Koordinator på suppe og messe!
Øynene er tunge og kroppen er sliten, det er lenge siden jeg har hatt en så krevende og tøff uke som denne. Mandag var den verste dagen, og det ga en forferdelig start for resten av uken. I tillegg har nattesøvnen vært laber, noe som også har preget meg utover dagen. Jeg våkner alltid en stund før klokken ringer, drømmene har ofte vært intense og vonde, og jeg våkner klam og svett over hele kroppen. Men nå, etter fire dagvakter (som tilsier at alarmen står på mellom kl. 05:45 og kl. 05:20) har jeg endelig turnusfri i morgen og deretter frihelg! Jeg har heller ingen planer (for én gangs skyld), bortsett fra å nyte livet i mitt eget nærvær. Og å ta vare på meg selv.
Etter dagvakt var det Suppe og messe, og jeg var koordinator for siste gang dette semesteret. Jeg hadde virkelig gledet meg til dette arrangementet i dag. Det var blitt flere uker siden jeg hadde fått muligheten til å være med, og jeg merker jeg har savnet det.
Jeg dro til Majorstuen Kirke direkte etter jobb, ankom kl. 16, og begynte å forberede våpenrommet for suppemåltidet; sette frem skåler, skjeer, glass, servietter og telys og å fylle vannmuggene og sette dem i kjøleskapet. Jeg dekket på fullt på tre bord, like optimistisk hver gang, hehe. Deretter forberedte jeg kapellet for messen. Eirik (presten) hadde allerede gjort mye klart (satt frem utstyr til nattverden, bønnevandring og lystenning), så det var ikke så mye å gjøre for meg. Jeg hentet Bibelen og liturg- og medliturgheftene, samt puttet programmet for messen i salmebøkene. Deretter var det bare å vente på gjestene.
Klokken ble 17, og suppen ble servert. Det var kun Eirik og jeg som nøt suppen da ingen andre var til stede. Etter hvert kom også Camilla, studentprest i Oslo, som skulle holde messens preken, og det var så koselig å se henne igjen! Til min store glede husket hun meg også, og det varmet mitt hjerte. Tiden gikk, og vi skjønte etter hvert at messen bare ville bestå av oss tre medvirkende i messen og den musikalske ansvarlige - med andre ord ingen publikum. Derfor kom også spørsmålet om det var vits å holde denne messen. Ikke altfor uventet fikk jeg direkte spørsmål om hva jeg tenkte om dette. "Jeg hadde jo egentlig sett frem til denne messen", svarte jeg. Etter denne tunge uken var dette virkelig et lyspunkt som jeg visste både ville gjøre meg godt og som ville fylle hjertet mitt med varme og glede. "Men da syns jeg vi skal kjøre på!", fikk jeg til svar. Og som sagt, så gjort.
Messen ble til slutt med kun oss fire medvirkende i messen, men jeg syns likevel det var en nydelig og verdifull messe. Bibelteksten var hentet fra Johannesevangeliet 9,1-7+9,35-38, og prekenen tok for seg at Gud er med oss hver dag. Både foran, bak og ved siden av oss. Overalt! Det er bare vi som må se ordentlig etter. Det var så fint sagt, syns jeg. Det er utrolig godt å vite at jeg ikke er alene. Han utretter mirakler i meg og rundt meg hver dag. Kanskje jeg ikke skjønner det der og da, men med tiden vil jeg se det. Jeg vil se at Han ønsker meg det aller beste og at Han er med meg selv de dagene jeg føler meg forlatt. Som medliturg er det jeg som leser dagens Bibeltekst, er med hovedliturg og deler ut nattverd, samt sier noen ord både før og etter utdelingen av nattverd. Det er så utrolig godt å kjenne på at jeg kan være med på å ivareta og opprettholde Suppe og messe som jeg er så stolt av å tilhøre og å være en del av.
Etter messen ryddet og vasket Eirik og jeg kirken. Jeg ryddet våpenrommet mens Eirik tok oppvasken. Det går radig med godt samarbeid og når man vet hvilke arbeidsoppgaver som må gjøres før man kan dra. Da vi var ferdige kl. 19:30 dro jeg hjemover med et sinn fylt med glede og ro, og jeg følte meg ydmyk og takknemlig for at jeg har funnet Suppe og messe og gjort det til en del av min hverdag. Det har blitt en av mine mest verdifulle arrangementer gjennom uken siden det fyller meg på et helt annet plan enn noe annet i livet. Takk, Herre, for alt det Du er for meg.
- Bella.
Etter dagvakt var det Suppe og messe, og jeg var koordinator for siste gang dette semesteret. Jeg hadde virkelig gledet meg til dette arrangementet i dag. Det var blitt flere uker siden jeg hadde fått muligheten til å være med, og jeg merker jeg har savnet det.
Jeg dro til Majorstuen Kirke direkte etter jobb, ankom kl. 16, og begynte å forberede våpenrommet for suppemåltidet; sette frem skåler, skjeer, glass, servietter og telys og å fylle vannmuggene og sette dem i kjøleskapet. Jeg dekket på fullt på tre bord, like optimistisk hver gang, hehe. Deretter forberedte jeg kapellet for messen. Eirik (presten) hadde allerede gjort mye klart (satt frem utstyr til nattverden, bønnevandring og lystenning), så det var ikke så mye å gjøre for meg. Jeg hentet Bibelen og liturg- og medliturgheftene, samt puttet programmet for messen i salmebøkene. Deretter var det bare å vente på gjestene.
Capella Johannea; Majorstuen Kirkes nydelige kapell.
Klokken ble 17, og suppen ble servert. Det var kun Eirik og jeg som nøt suppen da ingen andre var til stede. Etter hvert kom også Camilla, studentprest i Oslo, som skulle holde messens preken, og det var så koselig å se henne igjen! Til min store glede husket hun meg også, og det varmet mitt hjerte. Tiden gikk, og vi skjønte etter hvert at messen bare ville bestå av oss tre medvirkende i messen og den musikalske ansvarlige - med andre ord ingen publikum. Derfor kom også spørsmålet om det var vits å holde denne messen. Ikke altfor uventet fikk jeg direkte spørsmål om hva jeg tenkte om dette. "Jeg hadde jo egentlig sett frem til denne messen", svarte jeg. Etter denne tunge uken var dette virkelig et lyspunkt som jeg visste både ville gjøre meg godt og som ville fylle hjertet mitt med varme og glede. "Men da syns jeg vi skal kjøre på!", fikk jeg til svar. Og som sagt, så gjort.
Messen ble til slutt med kun oss fire medvirkende i messen, men jeg syns likevel det var en nydelig og verdifull messe. Bibelteksten var hentet fra Johannesevangeliet 9,1-7+9,35-38, og prekenen tok for seg at Gud er med oss hver dag. Både foran, bak og ved siden av oss. Overalt! Det er bare vi som må se ordentlig etter. Det var så fint sagt, syns jeg. Det er utrolig godt å vite at jeg ikke er alene. Han utretter mirakler i meg og rundt meg hver dag. Kanskje jeg ikke skjønner det der og da, men med tiden vil jeg se det. Jeg vil se at Han ønsker meg det aller beste og at Han er med meg selv de dagene jeg føler meg forlatt. Som medliturg er det jeg som leser dagens Bibeltekst, er med hovedliturg og deler ut nattverd, samt sier noen ord både før og etter utdelingen av nattverd. Det er så utrolig godt å kjenne på at jeg kan være med på å ivareta og opprettholde Suppe og messe som jeg er så stolt av å tilhøre og å være en del av.
Dagens Bibeltekst.
Etter messen ryddet og vasket Eirik og jeg kirken. Jeg ryddet våpenrommet mens Eirik tok oppvasken. Det går radig med godt samarbeid og når man vet hvilke arbeidsoppgaver som må gjøres før man kan dra. Da vi var ferdige kl. 19:30 dro jeg hjemover med et sinn fylt med glede og ro, og jeg følte meg ydmyk og takknemlig for at jeg har funnet Suppe og messe og gjort det til en del av min hverdag. Det har blitt en av mine mest verdifulle arrangementer gjennom uken siden det fyller meg på et helt annet plan enn noe annet i livet. Takk, Herre, for alt det Du er for meg.
Øyeblikksbilde. A-J holder meg med selskap!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar