Nok en skade.
Nå befinner jeg meg alene på rommet med beinet hevet. Det er til tider godt å kunne være litt alene. Å kunne la følelsene som ligger på innsiden få utløse seg uten å måtte holde noe tilbake.
i dag skulle Marte, dagens tilsynslærer, holde en treningsøkt i gymsalen. Hun er ELIXIA-instruktør, så jeg hadde derfor gledet meg ekstra mye til dette! Samtidig skulle det være jentefotball timen før, og jeg tenkte det ville bli moro. Dessuten fikk jeg med meg Sandra og Maiken også, så dette måtte jo bli bra! Jeg hev på meg gymklær og satte kursen mot gymsalen med den eneste bekymringen i hodet om at jeg ville kanskje bli for sliten for Martes økt rett etter. At jeg aldri lærer.
Det skjedde allerede i min første fotballkamp. Jeg ble for ivrig, kom i en takling og fikk vridd foten. Jeg dalte ned mot bakken og ble sittende mens jeg kjente på smerten. Ville jeg klare å reise meg for å fortsette spillet? Motstridende tanker svirret rundt; jeg kunne jo ikke svikte laget mitt - eller meg selv - samtidig som jeg måtte tenke på hva som var til mitt eget beste. Før jeg rakk å komme til en endelig beslutning, ble kampen blåst av, og det var tid for en liten pause. Jeg reiste meg opp og prøvde å gå litt. Det gikk faktisk bra, og etter å ha småjogget over gymsalen uten store problemer fant jeg ut at jeg ville klare å spille videre. Jeg fikk i meg litt vann før neste kamp ble satt i gang.
Spillingen gikk veldig greit; jeg scorte litt og syntes selv jeg spilte bra. Men før hver kamp og i pausen kjente jeg at smertene kom tilbake. Da vi skulle gå inn i den siste kampen, valgte jeg å stå over. Smertene begynte å bli større, og de ble enda verre da foten fikk hvile og ble "kaldere". May Elena, en stipp på skolen, hentet en ispose til meg, og sammen festet vi den på det skadede stedet og fikk satt foten på en stol.
Marte kom etter den siste kampen, og det var klart for en ny treningsøkt. Jeg som ikke klarte å bevege foten uten at smertene skulle bli enda verre enn de var, hadde for lengst sagt farvel til den økten jeg hadde gledet meg helt utrolig mye til. Det hadde kommet en del elever som ville se på mens Marte holdt økten, men Marte sa at alle som ikke skulle trene måtte forlate salen. Åh, det var så lettere sagt enn gjort. Heldigvis tilbød Ida seg å bære meg på ryggen tilbake til internatrommet mitt. For et fantastisk menneske! Hun bar meg hele veien, og jeg kan ikke tro hun klarte det!
Så nå ligger jeg her. Jeg måtte skamfullt be om hjelp i stad for å få satt beinet høyt, for det gjør for vondt til at jeg klarer å gjøre noe selv. Jeg spurte Heidi (via Facebook), og hun kom med én gang. Hvilken herlig jente! Jeg er så heldig som har så mange gode venner her på skolen som vil hjelpe meg. Heidi sa at det var skikkelig dårlig timing, men jeg forstod ikke helt hva hun mente med det. Først da hun gikk, skjønte jeg hva hun siktet til: Grease. I morgen skal vi fortsette dansingen, og hva om ikke jeg blir frisk til i morgen?! Ikke bare ødelegger jeg for meg selv som ikke får lært meg dansebevegelsene i praksis, men jeg ødelegger jo for resten av gruppa også! En ny ladning presset seg på i øyekrokene; jeg følte meg så egoistisk. Jeg vet jo at jeg ikke burde spille fotball på grunn av skader - jeg skader meg jo hver eneste fotballtrening! Likevel gjør jeg det fordi jeg syns det er gøy. Jeg syns det er flaut å måtte gå av banen fordi jeg er skadet igjen. Jeg syns det er flaut å måtte få hjelp til å komme meg fra ett sted til et annet fordi det gjør for vondt å gjøre det selv. Jeg syns det er flaut at jeg fortsatt holder på med fotball bare på grunnlaget av at jeg liker det - ikke fordi jeg tenker på min egen helse eller hva som er best for meg.
Om en time skal jeg til Linken, internatlederen, på jentekveld, og det gleder jeg meg skikkelig til! Jeg må bare få kommet meg bort til dusjen først... Flate, jeg gruer meg skikkelig. Hvordan i all verden skal jeg få til det? Det er nok bare én måte å finne ut det på. . .
- Bella.
i dag skulle Marte, dagens tilsynslærer, holde en treningsøkt i gymsalen. Hun er ELIXIA-instruktør, så jeg hadde derfor gledet meg ekstra mye til dette! Samtidig skulle det være jentefotball timen før, og jeg tenkte det ville bli moro. Dessuten fikk jeg med meg Sandra og Maiken også, så dette måtte jo bli bra! Jeg hev på meg gymklær og satte kursen mot gymsalen med den eneste bekymringen i hodet om at jeg ville kanskje bli for sliten for Martes økt rett etter. At jeg aldri lærer.
Det skjedde allerede i min første fotballkamp. Jeg ble for ivrig, kom i en takling og fikk vridd foten. Jeg dalte ned mot bakken og ble sittende mens jeg kjente på smerten. Ville jeg klare å reise meg for å fortsette spillet? Motstridende tanker svirret rundt; jeg kunne jo ikke svikte laget mitt - eller meg selv - samtidig som jeg måtte tenke på hva som var til mitt eget beste. Før jeg rakk å komme til en endelig beslutning, ble kampen blåst av, og det var tid for en liten pause. Jeg reiste meg opp og prøvde å gå litt. Det gikk faktisk bra, og etter å ha småjogget over gymsalen uten store problemer fant jeg ut at jeg ville klare å spille videre. Jeg fikk i meg litt vann før neste kamp ble satt i gang.
Spillingen gikk veldig greit; jeg scorte litt og syntes selv jeg spilte bra. Men før hver kamp og i pausen kjente jeg at smertene kom tilbake. Da vi skulle gå inn i den siste kampen, valgte jeg å stå over. Smertene begynte å bli større, og de ble enda verre da foten fikk hvile og ble "kaldere". May Elena, en stipp på skolen, hentet en ispose til meg, og sammen festet vi den på det skadede stedet og fikk satt foten på en stol.
Marte kom etter den siste kampen, og det var klart for en ny treningsøkt. Jeg som ikke klarte å bevege foten uten at smertene skulle bli enda verre enn de var, hadde for lengst sagt farvel til den økten jeg hadde gledet meg helt utrolig mye til. Det hadde kommet en del elever som ville se på mens Marte holdt økten, men Marte sa at alle som ikke skulle trene måtte forlate salen. Åh, det var så lettere sagt enn gjort. Heldigvis tilbød Ida seg å bære meg på ryggen tilbake til internatrommet mitt. For et fantastisk menneske! Hun bar meg hele veien, og jeg kan ikke tro hun klarte det!
Så nå ligger jeg her. Jeg måtte skamfullt be om hjelp i stad for å få satt beinet høyt, for det gjør for vondt til at jeg klarer å gjøre noe selv. Jeg spurte Heidi (via Facebook), og hun kom med én gang. Hvilken herlig jente! Jeg er så heldig som har så mange gode venner her på skolen som vil hjelpe meg. Heidi sa at det var skikkelig dårlig timing, men jeg forstod ikke helt hva hun mente med det. Først da hun gikk, skjønte jeg hva hun siktet til: Grease. I morgen skal vi fortsette dansingen, og hva om ikke jeg blir frisk til i morgen?! Ikke bare ødelegger jeg for meg selv som ikke får lært meg dansebevegelsene i praksis, men jeg ødelegger jo for resten av gruppa også! En ny ladning presset seg på i øyekrokene; jeg følte meg så egoistisk. Jeg vet jo at jeg ikke burde spille fotball på grunn av skader - jeg skader meg jo hver eneste fotballtrening! Likevel gjør jeg det fordi jeg syns det er gøy. Jeg syns det er flaut å måtte gå av banen fordi jeg er skadet igjen. Jeg syns det er flaut å måtte få hjelp til å komme meg fra ett sted til et annet fordi det gjør for vondt å gjøre det selv. Jeg syns det er flaut at jeg fortsatt holder på med fotball bare på grunnlaget av at jeg liker det - ikke fordi jeg tenker på min egen helse eller hva som er best for meg.
Om en time skal jeg til Linken, internatlederen, på jentekveld, og det gleder jeg meg skikkelig til! Jeg må bare få kommet meg bort til dusjen først... Flate, jeg gruer meg skikkelig. Hvordan i all verden skal jeg få til det? Det er nok bare én måte å finne ut det på. . .
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar