Bella

Her om dagen kom jeg plutselig over en kronikk. En kronikk som satte i gang tanker i meg som jeg tenker på en gang iblant. Ikke slik at det tærer meg innvendig, men som jeg syns er vanskelig å finne svar på. Spørsmål hvor det som virker rett i mine øyne, kan virke feil i andres øyne. Er jeg norsk? Er jeg filippinsk? Hvor tilhører jeg egentlig? https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rAGnjK/Er-jeg-norsk--Kaveh-Rashidi I motsetning til forfatteren av kronikken er jeg født i et annet land, i Filippinene. Likevel er jeg adoptert, jeg har norske foreldre, og jeg har norsk statsborgerskap. Siden jeg ble adoptert da jeg bare var ni måneder gammel, husker jeg ingenting fra min tid i Filippinene, og for meg har hele livet mitt vært her i Norge. Helt fra da jeg var liten følte jeg meg ikke som noe annet enn norsk - frem til noen gutter litt eldre enn meg påpekte at jeg ikke hørte hjemme her og at jeg skulle pelle meg tilbake dit hvor jeg kom fra. Først da ble jeg var på at selv om jeg

Så var dagen endelig kommet! Mammas 60-årsdag entret våre føtter, og jeg gledet meg over alle mennesker, overraskelser og gleder som skulle møte familien vår den dagen! Dagen begynte med å forberede huset og oss før gjestene kom. Bord måtte dekkes på, i-siste-liten-varer måtte kjøpes, kaker måtte pyntes, badet måtte vaskes og gavene måtte fullføres. Linnie og jeg var også kveldens toastmastere, og vi måtte ferdigsnekre kveldens taler. Vi var seks i huset som skulle dusje og styles for 70-talls discofest, og vi måtte vente tålmodig for tur på badet. Maten fra Anne Kats catering kom som avtalt, og vi hentet inn maten som vi hadde bestilt. Kl. 17 var vi så å si i mål med alt vi trengte å være i mål med, og gjestene kunne bare komme! Jeg prøvde meg mange ganger å sminke meg i 70-talls stil, og først kvelden før den store dagen ble jeg fornøyd. Bare synd at jeg syns denne sminken ble mer vellykket enn den jeg la på selve festdagen, hehe. Linnie og meg i 70-talls stil! Burs

Her om dagen så jeg filmen "The Impossible" fra 2012. Den er basert på en sann historie fra en familie som overlevde tsunamien i Øst-Asia i 2004. Det var en sterk film og fikk meg til å sette livet i perspektiv. Jeg husker (obs; spoiler alert!) at jeg ble rørt til tårer da hele familien ble gjenforent etter den forferdelige naturkatastrofen. At det å være hele familien samlet igjen var deres største og inderligste ønske, var absolutt ikke utenkelig. I sommerferien da jeg var hjemme hos mamma og pappa og hadde omtrent daglig kontakt med med tvillingsøsteren min Linnie, merket jeg hvor lett det var å ta for gitt noe som kan være det største ønsket for andre. Det er ofte når noe blir borte at man merker hvor mye man setter pris på det. Jeg har i over 10 år slitt med knærne mine, og nå er jeg inne i nok en runde med knesmerter. I løpet av hele sommerferien gjorde det vondt å gå, og jeg følte jeg ikke kunne stole på at kneet klarte å bære kroppsvekten min. O m kneet var stabilt