Bella

A ldri før har jeg vært med på et så gjennomført skummelt Halloween-arrangement. Det var fantastisk spennende å ikke vite hva som ville vente meg rundt neste hjørne; om noen slamret igjen døren rett etter meg, om noen tok tak i foten min ned trappen eller håret mitt ovenfra, om noen stirret på meg i vinduet, eller om noen hadde gjemt seg og klar til å skremme vettet av meg da jeg passerte dem. Det grøsset så deilig i meg langs de skumle korridorene og de mørke rommene med den skumle bakgrunnsmusikken, og jeg gledet me g ove r alle redselskrikene jeg utbrøt da jeg ble skremt gang på gang! Jeg hadde ikke noe særlig antrekk denne kvelden; jeg hadde bare kjøpt meg en edderkoppkappe og litt sminke på Nille, så jeg gikk ikke for noen premie akkurat. Likevel vil jeg da ikke si at jeg så så altfor verst ut da alt kom til alt - jeg var skummel nok for min del! Her kommer noen bilder fra kvelden. Ina (baby) og meg! Henriette (katt), Ida (prinsesse) og Monika (sjørøver). Sandra! Hun var

Så er det premiere Grease i morgen, og jeg er så spent! Vi hadde generalprøve på mølla i dag, og jeg fikk rotet det skikkelig til. Før jeg skulle ut på jentescenen røk plutselig en av stroppene til nattkjolen min av, så BH'en min ble med en gang synlig. Jeg følte meg skikkelig ille til mote, og rettet på den hele tiden, samt at de andre jentene stadig falt ut av sine replikker siden pga mitt lille uhell. Kleint var det . Sett bort ifra det, klarte vi oss likevel helt greit; litt komplikasjoner under en av sangene, men ellers tror jeg det gikk ganske bra. Jeg kan ikke fatte at tiden har gått så fort; det føles ikke ut som om det er så lenge siden vi begynte med Grease-øvingen. Det har vært helt fantastisk gøy å øve til Grease-musikalen med klassen - jeg har virkelig ikke ord for hvor BRA det har vært! Jeg har til og med hatt problemer med å sove nettene før dagene vi skal øve videre, for jeg har gledet meg så inderlig mye! Det er nok dansingen som har vært morsomt. Ikke bare har det

Som nevnt i forrige innlegg skulle jeg noe spesielt den fredagskvelden; jeg har nemlig vært på overraskelsesbesøk til Analin, tvillingsøsteren min! Fredag: Jeg ble kjørt av Heidi til togstasjonen. Det var så utrolig greit av henne! Jeg kan virkelig ikke fortelle hvor heldig jeg føler meg som har så mange gode venner her på skolen. Togturen gikk i og for seg veldig greit, men jeg var både kvalm og trøtt. Da jeg ankom Oslo S hadde jeg 75 minutter på meg før bussen videre til Usteinvik skulle dra. Jeg var kjemperedd for at noe skulle gå galt; at jeg ikke ville finne bussterminalen eller at bussen ikke skulle gå på det tidspunktet som jeg hadde funnet ut på nettet - det er jo første gang jeg reiser så langt helt alene! Men jeg så på dette som en spennende utfordring. Heldigvis ble det null stress å finne bussen. Jeg satte meg på, og en elleve timers kjøretur var meg i vente. Til min store uflaks var jeg kvalm før bussen hadde begynt å kjøre, men jeg måtte bare bite i det. Jeg satte Chris

Foten min kjennes myye bedre i dag! Jeg kan gå uten krykker (så lenge jeg går sakte og kontrollert) og jeg kjenner så godt som ikke noe smerter (så lenge jeg holder foten kontrollert)! Jeg var til og med og danset (til en viss grad) i SSS-timen i dag da vi øvde til Grease! Åh, det er så fantastisk herlig å jobbe med Grease. Jeg elsker den rollen jeg har (Frenchy), for jeg må gi så mye av meg selv for å få til rollen! Det er virkelig en utfordring jeg gleder meg til å vise at jeg vil mestre! Vel, jeg har den ikke helt inne enda, men den kommer seg nok etter mer øving. Det er så moro å kunne spille dum på scenen og drite meg ut - for det er nettopp det jeg må gjøre for å spille Frenchy! Haha, åh, det er så synd at musikalen skal vises frem om bare to uker; jeg vil holde på med dette mer! Jeg vil fortsette å jobbe med teater. Nå har jeg akkurat hatt Xcycling, og det var hardt. Ikke på den måten at jeg ble sliten - men det var hardt fordi jeg måtte ta det rolig. Jeg føler nemlig at det i

Kvelden i går var utrolig deprimerende. Jeg følte at jeg sviktet de andre i SSS-klassen siden jeg ikke var i stand til å kunne danse, og jeg var så redd for at de skulle være skuffet over meg for at jeg var skadet. Hvorfor skulle de ikke være det? Jeg var jo det selv. I dag morges fant jeg ut at beinet enda ikke var i stand til gå, så jeg måtte fortsatt bruke krykkene jeg får låne av skolen. Som jeg gruet meg til å fortelle dette til Berit; at jeg ikke kunne danse fordi jeg var skadet. Jeg var så redd for at reaksjonen ville være lik den jeg har til meg selv; oppgitt og skuffende. Men jeg måtte bare hoppe i det. Berit så krykkene mine med én gang, så hun skjønte jo at det var noe som hadde hendt. Jeg fortalte henne historien (som du kan lese HER ), og jeg beklaget meg for at jeg ikke kunne være med. Så kom reaksjonen hennes - men den var annerledes enn jeg hadde sett for meg! Det var som om hun følte med meg, og hun virket ikke det spor sur på meg! Jeg skjønte det ikke - jeg syntes

Nå befinner jeg meg alene på rommet med beinet hevet. Det er til tider godt å kunne være litt alene. Å kunne la følelsene som ligger på innsiden få utløse seg uten å måtte holde noe tilbake. i dag skulle Marte, dagens tilsynslærer, holde en treningsøkt i gymsalen. Hun er ELIXIA-instruktør, så jeg hadde derfor gledet meg ekstra mye til dette! Samtidig skulle det være jentefotball timen før, og jeg tenkte det ville bli moro. Dessuten fikk jeg med meg Sandra og Maiken også, så dette måtte jo bli bra! Jeg hev på meg gymklær og satte kursen mot gymsalen med den eneste bekymringen i hodet om at jeg ville kanskje bli for sliten for Martes økt rett etter. At jeg aldri lærer. Det skjedde allerede i min første fotballkamp. Jeg ble for ivrig, kom i en takling og fikk vridd foten. Jeg dalte ned mot bakken og ble sittende mens jeg kjente på smerten. Ville jeg klare å reise meg for å fortsette spillet? Motstridende tanker svirret rundt; jeg kunne jo ikke svikte laget mitt - eller meg selv - samtid

Jeg beklager virkelig for sent innlegg. Eller, vent; jeg er kanskje ikke det likevel (dessuten begynner dere nok å bli temmelig lei av at jeg beklager meg hele tiden, hehe). Det beviser nemlig bare at jeg ikke har hatt tid til det, fordi jeg har hatt det så FANTASTISK her på skolen! For det første; vi har fått oss studio i musikkrommet! Jeg driver på og spiller inn tre forskjellige sanger; "Sweet Goodbyes", "Reflection" og "A Whole New World", og ja; jeg synger begge stemmene i den sistnevnte sangen! Forresten; da jeg var i studioet nede i skolebygget (vi har nemlig to forkjellige studioer på skolen!) og sang der, sa Leif, studiolæreren min, at jeg sang kjempepent! Charlotte fortalte meg at han hadde sagt til de andre elevene mens jeg var i det lydtette rommet og sang; "jeg vet ikke om dere har latt merke til det, men hun har en veldig kul stemme!" Åh, hvor koselig er ikke det, da?! Apropos Charlotte; hun går ikke på skolen her lenger. Hun valgt

Så var høstferien over for denne gang, og aldri tidligere har jeg gledet meg så mye til å komme tilbake til skolen. Og nei; det kan du faktisk ikke tenke deg engang. Denne ferien har gått med til litt av hvert; jeg har ikke slappet av og hvilt så mye i en ferie på flere år, og både nye (egentlig gamle jeg ikke har hatt på lenge) tanker og følelser kom tilbake til meg. Her gir jeg en kort oppsummering om hva jeg har brukt tiden min på her hjemme. * Jeg har ikke trent én gang denne ferien! Det er faktisk år siden jeg har hatt så stor pause fra trening. * Jeg fikk plutselig forferdelig vondt i kneet mitt uten at jeg egentlig helt vet hvorfor (du kan lese om det HER ). Jeg klarte ikke å gå, og måtte bruke krykker i to dager! Det eneste grunnlaget jeg kan tenke meg, er overbelastning; jeg har nemlig trent veldig hardt og mye i det siste. * Jeg har trukket en tann (som dere kan lese om HER ). Det gjorde vondt da jeg satt i tannlegestolen, men enda vondere i ettertid. Kinnet mitt er nå hov

I dag har jeg trukket en tann! Rettelse: Jeg har revet ut en tann. Det var en visdomstann som begynte å vokse et sted hvor den ikke hørte hjemme, så den måtte trekkes ut. Selvfølgelig lå den veldig - nei; altfor - godt til, så det ble ekstra vanskelig for tannlegen å få den ut. Hun måtte nemlig dele tannen i flere biter, for så å trekke dem ut hver for seg. "Er Anabel her?" spurte tannlegen ut i venterommet, og jeg svarte "ja" og reiste meg. Etter at vi hadde hilst og gått inn på rommet, utbrøt hun plutselig; "jeg kan se at du er nervøs. Men det gjør ikke noe særlig vondt, altså! Du vil kjenne litt når bedøvelsen blir satt inn, men det er alt! Det eneste er de ekle lydene jeg lager mens jeg trekker ut tannen. Hvis du kjenner noe da, må du bare si ifra, for da tar vi inn mer bedøvelse. Det vil heller ikke gjøre noe vondt, siden du allerede er bedøvet!" Åh, jeg ble så mye mer lettet da hun fortalte dette. Det gjorde så godt! Ikke lenge etter var vi i g

Dagene her hjemme går til å bare slappe av. Egentlig ganske deilig, i grunn, selv om jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke gjør noe mer fornuftig. Er det ikke merkelig; jeg finner ALLTID ett eller annet å få dårlig samvittighet for. Jeg må seriøst skjerpe meg; hva er det som er mer fornuftig, da? Jeg går på folkehøgskole, så jeg har ikke lekser, og jeg har ikke noe å trene meg opp til - Sponsorløpet er over! Jeg må lære meg å slappe av. Nok om det. Etter å ha slappet av i sofaen i noen timer og skulle reise meg opp, kjente jeg et svakt ubehag i venstre kne. Jeg prøvde å gå, men smertene ble bare større og større. Plutselig fikk jeg de samme vonde følelsene tilbake da de tidligere lukkede dørene til minner jeg prøver å glemme ble åpnet; minnene om den tiden da jeg humpet rundt på krykker, trillet rundt i rullestol eller kontorstol, og trengte hjelp til å hente hva enn det skulle være. Det er kjipt å føle seg så hjelpeløs - og det var akkurat denne fasen jeg så meg selv begynn

Tiden her på folkehøgskolen har gått helt ufattelig fort. Jeg kan fortsatt huske første skoledag; den triste følelsen jeg kjente da jeg så bilen til mamma og pappa dra fra skolen, men også en følelse som var preget av spenning for at jeg nå måtte klare meg selv. Jeg kan fortsatt huske det første møtet med romkameraten min her på skolen, Astrid, som jeg fant tonen med med én gang; hvordan vi tuslet rundt for oss selv, for blyge til å menge oss med gjengen som satt rundt bordene der ute. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg turte å ta initiativet til å være med på Godtestigen, en liten konkurranse som ble vist foran hele skolen. At dette skjedde for seks uker siden er nesten for utrolig til å være sant. De første dagene gikk til å prøve å finne meg selv sammen med de andre. Jeg hadde et åpent sinn, og jeg syns jeg var flink til å gi av meg selv. Det å ha mennesker rundt meg hele tiden var virkelig annerledes fra hvordan jeg hadde hatt det tidligere, så jeg følte det krevdes ganske mye