Tilhørighet

Her om dagen kom jeg plutselig over en kronikk. En kronikk som satte i gang tanker i meg som jeg tenker på en gang iblant. Ikke slik at det tærer meg innvendig, men som jeg syns er vanskelig å finne svar på. Spørsmål hvor det som virker rett i mine øyne, kan virke feil i andres øyne. Er jeg norsk? Er jeg filippinsk? Hvor tilhører jeg egentlig?

https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rAGnjK/Er-jeg-norsk--Kaveh-Rashidi

I motsetning til forfatteren av kronikken er jeg født i et annet land, i Filippinene. Likevel er jeg adoptert, jeg har norske foreldre, og jeg har norsk statsborgerskap. Siden jeg ble adoptert da jeg bare var ni måneder gammel, husker jeg ingenting fra min tid i Filippinene, og for meg har hele livet mitt vært her i Norge. Helt fra da jeg var liten følte jeg meg ikke som noe annet enn norsk - frem til noen gutter litt eldre enn meg påpekte at jeg ikke hørte hjemme her og at jeg skulle pelle meg tilbake dit hvor jeg kom fra. Først da ble jeg var på at selv om jeg var oppvokst i norske verdier med en norsk familie i et norsk hjem, fortalte mitt utseende meg at det likevel var noe som holdt meg fra det å være helt norsk. Å komme til flotte velstands-Norge fra Filippinenes fattigdom, hvor heldig var vel ikke jeg? I flere år var det logisk for meg å gjøre det jeg kunne for å vise verden at jeg fortjente min plass her i Norge.

Arkivbilde, her med tvillingsøsteren min. Lurer på om jeg er til høyre med gul overdel.

I min første praksis på sykepleierutdanningen kan jeg fortsatt huske den ene gangen jeg fortalte de som jobbet der at jeg kom fra Filippinene.
   "Du?! Nei, det kan ikke stemme. Du ser jo ikke ut som en filippiner!", var svaret jeg fikk.
Jeg måtte bruke tid på å forsvare meg selv og mitt opphav, når det eneste jeg visste var at jeg har blitt fortalt at jeg kommer fra Filippinene. Ettersom jeg har blitt kjent med andre filippinere, ser jeg jo at jeg ikke likner på dem. Jeg har vært blant de heldige adoptivbarna som har bilder av mine biologiske foreldre og familie, og da ser jeg at min biologiske far også har krøllete hår som jeg har arvet. Med mitt krøllete hår, brede nese og annerledes øyne, skjønte jeg at helsefagarbeideren på praksisplassen hadde rett. Ikke ser jeg ut som en filippiner, og jeg ser langt ifra ut som en nordmann. Hvor kan jeg da plasseres? Hvor kan jeg finne min tilhørighet?

Arkivbilde fra juni 2019. Krøllete hår er ikke helt normalt hos filippinere.

Arkivbilde fra sommeren 2012. Mitt naturlige afrohår.
Foto: Mona Melanie Lindseth.

I likhet med forfatteren av kronikken opplever jeg også flere situasjoner hvor folk begynner å snakke engelsk til meg i sin tro om at jeg ikke snakker norsk. Noen ganger glemmer jeg at jeg har mitt utenlandske utseende og snakker selv engelsk tilbake siden jeg tror at de heller ikke kan norsk. Jeg smiler fortsatt av en episode jeg opplevde under en internasjonal uke på sykepleierutdanningen da det kom en fyr bort til meg og begynte å småprate på engelsk til meg. Siden det var internasjonal uke, trodde jeg at han kom fra Tyskland eller noe liknende. Etter å ha pratet en liten stund kom spørsmålet:
   "Where are you from?"
   "I am from Vikersund", svarte jeg, "where are you from?"
   "I am from Kristiansand", repliserte han før han fortsatte: "So, you are from Norway?"
   "Yes, I am from Norway! You too?"
   "Yes. Maybe we can talk Norwegian then?"
Det var verdens kleineste samtale, men likevel moro å se tilbake på. Dette er en av mange misforståelser som ofte kan dukke opp. Noen misforståelser kan være lattermilde, mens andre kan berøre meg på et dypere og mer sårbart plan.

Det høres sikkert rart ut, men et spørsmål jeg alltid syns er vanskelig å svare på, er "hvor kommer du fra?", for jeg vet aldri helt hva mennesket som stiller spørsmålet er ute etter. Er det innenfor at jeg betegner meg selv som norsk og kan dermed si at jeg kommer fra Vikersund, en bygd i nærheten av Drammen - eller skal jeg si det som det orientalske utseendet mitt forteller, at jeg kommer fra Filippinene? Jeg har merket at jeg i møte med nye mennesker er opptatt av å snakke tydelig og riktig for på den måten å vise at jeg behersker norsk - mitt morsmål. Jeg må bevise at jeg er "god nok" som norsk.

I løpet av min karriere hittil som sykepleier, har jeg jobbet og fortsatt jobber med mange filippinske kollegaer. De er så nydelige og vil inkludere meg og lære meg mer om den filippinske kulturen, og de gir meg smakebiter av filippinsk mat og godterier. Fra da de eldre guttene på barneskolen påpekte at jeg ikke hørte hjemme i Norge og som fikk meg til å tenke og føle på at jeg var en feil i det norske samfunnet, har mine filippinske kollegaer gjort meg mer nysgjerrig på mitt biologiske opphav. Flere spørsmål har reist seg som jeg ennå ikke kan få ordentlig svar på:

Hvem er jeg? Hvem er min biologiske familie? Lever de fortsatt? Tenker de fortsatt på meg? Undrer de noen gang over hvordan det går med meg? Husker de fortsatt på meg når jeg har bursdag eller når et nytt år står for døren? Hva ville de tenkt om meg hvis jeg fikk muligheten til å møte dem en gang? Ville de blitt glade for å se meg? Ville de blitt stolte av meg og det jeg har utrettet i livet mitt?

Kanskje jeg aldri vil få svar på disse spørsmålene. Kanskje jeg vil leve livet ut uten å få vite mer om mitt biologiske opphav. Eller kanskje jeg vil hente frem nok mot i meg selv til å ta de valgene som gjør at jeg finner svar på disse spørsmålene? Kanskje jeg vil klare å oppspore min biologiske familie?

... Og slik ender ofte tankeprosessen før jeg henter den frem igjen ved neste anledning - med de samme ubesvarte spørsmålene som ligger og lurer, og med de samme tankene og følelsene som de utløser.

- Bella.