Halloween!
Aldri før har jeg vært med på et så gjennomført skummelt Halloween-arrangement. Det var fantastisk spennende å ikke vite hva som ville vente meg rundt neste hjørne; om noen slamret igjen døren rett etter meg, om noen tok tak i foten min ned trappen eller håret mitt ovenfra, om noen stirret på meg i vinduet, eller om noen hadde gjemt seg og klar til å skremme vettet av meg da jeg passerte dem. Det grøsset så deilig i meg langs de skumle korridorene og de mørke rommene med den skumle bakgrunnsmusikken, og jeg gledet meg over alle redselskrikene jeg utbrøt da jeg ble skremt gang på gang!
Jeg hadde ikke noe særlig antrekk denne kvelden; jeg hadde bare kjøpt meg en edderkoppkappe og litt sminke på Nille, så jeg gikk ikke for noen premie akkurat. Likevel vil jeg da ikke si at jeg så så altfor verst ut da alt kom til alt - jeg var skummel nok for min del! Her kommer noen bilder fra kvelden.
Ina (baby) og meg!
Henriette (katt), Ida (prinsesse) og Monika (sjørøver).
Sandra! Hun var gruppas nifseste skapning!
Krish som en zombie. Han var kveldens mest skremmende (og ekleste, hehe) etter min mening!
Jack Sparrow (eller Kris om du vil) og meg. Ble imponert over hvor lik han var denne piraten!
Monika, Maiken og Guro som sjørøvere, og Marianne som heks!
Maiken og meg!
Da klokka var ni var det tid for kveldens begynnelse. Stippene skulle arrangere noe, men ingen visste hva. Jeg hadde nok ikke satt meg så store forventninger for kvelden; jeg håpet bare at aktivitetene som jeg regnet med ville finne sted i gymsalen ville inkludere alle - ikke bare de frivillige. Det skulle bli bedre. Langt bedre.
Vi hadde tidligere blitt delt inn i grupper. Jeg var i gruppe sammen med Lise, Guro, Julia, Sandra, Monika, Henriette og Maiken. Etter litt venting der vi lagde et smiskedikt til stippene (utrolig moro, skal si vi hadde det gøy, hehe!), ble vi ført bort til heisen og fikk beskjed om å gå av i kjelleren. Alle mobiler, kameraer og andre lyskilder måtte vi legge fra oss i en pose - alt var nøye planlagt til den minste detalj. Heisen åpnet i nederste etasje, og en mørk korridor ventet oss - bare stearinlys lenger borte skimtet i mørket. I hvert rom vi skulle inn i måtte vi finne en uoppblåst ballong, og tenk deg; en liiten ballongbit i et relativt stort og helt mørkt rom. Det var sykt vanskelig, mildt sagt! Andre oppgaver, som hva gjemte seg i bøtta, eller hvor mange fyrstikker befinner seg i glasset, fikk vi også i tillegg til ballongjakten.
Korridoren fortsatte med nedsenkninger i gulvet, og endte med døren hvor vi kunne høre den skumle musikken på den andre siden. Som jeg elsket settingen! Jeg hadde jo gått her flere ganger tidligere, men jeg hadde aldri tenkt over at det var så mange "skjulte" rom her. Jeg må innrømme at jeg følte meg på en måte trygg gjennom mørkets vandring siden jeg allerede var litt kjent her, men stippene skal ha all honnør for hvor skummelt de hadde gjort alt sammen. Jeg var mektig imponert!
Jeg var den i gruppa som vanligvis gikk først, så det var også jeg som sikkert skrek mest da vi møtte stippene eller andre elever som gjorde alt de kunne for å skremme vannet ut av oss, hehe. Men hvordan hadde vel kvelden vært hvis jeg ikke hadde utfordret meg selv? Hvor kjedelig hadde jeg ikke hatt det hvis jeg ikke ville ha blitt skremt? Det var jo dette som var moro! Rom opp og ned måtte saumfares, det ene rommet mørkere enn det andre, og den lille ballongbiten ble vanskeligere og vanskeligere å finne. Likevel, på et vis (og flere minutters leting!) fant vi nok en ballongbit, og vi kunne famle oss videre i mørket.
Etter en lang vandring i kjelleren var det tid for å stikke over til rektorboligen - der hvor det VIRKELIG har blitt sagt at det spøker. Åh, som jeg gledet meg til å gå inn! Jeg hadde aldri vært der før, så dette tenkte jeg ville bli ekstra skummelt. Jeg gikk først, og pilene viste at vi skulle ned i kjelleren. De andre på gruppa nærmest nektet å gå ned - det ble bare Maiken og jeg som turte å gå i begynnelsen. Maiken fulgte hakk i hæl på meg ned trappen. Plutselig kjenner jeg noen som tar rundt foten på meg, og jeg skriker som flaate! Maiken ler og legger merke til videokameraet som peker mot oss. Flott, det vil vi nok alle få en glede av å se senere... De andre på gruppa turte å komme ned etter en stund, og etter å ha funnet ballongbiten (med litt veiledning fra den ene stippen som slamret igjen døren etter oss), var det tid for oppmøte i gymsalen.
Så var jakten som førte oss gjennom hele skolen over; klokka var langt over midnatt, og det var tid for resultater. Gruppa mi fikk dessverre ingen premier, men det gjorde absolutt ikke noe for min del. Min opplevelse av kvelden var allerede en seier i seg selv - jeg hadde hatt det så bra! Tenk at jeg fikk delta på noe så spennende og opplevelsesrikt! Tenk at stippene ville bruke tid på å lage noe så fabelaktig for oss elever! Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er. Dette har virkelig vært mitt livs skumleste - men definitivt beste - halloween-kveld noen sinne; det overgikk absolutt alle forventningene mine!
EPILOG:
Etter at arrangementet var over, kom jeg på at jeg hadde vasken i vaskemaskinen fortsatt, så jeg måtte ned i kjelleren og henge den opp. Selvfølgelig var den nærmeste døren låst, så jeg måtte ta en lang omvei; jeg måtte nemlig ta heisen og gå gjennom hele løypa jeg hadde gått tidligere på nytt. Denne gangen var det nok verst; for det første var lysene fortsatt av (og lysbryterne teipet fast), for det andre var den skumle musikken også fortsatt på, og for det tredje; jeg visste jeg var alene. Likevel likte jeg situasjonen jeg befant meg i; nå måtte jeg virkelig vise meg selv hvor modig jeg var (selv om jeg skrudde av musikken da jeg så spilleren, hehe). Jeg hang opp klærne på vaskerommet og gikk opp på rommet mitt, greit stolt av meg selv for både kveldens og nattens festligheter!
- Bella
"When you're forced to stand alone, you realize what you have in you."
Jeg hadde ikke noe særlig antrekk denne kvelden; jeg hadde bare kjøpt meg en edderkoppkappe og litt sminke på Nille, så jeg gikk ikke for noen premie akkurat. Likevel vil jeg da ikke si at jeg så så altfor verst ut da alt kom til alt - jeg var skummel nok for min del! Her kommer noen bilder fra kvelden.
Ina (baby) og meg!
Henriette (katt), Ida (prinsesse) og Monika (sjørøver).
Sandra! Hun var gruppas nifseste skapning!
Krish som en zombie. Han var kveldens mest skremmende (og ekleste, hehe) etter min mening!
Jack Sparrow (eller Kris om du vil) og meg. Ble imponert over hvor lik han var denne piraten!
Monika, Maiken og Guro som sjørøvere, og Marianne som heks!
Maiken og meg!Da klokka var ni var det tid for kveldens begynnelse. Stippene skulle arrangere noe, men ingen visste hva. Jeg hadde nok ikke satt meg så store forventninger for kvelden; jeg håpet bare at aktivitetene som jeg regnet med ville finne sted i gymsalen ville inkludere alle - ikke bare de frivillige. Det skulle bli bedre. Langt bedre.
Vi hadde tidligere blitt delt inn i grupper. Jeg var i gruppe sammen med Lise, Guro, Julia, Sandra, Monika, Henriette og Maiken. Etter litt venting der vi lagde et smiskedikt til stippene (utrolig moro, skal si vi hadde det gøy, hehe!), ble vi ført bort til heisen og fikk beskjed om å gå av i kjelleren. Alle mobiler, kameraer og andre lyskilder måtte vi legge fra oss i en pose - alt var nøye planlagt til den minste detalj. Heisen åpnet i nederste etasje, og en mørk korridor ventet oss - bare stearinlys lenger borte skimtet i mørket. I hvert rom vi skulle inn i måtte vi finne en uoppblåst ballong, og tenk deg; en liiten ballongbit i et relativt stort og helt mørkt rom. Det var sykt vanskelig, mildt sagt! Andre oppgaver, som hva gjemte seg i bøtta, eller hvor mange fyrstikker befinner seg i glasset, fikk vi også i tillegg til ballongjakten.
Korridoren fortsatte med nedsenkninger i gulvet, og endte med døren hvor vi kunne høre den skumle musikken på den andre siden. Som jeg elsket settingen! Jeg hadde jo gått her flere ganger tidligere, men jeg hadde aldri tenkt over at det var så mange "skjulte" rom her. Jeg må innrømme at jeg følte meg på en måte trygg gjennom mørkets vandring siden jeg allerede var litt kjent her, men stippene skal ha all honnør for hvor skummelt de hadde gjort alt sammen. Jeg var mektig imponert!
Jeg var den i gruppa som vanligvis gikk først, så det var også jeg som sikkert skrek mest da vi møtte stippene eller andre elever som gjorde alt de kunne for å skremme vannet ut av oss, hehe. Men hvordan hadde vel kvelden vært hvis jeg ikke hadde utfordret meg selv? Hvor kjedelig hadde jeg ikke hatt det hvis jeg ikke ville ha blitt skremt? Det var jo dette som var moro! Rom opp og ned måtte saumfares, det ene rommet mørkere enn det andre, og den lille ballongbiten ble vanskeligere og vanskeligere å finne. Likevel, på et vis (og flere minutters leting!) fant vi nok en ballongbit, og vi kunne famle oss videre i mørket.
Etter en lang vandring i kjelleren var det tid for å stikke over til rektorboligen - der hvor det VIRKELIG har blitt sagt at det spøker. Åh, som jeg gledet meg til å gå inn! Jeg hadde aldri vært der før, så dette tenkte jeg ville bli ekstra skummelt. Jeg gikk først, og pilene viste at vi skulle ned i kjelleren. De andre på gruppa nærmest nektet å gå ned - det ble bare Maiken og jeg som turte å gå i begynnelsen. Maiken fulgte hakk i hæl på meg ned trappen. Plutselig kjenner jeg noen som tar rundt foten på meg, og jeg skriker som flaate! Maiken ler og legger merke til videokameraet som peker mot oss. Flott, det vil vi nok alle få en glede av å se senere... De andre på gruppa turte å komme ned etter en stund, og etter å ha funnet ballongbiten (med litt veiledning fra den ene stippen som slamret igjen døren etter oss), var det tid for oppmøte i gymsalen.
Så var jakten som førte oss gjennom hele skolen over; klokka var langt over midnatt, og det var tid for resultater. Gruppa mi fikk dessverre ingen premier, men det gjorde absolutt ikke noe for min del. Min opplevelse av kvelden var allerede en seier i seg selv - jeg hadde hatt det så bra! Tenk at jeg fikk delta på noe så spennende og opplevelsesrikt! Tenk at stippene ville bruke tid på å lage noe så fabelaktig for oss elever! Jeg har ikke ord for hvor takknemlig jeg er. Dette har virkelig vært mitt livs skumleste - men definitivt beste - halloween-kveld noen sinne; det overgikk absolutt alle forventningene mine!
EPILOG:
Etter at arrangementet var over, kom jeg på at jeg hadde vasken i vaskemaskinen fortsatt, så jeg måtte ned i kjelleren og henge den opp. Selvfølgelig var den nærmeste døren låst, så jeg måtte ta en lang omvei; jeg måtte nemlig ta heisen og gå gjennom hele løypa jeg hadde gått tidligere på nytt. Denne gangen var det nok verst; for det første var lysene fortsatt av (og lysbryterne teipet fast), for det andre var den skumle musikken også fortsatt på, og for det tredje; jeg visste jeg var alene. Likevel likte jeg situasjonen jeg befant meg i; nå måtte jeg virkelig vise meg selv hvor modig jeg var (selv om jeg skrudde av musikken da jeg så spilleren, hehe). Jeg hang opp klærne på vaskerommet og gikk opp på rommet mitt, greit stolt av meg selv for både kveldens og nattens festligheter!
- Bella
"When you're forced to stand alone, you realize what you have in you."
Så utroli søt blogg du har Anabel! :D Gleder meg til å lese! :D
SvarSlettDu skriver utrolig bra Anabel :D Utrolig morsomt og spennende aa lese!
SvarSlett