hva som var blitt gjort i kneet. "Jeg kjørte på med full pakke", innledet kirurgen. Den løsrevne menisken var blitt festet tilbake på resten av menisken, og korsbåndet mitt var så godt som røket helt av, så han hadde satt inn et nytt korsbånd i form av hamstring-senen. Kirurgen fortalte videre at dette var den siste mulige korsbåndserstatningen for meg, så nå kan jeg faktisk ikke ryke det mer. Det var en sterk beskjed å få, men jeg var likevel fornøyd med utfallet. Jeg lever i troen på at jeg slipper å kjenne på denne forferdelige ustabiliteten og smertene hver dag nå, etter å ha trent meg opp igjen.
Våken etter narkosen og groggy etter flere doser sterke smertestillende medikamenter.
Deilig frokost på sykehuset!
Som et lyn fra klar himmel, begynte en intens kvalme å innta kroppen min. Det var virkelig helt grusomt! Jeg følte meg helt elendig og uvel, men siden jeg ikke hadde spist så mye, var det ingenting å kaste opp. Det ble for mye å øyne, så jeg måtte lukke dem og konsentrere meg om å temme alt som skjedde i kroppen min. Jeg prøvde å brekke meg, men ingenting kom opp. Plutselig fikk jeg blodtrykksfall, noe sykepleieren fortalte meg i ettertid, for jeg ble med ett skikkelig varm og begynte å svette, samtidig som jeg visstnok var helt gråblek i ansiktet. Jeg husker også at jeg måtte fokusere på å puste, for plutselig merket jeg at det gikk lang tid mellom hvert innpust. Hvis jeg på en samme skala fra 1-10 skulle angi hvor kvalm jeg var, tror jeg faktisk at jeg må fastsette meg på 8. Det var helt forferdelig.
Oddo kom til meg rundt klokken 14. Jeg registrerte at han kom og ble på gråten da jeg endelig fikk et trygt menneske hos meg da alt annet virket så utrygt og fremmed, men jeg klarte ikke å se på ham før det hadde kanskje gått en time. Øynene mine var sammentrukket i to-tre timer mens kvalmen stod på som verst. Til slutt nesten beordret sykepleieren meg opp av sengen for å få fart på sakene. Med én gang jeg kom meg opp på sengekanten, kastet jeg opp. Jeg følte meg allerede noe bedre! Etter en liten tur med rullestol på toalettet og en liten tur ut for frisk luft kom jeg meg tilbake i seng. Jeg merket likevel at jeg trengte å kaste opp en gang til før jeg kunne begynne på hjemveien. Det var 2-timers lang kjøretur, så jeg visste jeg måtte få vekk den verste kvalmen før jeg kunne sette meg i bilen. Mamma og pappa hadde kommet, men de ventet i bilen med Oddo, så jeg visste jeg måtte få fart på sakene. Sykepleieren sa at jeg kunne hvile i 10 minutter og se hvordan det gikk etter det. Da det hadde gått ca 8 minutter kom et nytt oppkast, en skikkelig eksplosjon - hvor kom det egentlig fra? - og jeg følte meg med ett mye bedre! Jeg ble igjen trillet ut og bort til bilen der mamma og pappa stod, og etter å ha takket sykepleieren for all hjelp, bar det seg på vei hjem igjen.
På vei hjem til mamma og pappa.
I motsetning til mine to tidligere operasjoner, var det ikke snakk om å ligge over en natt på sykehuset. På hjemreisen prøvde jeg å se på veien, men det ble for mye for den såre magen min. Det ble faktisk til at jeg hadde øynene lukket og sov omtrent hele veien hjem, med unntak da jeg våknet for å kaste opp enda en gang. Til min store lettelse og glede, overlevde jeg den 2-timers lange bilturen hjem uten særlige komplikasjoner! Hurra, jeg var så lykkelig! Jeg fikk krøket meg bort til sofaen, og der ble jeg liggende resten av kvelden. Smertene var ikke betydelige, og uvelheten forsvant rundt kl. 20:30. Det var deilig å være hjemme, omringet av mine viktigste mennesker i livet. Selv om jeg var sliten etter en lang og tøff dag, var jeg fylt med trygghet, kjærlighet og takknemlighet. Jeg hadde det virkelig så bra som jeg kunne ha hatt det.
Sliten etter en krevende dag.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar