Bella

Det har blitt lite blogging i det siste. Dagene går litt i ett, med jobbing, juleforberedelser, trening, og litt tid for å roe ned mellom alle slagene. I dag hadde jeg ukens eneste fridag, og den startet med en julefilm på TV'en ("Et kongelig bryllup"; en litt kjedelig oppfølger av den skjønne "The Christmas Prince"), deretter en hard treningsøkt før førjulsfeiring sammen med mormor på sykehjemmet. Som jeg hadde gledet meg til å se henne igjen og være sammen med henne på denne dagen! Og å være samlet hele familien var både koselig og verdifullt. Dagen har allerede vært lang, akkurat som de andre dagene hittil i desember, så bloggteksten blir kort. Men jeg krydrer innlegget med noen fine bilder fra kvelden. Etter førjulsfeiringen tilbød min kjære fetter Christopher å kjøre Linnie og meg hjem! Det var så hyggelig å tilbringe tid sammen med ham igjen! Til tross for at vi kjørte litt feil på grunn av min elendige avlesning fra google maps, forho

I dag smilte jeg da jeg våknet av alarmen kl 10! Min første fridag på mange dager, samt en frihelg som venter! Fra forrige uke jobbet jeg kveldsvakt på onsdag, dagvakt på torsdag, nattevakt fra fredag til lørdag, nattevakt fra lørdag til søndag, dagvakt på mandag, kveldsvakt på tirsdag og onsdag, før en ny dagvakt på torsdag (i går). Nå kan jeg endelig la kroppen ta en velfortjent pause. Jeg har endelig noen gledelige og avslappende dager foran meg! Og det merker jeg at jeg virkelig trenger så sårt. Nattevakter har jeg aldri jobbet før, og jeg visste ikke hvordan kroppen ville respondere på det. Jeg sov kun 4 timer etter første nattevakt og kun 2 timer på søndag morgen etter den andre nattevakten. På søndag var det også lysmesse hvor koret mitt skulle synge, og jeg syns det var et under at kroppen mestret å holde seg våken alle de 6 timene jeg var i kirken. Deretter klarte jeg å sove 6 timer før neste dagvakt, og da merket jeg hvor utslitt kroppen var. Mandag er den travleste dagen i

Heisann! Oslo Bispedømme har laget en adventskalender som har som mål og løfte frem og hylle de frivillige i Oslo, Bærum og Asker. I den anledning har jeg fått den store ære av å representere Suppe og Messe med mitt frivillighetsarbeid der. Det er skikkelig stas! Både at jeg kan få representere noe så bra som jeg er stolt av å kunne tilhøre, men også at dette bidrar til at flere får vite om Suppe og Messe. Jeg legger ved link til adventskalenderen nedenfor, ta gjerne en titt innom! https://kirken.no/oslo/luke5 Ønsker dere en flott dag! - Bella.

Månedens høydepunkt: Da mamma og pappa kom på besøk til meg i Oslo. Og da jeg for siste gang var koordinator på Suppe og messe i Majorstuen Kirke. Månedens nedtur: Generelt hele måneden, det har vært så tøffe uker. Jeg har funnet meg selv gråte mye oftere enn vanlig, til og med foran andre folk, noe jeg sjelden gjør. Oddo fortalte meg at han har sett på hele meg at jeg har vært nede. Han har merket seg at jeg verken har smilt eller vært glad så mye de siste ukene. Månedens modigste øyeblikk: Da jeg takket ja til noe jeg ikke følte meg komfortabel med i det hele tatt. I tillegg til at jeg i utgangspunktet var kjempesliten, ble jeg redd og sårbar. Jeg gråt med en gang jeg hadde hatt denne samtalen. Månedens stolteste øyeblikk: Da Magnus, dirigent for Kor Major, spurte om jeg ville være med i solistgruppen som skulle synge 1. verset av "Deilig Er Jorden" da vi skulle synge på den årlige lysmesse i Majorstuen Kirke. Et lite lyspunkt inni novembermånedens mørke dager. M

I morges ble jeg vekket med en varm Café Mocca på sengen av Oddo. Rullgardinen på soverrommet ble trukket opp igjen, og en kald og rimfull natur utenfor kom til syne - slik som den var på nøyaktig samme tid i fjor. Dagen har kommet, den jeg har både fryktet og sett frem til på én og samme tid. Det er nøyaktig ett år siden den siste operasjonen av kneet mitt. Selve operasjonsdagen (som du kan lese om HER ) har jeg tidligere forklart at jeg ser tilbake på med gode minner. Tatt i betraktning hvor tøffe månedene i forkant hadde vært, var det endelig godt å nå et vendepunkt. Dagen jeg hadde ventet på i nesten et halvt år var endelig kommet. Etter å ha kjempet hele høsten i forveien, kunne jeg på denne dagen bare lene meg tilbake og la livet mitt ligge forsvarlig i hendene til kirurgen, sykepleierne og anestesipersonellet. Jeg minnes om den postoperative smerten og den intense postoperative kvalmen, men også om kjærligheten jeg ble fylt med i min families nærvær. Følelsen av at alt skulle

Det har vært et par tøffe uker i det siste. På mandag fant jeg meg selv gråte alene og åpenlyst på kafé - jeg som aldri gråter offentlig! Selv om mandager pleier å være ukens høydepunkt med øvelse med Kor Major, har det vært vanskelig å glede seg over øvelsen med alle de andre tankene i hodet. Uansett, med ukens eneste fridag i dag, har jeg tid til å sette meg godt til rette i sofaen, lytte til nydelig musikk fra Casting Crowns og reflektere over hvor godt livet er. For livet er så vakkert! Det er bare noen ganger litt vanskelig å ha øynene til å se det. Jeg legger ved et dikt som beskriver godt de mellommenneskelige verdiene som er viktige for å bygge hverandre opp. Jeg tenkte diktet ville passe så godt til dette innlegget. FORTELL MEG Fortell meg  at jeg er noe, at jeg kan noe, at jeg betyr noe. Fortell meg det. Ikke fortell meg det jeg gjorde, eller det jeg kunne gjort, eller det jeg burde eller skulle gjort. Nei, ikke fortell meg det. Fortell meg heller at jeg

Dagen begynte med en skikkelig seig og demotiverende treningsøkt på treningssenteret. Etter å ha fått den hersens leggstrekken kraftig tilbake atter en gang (måtte tidligere denne uken halte rundt på jobb), merker jeg at jeg sliter med å komme meg på trening for tiden. Det er kjedelig nok kun å utføre styrke- og skadeforebyggende trening for knær økt ut og økt inn, men i en viss tid hadde jeg iallfall løpingen jeg kunne glede meg både til og over. Nå, med leggstrekken i tillegg, kan jeg ikke løpe engang, så hvor skal jeg da finne motivasjonen hen? Det er ganske utrolig at jeg klarer å kommer meg på trening, syns jeg. Om én uke er det nøyaktig ett år siden jeg opererte kneet mitt, og jeg merker jeg har blandede følelser for det. Har jeg kommet så langt som jeg burde med mine forutsetninger? Burde jeg være fornøyd med egen innsats for opptrening og selvoppbygging? Jeg tar den tankeprosessen senere. Likevel fikk jeg en opptursmelding rett før trening. Mamma og pappa skulle besøke mormor

Øynene er tunge og kroppen er sliten, det er lenge siden jeg har hatt en så krevende og tøff uke som denne. Mandag var den verste dagen, og det ga en forferdelig start for resten av uken. I tillegg har nattesøvnen vært laber, noe som også har preget meg utover dagen. Jeg våkner alltid en stund før klokken ringer, drømmene har ofte vært intense og vonde, og jeg våkner klam og svett over hele kroppen. Men nå, etter fire dagvakter (som tilsier at alarmen står på mellom kl. 05:45 og kl. 05:20) har jeg endelig turnusfri i morgen og deretter frihelg! Jeg har heller ingen planer (for én gangs skyld), bortsett fra å nyte livet i mitt eget nærvær. Og å ta vare på meg selv. Etter dagvakt var det Suppe og messe, og jeg var koordinator for siste gang dette semesteret. Jeg hadde virkelig gledet meg til dette arrangementet i dag. Det var blitt flere uker siden jeg hadde fått muligheten til å være med, og jeg merker jeg har savnet det. Jeg dro til Majorstuen Kirke direkte etter jobb, ankom kl. 1

For en deilig og avslappende dag! Jeg sov i nesten 12 etterlengtende timer i natt, og jeg har nesten ikke gjort NOE fornuftig i dag - og det med god samvittighet! Det er virkelig så deilig å være her hjemme sammen med mamma og pappa igjen. Tiden har gått med med til å gå igjennom litt servise og arvede klær, og da fant jeg noen flotte skatter som jeg gleder meg til å bruke. Ellers har jeg brukt tid på å løse kryssord og at Simba skal bli kjent med og glad i meg igjen. En vakker kjole jeg har arvet fra kusinen min. Mamma var så snill og la den opp for meg! Simba ligger i fanget mitt! Hvilket verdifullt øyeblikk.  Jeg har også på meg en deilig jakke som jeg har arvet fra tanten min. I kveld skal vi se på filmen "Red" med Bruce Willis, og det gleder jeg meg til! Willis er så fantastisk stilig i filmene "Red" og "Die Hard" - filmer som jeg trodde jeg aldri ville like eller tørre å se! Men Willis gir meg en slags trygghet om at det kommer til å

Etter dagvakt i dag dro jeg rett på trening. Med manko på søvn og bein som allerede var slitne etter å ha trasket rundt på avdelingen i nesten 8 timer, samt at jeg har trent de siste to dagene også, var fristelsen stor for bare å sitte videre på T-banen da vi ankom Ensjø. Men jeg visste at jeg trengte denne treningen for at jeg kan unne meg en hjemtur til gards til helgen. Ved å lure hjernen min til ikke å tenke at jeg ikke skal på trening - bare at jeg skal gå av på Ensjø T-banestasjon og ta meg en gåtur (...) til treningssenteret - så pleier det å gå greit å komme i gang med treningen når jeg bare har fått på meg treningsklær og har treningsapparatene tilgjengelige for mine føtter. Selv om det er greit å komme i gang med treningen, betyr det nødvendigvis ikke at jeg koser meg under treningen. Dette var en slik dag. Beina var slitne, så 20-minutters løpingen på tredemøllen var et ork og styrketreningen var sår for knærne. Ikke hjalp det at jeg kom midt i rushtiden. Vanligvis prøver

Etter gårsdagens tunge formiddag og en treningsøkt som var både hard og vond for knærne, gledet jeg meg til å besøke mormor. De siste par ukene har bare fløyet forbi, så jeg hadde ikke sett henne på en lang stund. Jeg savnet henne, og jeg gledet meg til å se henne, snakke med henne, mimre med henne. Da jeg kom inn på rommet hennes, så jeg at hun lå i sengen.    "Neimen, mormor, ligger du i sengen i dag! Er du sliten?"    Mormor så så vidt opp på meg og stotret frem noen lyder jeg ikke helt forstod. Her har det skjedd noe, tenkte jeg. Mormor klarer vanligvis å uttrykke seg, og det at hun nå ikke klarte å finne ordene hun skulle si var ikke normalt. Plutselig kom det en pleier forbi, og han stoppet opp da han så meg.    "Hei, vi har prøvd å kontakte dere, men vi har ikke fått svar. Kan du komme ut hit litt?" Jeg fulgte ham ut i korridoren hvor han fortalte at mormor hadde hatt over 39 i feber dagen i forveien. Det ble tatt prøve av urinen, og det viste seg at hu

Månedens høydepunkt: Vinterferie i Gdansk! Det var deilig å koble ut fra bylivet og slappe av i en ny tilværelse! Månedens nedtur: At leggstrekken skulle hindre løpingen min denne måneden også, bli forkjølet og (altfor) hektiske uker. Månedens ord: Påskehistorie nummer 3! Jeg har ikke fått tid til å sette meg ordentlig inn i den enda, så får ikke skrevet særlig om det her, men jeg gleder meg veldig til å studere den! Håper jeg får litt mer tid i neste uke. Månedens latterkick: Da jeg så på noen av bildene som ble tatt i Gdansk. Jeg lo så jeg gråt! Månedens stolteste øyeblikk: å synge på høstkonsert med Kor Major for en fullsatt kirke det vi har jobbet og lagt vår innsats i denne høsten. Månedens komplimenter: "Men du er jo det! Du er kjempevakker!" "Og du stråler jo som alltid." "Jeg syns det var du som smilte mest på konserten!" "Folk har noe å lære av deg. Jeg syns det står respekt for det du gjorde." &qu

Jeg satt på T-banen på vei til jobb og hadde akkurat ankommet Tøyen da mannen i høyttalerne ga lyd fra seg.    "Grunnet signalfeil på Røa vil denne T-banen snu på Stortinget og alle må av." Jeg satt med mobilspillet i hendene og svak musikk i ørene og tenkte at det går jo greit. Jeg bare hopper på neste bane 2 eller 3 videre vestover.     "Jeg gjentar", fortsatte mannen i høyttalerne, "grunnet signalfeil er alle baner på linje 2 og 3 innstilt inntil videre. Denne T-banen snur på Stortinget og alle må av." I et lite sekund ble jeg grepet av panikk. Hvordan skulle jeg nå komme meg på jobb? Men det tok ikke lang tid før jeg samlet meg og prøvde å finne løsninger. Jeg ville jo klare å komme meg til Majorstuen med de andre banene, og i verste fall kunne jeg jo løpe til jobb fra Majorstuen, noe jeg gjorde en gang i fjor vår da de samme innstillingene skjedde. I tillegg ble jeg også tatt med tilbake i tid til enda en annen gang da T-banen snudde ved Hellerud

Etter å ha tråkket hjemme nesten en hel uke, begynner jeg virkelig å bli rastløs. Selv om jeg i forrige innlegg skrev at jeg ønsker å ta livet mer med ro, kan vel de fleste kjenne seg igjen i at det er kjedelig å være en hel uke innenfor husets fire vegger. Jeg kan ikke være ute, for jeg vil ikke risikere at formen blir verre før neste ukes arbeidsdager, men jeg måtte finne på noe for å holde kroppen i gang. Hvorfor ikke da forberede meg til morgendagens utkledning og sminke til korøvelse med Halloween som tema? Jeg har egentlig alltid vært glad i å male ansiktet og sminke meg ekstra. Selv om hverdagssminken min inkluderer kun litt foundation, bronzing powder og concealer, syns jeg det er moro å slå på stortrommen ved festlige anledninger. Halloween 2012 sminket jeg meg som et skjelett, og jeg ble fornøyd med eget verk! I år har jeg ikke noe ansiktsmaling, kun egen sminke, så jeg måtte finne kreative løsninger. Arkivbilde fra 2012: Halloween på Haugetun FHS! Etter å ha sjekket

For første gang på flere uker - nei, flere måneder! - har jeg tilbrakt en hel dag hjemme. Jeg har tilbrakt sammenhengende 24 timer hjemme og innendørs! Det har vært rart, men samtidig også nødvendig. Det er bare synd at det er sykdom som må til for at det skal skje. Jeg har et hektisk hverdagsliv, og jeg tenderer å fylle dagene med så mye som mulig. Det går selvfølgelig i jobb, men også trening, kristne aktiviteter, vennetreff og familietid. I den siste har det vært perioder hvor jeg har dratt ut om morgenen/formiddag og ikke kommet hjem før sent om kvelden, hver dag en full uke. Jeg har merket at jeg er sliten nesten før dagen har begynt, og jeg har prøvd å tenke om det er visse planer som jeg kunne sløyfe fra dagen. Noen ganger har jeg klart det (da er det ofte trening som trekker det siste strået), andre ganger klarer jeg det ikke, og kjører løpet fullt ut. Så kom tiden for aldri en så liten forkjølelse. Egentlig burde jeg være fornøyd når det faktisk er halvannet år siden jeg s

Etter en hektisk uke, merker jeg at sinnet er slitent og hodet er tappet. Likevel er kroppen min fylt med mye positiv energi, og jeg har blitt beriket med mange gode opplevelser! Jeg er virkelig så takknemlig for alt jeg får muligheten til å være en del av. I kveld hadde koret mitt årets høstkonsert! Et fullspekket repertoar fylt med nostalgiske barnetv-sanger, fengende gospellåter og flott popmusikk. Vi har øvd hele sensommeren og høsten til denne konserten, og det var virkelig helt fantastisk å vise en fullsatt kirke hva vi har lagt vår innsats i under dette semesteret! For dette er noe jeg virkelig er stolt av. Til min store glede kom mine kjære familie, gode tante og nære venninne for å høre på, og de kapret første benkerad som de vanligvis gjør. I tillegg kom gamle kormedlemmer, og det var så koselig å hilse på dem igjen! Andreas og Charlotte tok også turen innom, og det er alltid like hyggelig å være med dem! Andreas fortalte at han syns jeg var den som smilte mest under kons

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra Gdansk! En utrolig vakker by med vakker arkitektur, sterke historiske severdigheter og gjestfri lokalbefolkning. Å dra til Gdansk om høsten er virkelig å anbefale! Denne gangen skriver jeg ikke lange foredrag fra hver dag, kun noen setninger knyttet til hver dag eller bilder. 1. dag i Polen: * Superkoselig guidetur i Gdansk av skjønne Kaja! Det var interessant å sette seg inn i den spennende forhistorien til Gdansk. * Fant en favoritt-isbutikk hvor jeg kjøpte en deilig is ikke bare én gang - og ikke bare to ganger heller! Vel fremme på hotellet i Gdansk! Long street. Gamlebyen i Gdansk. Golden gate. De fire statuene på toppen skulle illustrere fire forskjellige dyder som Gdansk stod for: Fred, kunnskap, frihet og ..... æsj, husker ikke i farten. The Love Bridge - og vi kunne ikke se gladere ut (intern)! Postkontoret hvor dokumenter av Gdanske borgere lå. Tyske soldater ønsket disse dokumentene, men postmennene ga seg ikke