Bella

Ho ho ho, nå er det jammen meg snart blitt jul igjen! I morgen blir endelig hele familien samlet for julen og det innledes med den tradisjonelle julekonserten med mammas (eks-)Kor O2! I år, som de siste rundt ti årene, har jeg også fått den gledelige æren av å være billett- og kakeselger (med de begrensningene som jeg har på krykker) sammen med Lærke og Linnie. Og når Johnny får sunget "O Helga Natt", da ringes virkelig julen inn i hjertet mitt også! Det går stadig fremover med kneet mitt, og i dag tok jeg min første dusj UTEN å sitte på stol i dusjen, og jeg kledde heller ikke kneet med en plastpose pga bandasjene for første gang - for nå er bandasjene fjernet!! Det ser ikke direkte stygt ut - men heller ikke så altfor pent. Det er fortsatt i en tilhelingsfase, Fjernet stifter og bandasje! Slik ser kneet ut i sin helhet, med arr både fra akeulykke 2012, operasjon 2014 og nå ny operasjon 2017. Er det riktig å betegne meg en ulykkesfugl? På tirsdag hadde jeg min

Hei igjen! Med julemusikk på høyttalerne og et hvitt snøteppe som har lagt seg så vakkert utenfor, begynner virkelig julestemningen å innta gården her hjemme også! Det har gått litt opp og ned med kneet i det siste, men både i går og i dag har jeg hatt egentlig ganske fine dager! I går var jeg hos fysioterapeuten og rodde 1000 meter før jeg fikk massasje av kneskål og legg. Det var deilig. Jeg fikk også gått min første tur ned til postkassene og opp igjen siden operasjonen! Hurra, jeg var så lykkelig og stolt! Altså, nå skal det sies at det faktisk er et lite stykke til postkassene, samt at det er i nedoverbakke med isføre (neeeida, men jeg merket jeg var ganske engstelig). Det gikk rekordtregt, men jeg gjennomførte det! Dagens lykkeligste øyeblikk, for sure! Veien ned til postkassen... ...og bort til postkassene. Jeg har kanskje kjørt kneet litt for hardt i det siste. Etter en samtale med Oddo fikk jeg en liten åpenbaring: "Bella, du må huske at knærne dine gjør

Du hørte riktig - jeg har vel for så vidt hintet om det her på bloggen tidligere også. Den siste tiden har jeg vært egentlig litt lite fornøyd med hårfasongen. 70 % var krøllete innerst og 30 % var rett helt nederst. Det er ikke veldig fint. Så, på lørdag valgte jeg bare å kjøre på! Mamma - en utrolig flink amatørfrisør - klippet av resten av det rette håret nederst slik at krøllene ble igjen. Det var spennende, skummelt, men mest av alt gledet jeg meg til endelig å få krøllene tilbake på sin rette plass. På min rare måte er dette en slags måte hvor jeg gir en bekreftelse på meg selv. At jeg godtar meg selv for den jeg er. Jeg legger ved et par bilder av forvandlingen - hva syns du? Litt krus, litt krøllet. Det blir nok mer kompakt og krøllete etter neste ordentlige dusj. Dette ble mitt nye profilbilde på Facebook. Denne helgen var det pepperkakebakst på planen! Mamma og jeg lagde deigen på fredag, før vi bakte pepperkaker på lørdag. Utrolig gøy og koselig - det blir ingen

Da jeg dusjet i dag, fjernet jeg bandasjen for første gang etter operasjonen! Bandasjene var så ekle av størknet blod, så tenkte det jammen var på tide å skifte. Det som overrasket meg mest av synet som ventet meg under bandasjene var hvor mange stifter som var brukt - hele 25 stykker!! Ja, for det er ikke sting denne gangen, det er stifter som er satt på med en type stiftemaskin! Herlighet, jeg merker jeg gruer meg litt til å fjerne stiftene i morgen... Men ellers ser operasjonssårene bra ut! Det ser ut som om sårene er i en god tilhelingsprosess. Det er nøyaktig 25 stifter - det sitter enda noen få til lenger opp på låret. Av og på med bandasje, dusj og alt styr, førte til at jeg var vond og utslitt i kneet etter morgenstellet. Klokken var 12:15, og allerede om 10-15 minutter skulle jeg dra til fysioterapeuten... Jeg brukte minuttene til å legge meg i sofaen og lot kneet få hvile før det skulle i trening igjen klokken 13. Til min rørende glede tok Simba del i hvilestunden min!

Som jeg tidligere har skrevet, syns jeg at dagene bare har rast av gårde. Hvordan kan det ha seg? Jeg har kun vært ute av huset tre ganger (tror jeg?) + en gang da Oddo tok meg med ut på luftetur litt over halvveis ned til bilveien i gården og opp igjen siden operasjonsdagen for 12 dager siden. Helt utrolig, hvor blir det av dagene? Jeg tenkte derfor å se tilbake på denne dagen som et eksempel. Jeg stod opp en gang mellom kl. 09:00 og 09:30 da jeg hørte koselig traktor-during i gården. Pappa hadde stått opp og brøytet snø i gården. Det er det som er så koselig her hjemme hos mamma og pappa: Enten blir du vekket av at noen er oppe, av at kattene som ønsker oppmerksomhet, eller av at noen som holder på i gården. Jeg vet ikke om det fins en bedre måte å bli vekket om morgenen på. Så gikk jeg på badet og begynte morgenstellet: Fortsatt tidkrevende, men ikke like vondt som tidligere. Pappa kom akkurat da jeg var ferdig med morgenstellet og vi spiste frokost sammen. Min frokost siden ope

Øyeblikksbilde. Dagene passerer, og selv om jeg ikke fyller dem med veldig mye, går dagene virkelig unna! Jeg tror jeg virkelig hadde behov for å hvile kroppen og slappe av - og vite at det er godt nok . Men jeg merker jeg har en del smerter, og jeg reagerer så innmari på smertestillende. Det er vanskelig å finne en balanse, så den ene dagen prøver jeg å ta smertestillende når jeg har vondt, men da blir jeg kvalm og uvel. Så prøver jeg den andre dagen å ta færre smertestillende, men da har jeg så vondt at jeg nesten ikke orker annet enn å ligge i sengen. Natt til i går lå jeg i hele to timer med intense smerter. Jeg er jo vant til å kjenne en konstant smertemurring på rundt 2-3 (4 i de verste tilfellene) på NRS-skalaen og ha disse smertetoppene som kjennes som stikk i kneet på ca 6, men denne gangen lå jeg konstant i smertetoppen. Jeg spente kroppen, gråt og vred meg i smerter som lå mellom 5-7. Det var ingen hvilepauser -  det gjorde vondt hele tiden. Til slutt orket jeg ikke

I natt drømte jeg at jeg hadde vondt i kneet. Plutselig merket jeg at jeg haltet; jeg hadde lagt igjen krykkene på toppen av et fjell! Så da måtte jeg klatre og slite meg opp fjellveggen, og det gjorde så innmari vondt i kneet....så våknet jeg av smertene, og det var det eneste jeg fikk med meg tilbake til virkeligheten fra drømmen. Klokken var rundt 03:30. I flere døsige minutter vurderte jeg om smertene var sterke nok til at jeg skulle ta smertestillende. Jeg lå muligens mellom 4-5 på NRS-skalaen i smertetoppene, og jeg klarte ikke å slappe av i kneet. Det ble likevel til at jeg utsatte tablettene da smertene roet seg etter en halvtimes tid. Da begynte derimot kattene å våkne til live, og de satte i gang nok et kattetivoli uten å spørre meg om jeg i det hele tatt ønsket det. Haha, det var nesten litt ekkelt, for Simba lagde skikkelig mye lyd og beveget seg hurtig, så jeg klarte ikke å øyne ham helt i mørket selv om jeg hørte ham. Men plutselig så jeg på ham - han stirret rett tilba