På innsiden.
Jeg sitter i sengen min med nattkjolen på og klar for å legge meg. Øynene mine svir mens jeg tvinger dem til å stirre på dataskjermen foran meg, og jeg er ganske så trøtt. Likevel føler jeg et sterkt behov for å ville lufte ut tankene mine.
Det er blitt en stund siden sist jeg har oppdatert bloggen min, og jeg kan i korte trekk fortelle at jeg har opplevd små kontraster i livets hverdagsligheter. Jeg har hatt en del slitsomme tanker som jeg egentlig skulle ha klart å legge bak meg da jeg innså hvilket verdig menneske jeg er i løpet av det siste året som har gått. Vissheten om at jeg aldri får disse nedbrytende tankene helt ut av hodet mitt, gjør så vondt for meg; både fordi de trykker meg enda lengre ned, samt at til tross for all innsatsen jeg har lagt inn for få dem til å forsvinne, virker til grad forgjeves - og det får meg til å føle meg så skamfull.
Plutselig en dag fikk jeg et vendepunkt, og det ble en sterk dag. Jeg åpnet hjertet mitt for all dens smerter, men jeg følte det bare kom hard kritikk tilbake. Selv hvor såret jeg følte meg, visste jeg at det var sant. Fra samme dag valgte jeg å ikke vente på at gleden skulle hente meg - det var på tide å selv søke etter den! Jeg skulle våge meg ut av komfortsonen og det trygge jeg kjenner til; jeg skulle tørre og lage mine egne veier.
Forbedringene begynte på dagen, og jeg merket at de gode dagene var i vente. Jeg viet dagene/kveldene og helgenene mine til sommerjobben på Vikersund bo- og dagsenter, og jeg tok på meg alle ekstravaktene jeg ble spurt om. Ikke fordi jeg følte jeg måtte, men fordi jeg trives så fantastisk godt i jobben! Jeg føler meg så viktig og til nytte for de eldre menneskene, og det gjør meg så ubeskrivelig godt. Det å kunne gi av meg selv til mennesker som trenger hjelp i hverdagslivet, gir meg så mye positiv energi. Tanken på at dette faktisk er en lønnet jobb, er bare en god bonus for min del!
I tillegg har jeg fått utvidet kjennskapskretsen min - og jeg vil også driste meg til å si at jeg har fått noen nye venner. Jeg har hatt hyggelige møter med noen jeg ikke har sett på år og dag, og jeg har selv tatt initiativ til å se igjen flere av vennene mine fra hjemmeområdet. Likevel syns jeg at jeg har vært for dårlig til å opprettholde kontakten med de nye vennene mine jeg har skaffet meg i løpet av skoleåret som nettopp har gått. De vennene som bare har blitt kjent med meg - ikke dere - og som har løftet både meg og selvfølelsen høyere opp enn jeg trodde kunne være mulig. Så hvorfor har jeg ikke bare 'plukket opp telefonen så jeg kunne glemme bort tiden'? I frykt for å virke for innpåtrengende, har jeg heller vært forsiktig med å ta kontakt. På den måten ville de også minnes meg som den jenta jeg var på folkehøyskolen; den jenta jeg er stolt av. Men tiden går og vi alle forandrer oss; det er bare minnene som aldri endres - de blir bare svakere og svakere ettersom tiden går. "Et vennskap rakner om det pleies for ofte - eller for sjelden", fikk jeg høre en gang. Jeg vet jeg har nok av områder jeg kan forbedre meg på.
Neste uke er det klart for nok et eventyr på Norway Cup på det fjerde året på rad! Jeg drar med mine faste følgere; Annis og Analin, og jeg ser frem til noen gledelige og latterfylte stunder med spurter til neste tog eller buss, og med flere desperate runder med phace til langt etter sengetid! Det skal bli godt å spore tankene på noe helt annet.
Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget! Jeg merker at slik tankelufting er godt for både sinn og sjel. Lag en god uke, så får vi krysse fingrene for at været holder seg oppe for de rekordmange deltakerne på årets Norway Cup!
- Anabel.
"Vær ikke redd for skyggen. Det betyr bare at det er et lys i nærheten."
Det er blitt en stund siden sist jeg har oppdatert bloggen min, og jeg kan i korte trekk fortelle at jeg har opplevd små kontraster i livets hverdagsligheter. Jeg har hatt en del slitsomme tanker som jeg egentlig skulle ha klart å legge bak meg da jeg innså hvilket verdig menneske jeg er i løpet av det siste året som har gått. Vissheten om at jeg aldri får disse nedbrytende tankene helt ut av hodet mitt, gjør så vondt for meg; både fordi de trykker meg enda lengre ned, samt at til tross for all innsatsen jeg har lagt inn for få dem til å forsvinne, virker til grad forgjeves - og det får meg til å føle meg så skamfull.
Plutselig en dag fikk jeg et vendepunkt, og det ble en sterk dag. Jeg åpnet hjertet mitt for all dens smerter, men jeg følte det bare kom hard kritikk tilbake. Selv hvor såret jeg følte meg, visste jeg at det var sant. Fra samme dag valgte jeg å ikke vente på at gleden skulle hente meg - det var på tide å selv søke etter den! Jeg skulle våge meg ut av komfortsonen og det trygge jeg kjenner til; jeg skulle tørre og lage mine egne veier.
Forbedringene begynte på dagen, og jeg merket at de gode dagene var i vente. Jeg viet dagene/kveldene og helgenene mine til sommerjobben på Vikersund bo- og dagsenter, og jeg tok på meg alle ekstravaktene jeg ble spurt om. Ikke fordi jeg følte jeg måtte, men fordi jeg trives så fantastisk godt i jobben! Jeg føler meg så viktig og til nytte for de eldre menneskene, og det gjør meg så ubeskrivelig godt. Det å kunne gi av meg selv til mennesker som trenger hjelp i hverdagslivet, gir meg så mye positiv energi. Tanken på at dette faktisk er en lønnet jobb, er bare en god bonus for min del!
I tillegg har jeg fått utvidet kjennskapskretsen min - og jeg vil også driste meg til å si at jeg har fått noen nye venner. Jeg har hatt hyggelige møter med noen jeg ikke har sett på år og dag, og jeg har selv tatt initiativ til å se igjen flere av vennene mine fra hjemmeområdet. Likevel syns jeg at jeg har vært for dårlig til å opprettholde kontakten med de nye vennene mine jeg har skaffet meg i løpet av skoleåret som nettopp har gått. De vennene som bare har blitt kjent med meg - ikke dere - og som har løftet både meg og selvfølelsen høyere opp enn jeg trodde kunne være mulig. Så hvorfor har jeg ikke bare 'plukket opp telefonen så jeg kunne glemme bort tiden'? I frykt for å virke for innpåtrengende, har jeg heller vært forsiktig med å ta kontakt. På den måten ville de også minnes meg som den jenta jeg var på folkehøyskolen; den jenta jeg er stolt av. Men tiden går og vi alle forandrer oss; det er bare minnene som aldri endres - de blir bare svakere og svakere ettersom tiden går. "Et vennskap rakner om det pleies for ofte - eller for sjelden", fikk jeg høre en gang. Jeg vet jeg har nok av områder jeg kan forbedre meg på.
Neste uke er det klart for nok et eventyr på Norway Cup på det fjerde året på rad! Jeg drar med mine faste følgere; Annis og Analin, og jeg ser frem til noen gledelige og latterfylte stunder med spurter til neste tog eller buss, og med flere desperate runder med phace til langt etter sengetid! Det skal bli godt å spore tankene på noe helt annet.
Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget! Jeg merker at slik tankelufting er godt for både sinn og sjel. Lag en god uke, så får vi krysse fingrene for at været holder seg oppe for de rekordmange deltakerne på årets Norway Cup!
- Anabel.
"Vær ikke redd for skyggen. Det betyr bare at det er et lys i nærheten."
Du er ei herlig jente Anabel! Er så glad for at jeg fikk muligheten til å bli kjent med deg! Du kan være stolt av den du er, for det finnes bare gode ord å si om deg :) Håper vi ses om ikke så lenge! Glad i dag<3
SvarSlettTusen takk for en så hyggelig kommentar, Heidi!!:) Det varmer, altså - virkelig. Jeg er veldig glad i deg også<3 Håper heller ikke vi sees om ikke så lenge!
SvarSlett