Et annerledes besøk hos mormor
Etter gårsdagens tunge formiddag og en treningsøkt som var både hard og vond for knærne, gledet jeg meg til å besøke mormor. De siste par ukene har bare fløyet forbi, så jeg hadde ikke sett henne på en lang stund. Jeg savnet henne, og jeg gledet meg til å se henne, snakke med henne, mimre med henne.
Da jeg kom inn på rommet hennes, så jeg at hun lå i sengen.
"Neimen, mormor, ligger du i sengen i dag! Er du sliten?"
Mormor så så vidt opp på meg og stotret frem noen lyder jeg ikke helt forstod. Her har det skjedd noe, tenkte jeg. Mormor klarer vanligvis å uttrykke seg, og det at hun nå ikke klarte å finne ordene hun skulle si var ikke normalt. Plutselig kom det en pleier forbi, og han stoppet opp da han så meg.
"Hei, vi har prøvd å kontakte dere, men vi har ikke fått svar. Kan du komme ut hit litt?" Jeg fulgte ham ut i korridoren hvor han fortalte at mormor hadde hatt over 39 i feber dagen i forveien. Det ble tatt prøve av urinen, og det viste seg at hun hadde fått urinveisinfeksjon. Den nærmeste pårørende var forsøkt å bli kontaktet helt siden i går, men han hadde ikke tatt telefonen.
"Det er ikke så rart, han er til tider vanskelig å få tak i per telefon, svarte jeg. "Men nå som jeg vet det, kan jeg kontakte familien videre. Takk for beskjed."
Etter å ha ringt mamma og gitt henne en oppdatering, fant jeg meg en stol og satte meg ved siden av mormor. Personalet hadde satt på en episode av "Little House on the Prarie" på TV'en foran henne, og det rørte meg at de hadde satt på det mormor liker aller best å se på.
"Jeg.....klarer..ikke....", sa mormor.
"Hva klarer du ikke?", spurte jeg. Jeg så på mormor og så at hun så på TV'en. "Er det vanskelig å se på TV?"
"Ja", svarte mormor. Jeg vet selv at hvis jeg er syk eller kvalm, er alt som er bevegelig og rot eller sterke farger som øynene ser, uromomenter som gir meg mer støy enn ro. Jeg slo av TV'en, og tok heller på litt lav og rolig instrumentalmusikk i bakgrunnen, noe mormor sa at hun likte.
Ikke lenge etter kom avdelingslederen, og hun tittet inn i rommet.
"Hei.....?", begynte hun med et spørrende uttrykk i ansiktet. Det tok et par sekunder før jeg skjønte hva hun ville frem til.
"Anabel!" utbrøt jeg. Hun hadde gjort en tabbe og forvekslet meg med tvillingsøsteren min da hun kom på sykehjemmet en gang, og var blitt skikkelig flau etter den episoden. Hun visste ikke på den tiden at jeg hadde tvillingsøster engang, og samtalen dem imellom hadde visstnok vært kjempeklein, haha! Jeg tar meg ikke nær av sånne ting lenger, men avdelingslederen vil fra nå av alltid forsikre seg om hvem av oss hun snakker med før samtalen fortsetter videre.
Vi snakket litt om situasjonen med mormor før vi peilet oss inn på det å kunne kontakte oss pårørende. Jeg fortalte at dersom onkelen min (som er hovedpårørende) ikke var mulig å få tak i, var det bare å kontakte moren eller tanten min, men pga hjemsted og jobb ville det være vanskeligere for dem å komme dersom noe akutt som skjedde.
"Hva med deg, da?", foreslo hun. "Du er jo her ofte." Jeg hadde ikke tenkt på det som et alternativ siden jeg bare er barnebarn, men jeg skjønte jo at det var et godt alternativ. Jeg bor i Oslo og kan dermed komme lett bort dersom det er noe spesielt. Vi ble enige om at jeg skulle snakke med de andre i familien om dette, men hun sa hun syntes det hadde vært en god idé.
Så satt jeg der ved siden av mormor. Selv om personalet hadde sagt at feberen hennes allerede var på vei ned, var hun kjempevarm i huden. Vi pratet ikke så mye, jeg skjønte at mormor hadde mer enn nok bare å få bukt med sykdommen. Likevel merket jeg at hun anspente seg litt og prøvde å si noe med jevne mellomrom. Jeg prøvde å fortelle henne at hun måtte hvile seg og at jeg ønsket bare å sitte her sammen med henne. I min sykepleierkarriere har jeg sett mange dårlige pasienter, og til tross for at mormor ikke var så ille som mine erfaringer tilsa, gjorde det meg så sårt og vondt å se mormor i den tilstanden hun var i.
"Gå...", fikk mormor sagt. Det kunne bety én av to ting. Enten lurte hun på hvordan det går med meg, eller så ønsket hun at jeg skulle gå. Jeg spurte om mitt førstnevnte alternativ, men da svarte hun meg ikke. Da spurte jeg henne om hun ønsket å hvile, og hun nikket. Jeg fortsatte med å si at jeg skulle gå for at hun kunne få ordentlig ro, og da syns jeg hun slappet litt mer av i blikket.
Da jeg reiste meg opp for å gå, ringte telefonen min, og til min store overraskelse var det onkel. Jeg ga ham oppdatering på mormors situasjon, og lot ham få prate selv med en av pleierne. Deretter tok jeg opp med ham dette med nærmeste pårørende, og han sa at det hadde vært kjempefint om jeg ville være den som kunne bli kontaktet som nummer 2 dersom han ikke tok telefonen. Jeg sa ifra til sykehjemmet, og plutselig var jeg blitt en som sykehjemmet kan kontakte dersom det skulle skje noe med mormor. Det er et ansvar jeg ønsker å ta. Mormor har alltid betydd noe helt spesielt for meg, og jeg ønsker å være her for henne når hun trenger det - slik jeg føler hun har vært her for meg da jeg var yngre. God bedring, kjære mormor mi! Vi er mange som bryr oss og er her for deg.
- Bella.
Da jeg kom inn på rommet hennes, så jeg at hun lå i sengen.
"Neimen, mormor, ligger du i sengen i dag! Er du sliten?"
Mormor så så vidt opp på meg og stotret frem noen lyder jeg ikke helt forstod. Her har det skjedd noe, tenkte jeg. Mormor klarer vanligvis å uttrykke seg, og det at hun nå ikke klarte å finne ordene hun skulle si var ikke normalt. Plutselig kom det en pleier forbi, og han stoppet opp da han så meg.
"Hei, vi har prøvd å kontakte dere, men vi har ikke fått svar. Kan du komme ut hit litt?" Jeg fulgte ham ut i korridoren hvor han fortalte at mormor hadde hatt over 39 i feber dagen i forveien. Det ble tatt prøve av urinen, og det viste seg at hun hadde fått urinveisinfeksjon. Den nærmeste pårørende var forsøkt å bli kontaktet helt siden i går, men han hadde ikke tatt telefonen.
"Det er ikke så rart, han er til tider vanskelig å få tak i per telefon, svarte jeg. "Men nå som jeg vet det, kan jeg kontakte familien videre. Takk for beskjed."
Etter å ha ringt mamma og gitt henne en oppdatering, fant jeg meg en stol og satte meg ved siden av mormor. Personalet hadde satt på en episode av "Little House on the Prarie" på TV'en foran henne, og det rørte meg at de hadde satt på det mormor liker aller best å se på.
"Jeg.....klarer..ikke....", sa mormor.
"Hva klarer du ikke?", spurte jeg. Jeg så på mormor og så at hun så på TV'en. "Er det vanskelig å se på TV?"
"Ja", svarte mormor. Jeg vet selv at hvis jeg er syk eller kvalm, er alt som er bevegelig og rot eller sterke farger som øynene ser, uromomenter som gir meg mer støy enn ro. Jeg slo av TV'en, og tok heller på litt lav og rolig instrumentalmusikk i bakgrunnen, noe mormor sa at hun likte.
Ikke lenge etter kom avdelingslederen, og hun tittet inn i rommet.
"Hei.....?", begynte hun med et spørrende uttrykk i ansiktet. Det tok et par sekunder før jeg skjønte hva hun ville frem til.
"Anabel!" utbrøt jeg. Hun hadde gjort en tabbe og forvekslet meg med tvillingsøsteren min da hun kom på sykehjemmet en gang, og var blitt skikkelig flau etter den episoden. Hun visste ikke på den tiden at jeg hadde tvillingsøster engang, og samtalen dem imellom hadde visstnok vært kjempeklein, haha! Jeg tar meg ikke nær av sånne ting lenger, men avdelingslederen vil fra nå av alltid forsikre seg om hvem av oss hun snakker med før samtalen fortsetter videre.
Vi snakket litt om situasjonen med mormor før vi peilet oss inn på det å kunne kontakte oss pårørende. Jeg fortalte at dersom onkelen min (som er hovedpårørende) ikke var mulig å få tak i, var det bare å kontakte moren eller tanten min, men pga hjemsted og jobb ville det være vanskeligere for dem å komme dersom noe akutt som skjedde.
"Hva med deg, da?", foreslo hun. "Du er jo her ofte." Jeg hadde ikke tenkt på det som et alternativ siden jeg bare er barnebarn, men jeg skjønte jo at det var et godt alternativ. Jeg bor i Oslo og kan dermed komme lett bort dersom det er noe spesielt. Vi ble enige om at jeg skulle snakke med de andre i familien om dette, men hun sa hun syntes det hadde vært en god idé.
Så satt jeg der ved siden av mormor. Selv om personalet hadde sagt at feberen hennes allerede var på vei ned, var hun kjempevarm i huden. Vi pratet ikke så mye, jeg skjønte at mormor hadde mer enn nok bare å få bukt med sykdommen. Likevel merket jeg at hun anspente seg litt og prøvde å si noe med jevne mellomrom. Jeg prøvde å fortelle henne at hun måtte hvile seg og at jeg ønsket bare å sitte her sammen med henne. I min sykepleierkarriere har jeg sett mange dårlige pasienter, og til tross for at mormor ikke var så ille som mine erfaringer tilsa, gjorde det meg så sårt og vondt å se mormor i den tilstanden hun var i.
"Gå...", fikk mormor sagt. Det kunne bety én av to ting. Enten lurte hun på hvordan det går med meg, eller så ønsket hun at jeg skulle gå. Jeg spurte om mitt førstnevnte alternativ, men da svarte hun meg ikke. Da spurte jeg henne om hun ønsket å hvile, og hun nikket. Jeg fortsatte med å si at jeg skulle gå for at hun kunne få ordentlig ro, og da syns jeg hun slappet litt mer av i blikket.
Da jeg reiste meg opp for å gå, ringte telefonen min, og til min store overraskelse var det onkel. Jeg ga ham oppdatering på mormors situasjon, og lot ham få prate selv med en av pleierne. Deretter tok jeg opp med ham dette med nærmeste pårørende, og han sa at det hadde vært kjempefint om jeg ville være den som kunne bli kontaktet som nummer 2 dersom han ikke tok telefonen. Jeg sa ifra til sykehjemmet, og plutselig var jeg blitt en som sykehjemmet kan kontakte dersom det skulle skje noe med mormor. Det er et ansvar jeg ønsker å ta. Mormor har alltid betydd noe helt spesielt for meg, og jeg ønsker å være her for henne når hun trenger det - slik jeg føler hun har vært her for meg da jeg var yngre. God bedring, kjære mormor mi! Vi er mange som bryr oss og er her for deg.
Vi har laget en familiebok hvor vi skriver en liten hilsen etter at vi har vært på besøk hos mormor.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar