Bella

I dag gråt og hulket jeg i en halvtime på graven hos mormor. Jeg trengte bare å se graven fra sykkelen før tårene begynte å renne. Åh, som jeg savner mormor. Deretter måtte jeg ta meg sammen og tørke vekk tårene, for kveldsvakten begynte bare 15 minutter senere. Jeg merker at jeg er så sliten. Det har vært en forferdelig tung høst og egentlig et helt år som har vært både tøft og tungt. Både masterstudium, jobb som sykepleier i denne korona-tiden som har vært utfordrende, et omfattende kassererverv i koret og alt med mormor på toppen av alt - jeg kan egentlig ikke fatte at jeg har kommet meg igjennom alt så tilsynelatende godt som jeg har gjort. Jeg må bare ikke tenke over hvordan jeg egentlig har det nå, jeg merker jeg kan bryte ut i gråt hvis jeg tar meg tid til å kjenne etter på følelsene inne i meg. Nå er det kun dagvakt i morgen på julaften før jeg har tre etterlengtede fridager, deretter jobbing resten av romjulen og nyttårsaften.  Hold ut, Bella. Du har holdt ut så godt i hele å

Månedens høydepunkt: Å besøke mormor ukentlig på graven. Som vanlig tar jeg med meg et gravlys, tenner det og spør mormor hva vi tenner et lys for i dag. Dette gjorde jeg alltid da jeg var på besøk hos mormor, og svaret jeg fikk fra henne var ofte at hun ikke visste hva hun ville tenne et lys for. Vi ble derfor ofte enige om at vi tente et lys for mormor og den stunden vi hadde sammen, enten om vi var i leiligheten hennes, eller etter hvert også på sykehjemmet. Jeg syns det var en så fin tradisjon, så jeg valgte å videreføre den til etter mormors død også. "Hva tenner vi et lys for i dag da, mormor? I dag tenner vi et lys for deg, så du kan leve det evige liv i Guds lys og fred." Månedens takknemlighet: Jeg vil så gjerne takke Oddo for at han har tatt så godt vare på meg egentlig gjennom hele denne høsten. Denne høsten har vært veldig tung for meg på flere måter, og Oddo har alltid tatt seg tid til å lytte til mine vonde og såre tanker, heiet på meg i alle mine arbeidskrav o

I dag våknet jeg til en nydelig, kald og rimfull morgen, og jeg ble både fylt med en takknemlighet over hvor heldig jeg er som har en leilighet som holder meg varm, og en glede over at det snart er adventstid. 1. søndag i advent er allerede i morgen! Det er en vakker tid som ligger og venter, men som på flere måter gjør meg ekstra sårbar - noe jeg kanskje vil kjenne ekstra på i år. Men jeg må ikke miste meg selv helt enda. Jeg har fortsatt en eksamen å komme meg igjennom først. Kald novemberdag. I går kunne jeg hente sykkelen min som jeg hadde levert på sykkelverksted for et par dager siden, for nå var den klar med piggdekk! Og du a' meg, hvor rart det var å sykle med piggdekk! På de første tre sekundene på sykkelen syklet jeg nesten ut i skråningen, haha! Det føltes så merkelig hvordan piggene tok tak i asfalten. Jeg fikk piggdekkene virkelig i siste liten - nå har det blitt rimelig glatt på veiene! Bella har blitt helårssyklist! Samme kveld fant jeg plutselig tilbake igjen til Sm

Mørket brer seg over Oslos gater, og gatelyktene lyser opp i novembermørket. Jeg har funnet en nydelig versjon av "Carrying You" fra animefilmen "Castle in the Sky", og jeg spiller den av på repeat. Klumpen i magen har plutselig fått liv på ny, og den bringer sorgen etter mormor friskt tilbake i minnet mitt. Selv om klumpen i magen gjør meg hakket mer sårbar, får den meg også til å kjenne at mormor er levende i meg. Vondt, men godt. Carrying You Jeg må innrømme at jeg er virkelig så stolt av meg selv dette semesteret. Jeg tar diakonistudiet på fulltid samtidig som jeg jobber 50 % ved siden av som sykepleier og er økonomiansvarlig i Kor Major, og bare dette som et utgangspunkt trodde jeg ville slite meg ut! Så kom mormors sykdom og død midt oppi alt dette, og i nesten to måneder av et knapt fire-måneders langt semester gikk mitt fokus og tid til mormor. Likevel klarte jeg å levere alle arbeidskravene innen fristen (leverte det FEMTE og siste arbeidskravet i dag!), få

Månedens høydepunkt: Å være i menighetspraksis sammen med diakonveilederen og min gode medstudent. Herlighet, hvor godt dette gjorde for meg. Månedens nedtur: At mormor døde og sorgen som fulgte og som fortsatt følger. Jeg tror jeg aldri tidligere i livet har grått så intenst som jeg gjorde den dagen hun døde og på begravelsen hennes.  Månedens ord: Lignelsen om den bortkomne sønn (Luk 11,15-32). Jeg var medliturg og dermed tekstleser på GUV (gudstjeneste for unge voksne) da denne var ukens tekst, og prekenen som fulgte til denne teksten betydde enormt mye for meg. Månedens latterkick: Da Linnie og jeg skulle re opp sovesofaen da jeg overnattet hos henne på tampen av måneden. Hva var det igjen? At vi aldri klarte aldri å finne langsiden på lakenet?! Haha, vi var nok overtrøtte så det holdt. Åh, hvor godt dette gjorde for meg i denne tunge tiden. Månedens modigste øyeblikk: Da jeg holdt minneord for mormor i begravelsen hennes. Månedens andre stolteste øyeblikk: Da jeg malte litt

Jeg har tenkt så mange ganger hvordan livet ditt var blitt Der du kjempet dine kamper for deg selv Du var sterk, men du ble sliten Og jeg så at du ble trøtt Dine mange lange dager ble til kveld Men nå har du reist et annet sted Der stjernene og månene Lyser over deg Du kjenner ingen smerte mer Og aldri skal du kjempe mer Nå har du kommet hjem Og aldri skal jeg glemme de ordene du sa Og alle dine tanker som du ga For minnene skal leve så lenge vi er her Selv om du er borte er du nær Nå har du reist et annet sted Der stjernene og månene Lyser over deg Du kjenner ingen smerte mer Og aldri skal du kjempe mer Nå har du kommet hjem Nå har du reist et annet sted Der stjernene og månene Lyser over deg Du kjenner ingen smerte mer Og aldri skal du kjempe mer Nå har du kommet hjem Nå har du kommet hjem - Kate Gulbrandsen

Jeg har alltid sett på meg selv som en som har god kontakt med egne tanker og følelser. Godt selvreflektert og godt kjent med hvorfor jeg er slik som jeg er. Men de siste par ukene har det oppstått en helt ny reaksjon inne i meg som jeg ikke har opplevd tidligere. Det knyter seg i magen og presser seg i brystet som gjør det tungt for å puste. Jeg har hjertebank, konstant tårer i øynene og jeg føler meg så ufattelig svak, sliten og trøtt hele tiden. Å være i sorg er noe jeg ikke har hatt kjennskap til fra tidligere.  Søndag 04.10.20 - hjemmekoselig hos mormor På dagtid hadde vi besøk av Stig og Linnie. Linnie og jeg satt og jobbet med hver våre ting. Hun planla en fransktime mens jeg skrev videre på mitt hermeneutiske arbeidskrav. Egentlig var det ikke en særlig produktiv dag for min del, jeg bare ventet på at tiden skulle gå til at vi skulle besøke mormor. På grunn av Korona-regler kan bare to og to besøke henne samtidig, og sykehjemmet er strenge på at vi må komme på tidspunktene vi h

I dag morges kom Oddo inn på soverommet med muffins med stearinlys til meg. En liten markering, for i dag er det ett år siden min kjære Simba, familiens huskatt over 12 år, gikk bort. En dag som bringer med seg mange tanker og følelser - og det allerede oppå en tid hvor mange av de samme tankene og følelsene allerede regjerer. SØNDAG, 27.09.20 - BEGYNNELSEN PÅ SLUTTEN I forrige uke hadde jeg en lang og hektisk uke. Jeg var på skolen fra mandag til torsdag, før jeg jobbet torsdag til søndag. Da søndagen kom, gledet jeg meg helt enormt til å dra på gudstjeneste og få litt åndelig påfyll igjen. Akkurat da jeg hadde parkert sykkelen utenfor kirken, ringte mamma meg og fortalte at mormor var blitt akutt verre igjen og om jeg kunne dra opp til henne med det samme. Fra kirken og til sykehjemmet er det fem minutters sykkeltur, så jeg visste at jeg var den som befant seg nærmest. Jeg valgte likevel å stikke raskt innom kirken og tenne et lys for mormor før jeg hev meg på sykkelen og syklet bort

I kveld, da jeg var på GUV (gudstjeneste for unge voksne), begynte jeg å gråte. Da vi sang den vakre og glade sangen "Gloria" bare rant tårene nedover, og da jeg tente lys i globen fortsatte tårene å sildre nedover kinnene mine. Det var så godt. Jeg tillot meg selv å endelig slippe taket på byrden som har ligget tungt over skuldrene mine. Jeg tillot meg selv å kjenne på hvor sårbar jeg egentlig er. I de siste par ukene har mormoren min vært så dårlig at vi har holdt på å miste henne. Hun gjennomgår en infeksjon i kroppen som har vært vanskelig å behandle, og det er blitt byttet antibiotika hele tre ganger fordi hun ikke responderte godt på dem. Sykehjemmet kunne kontakte oss den ene dagen og fortelle at mormor var blitt i bedre form, før vi fikk vite neste dag at tilstanden hennes var forverret. Så skiftet de antibiotika og hun ble litt mer kontaktbar tredje dag, for deretter å få vite dagen etter at hun var høyfebril med økende infeksjonsverdi i kroppen og at det var fare f

I dag var det åpen lesesal i kirken jeg tilhører, så da tenkte jeg å stikke dit for å lese litt pensum for neste uke. Som jeg gledet meg! Min første studiedag på lesesal på flere år! Som vanlig for tiden, så syklet jeg bort dit, og da jeg ventet på grønt lys ved Københavngata, rakk jeg å sjekke mobilen for en melding jeg hadde fått på veien. Den var fra mamma. Hun skrev at mormor var blitt veldig dårlig, sykepleieren var bekymret for henne og at de rådet oss til å komme innom henne i dag. Vi hadde fått beskjed tidligere om at mormor hadde fått urinveisinfeksjon, men at hun hadde blitt såpass dårlig var ikke forventet. Jeg begynte og gråte momentant og tårene bare rant nedover der jeg syklet meg videre mot min destinasjon. Da jeg kom vel frem til kirken ringte jeg mamma for mer informasjon. Hun fortalte heldigvis at hun var blitt bedre i dag, men fortsatt ikke spiser eller drikker. Hun får intravenøs behandling, både væske og antibiotika. Ikke den aller beste nyheten å få før en dag for

 For noen uker siden hjemme til gards, gjennomgikk jeg gamle dagbøker, papirer og ting som viser til livet som har vært. Jeg tok vare på det som jeg mente var verdt å ta vare på, som dagbøker fra den mest betydningsfulle tiden jeg ikke vil glemme. Alle de bevarte minnene ble tatt med tilbake til Oslo. I dag, på min fridag etter arbeidshelg, tok jeg meg en tur nedi esken fra fortiden og fant dagboken fra 2010-2011 - mitt siste år på videregående. Det er et av mine sterkeste år, et år på både godt og vondt - og kanskje mest det året hvor jeg for første gang tok ordentlig grep i mitt eget liv. Å lese gjennom dagene var både sterkt og rørende. Selv om det var en vanskelig tid, så var jeg også flink til å ta vare på de gode minnene og følelsene som menneskene i livet mitt ga meg. Følelsene av å være verdifull og god nok akkurat slik som jeg er. På den tiden var trening i større grad selve livet. Jeg var også aktiv fotballspiller, og det rørte meg å lese hvor høyt jeg ble anerkjent og ønsket

Vel, helt ukjent er den vel ikke helt da sengen er sovesofaen til tvillingsøster min, faktisk. Oddo skulle ut og spise på en fin restaurant (med Michelin-stjerne!) med to kompiser, så jeg valgte å besøke Stig og Linnie samme kveld. Jeg var i overkant spent på å sykle dit, for jeg har aldri gjort det før. Hvordan er sykkelveien? Kommer jeg til å finne frem - eller vil jeg bare rote meg vekk? Heldigvis, etter god veibeskrivelse fra Linnie og å ha pugget veien fra Google Maps var det faktisk null stress å finne veien. Det verste var "Trollbakken", en skikkelig bratt, svingete og overraskende lang bakke. Jeg klarte tross alt å sykle hele veien, og jeg kom heseblesende, dyvåt og lykkelig frem til min destinasjon. Etter en hyggelig kveld, bestående av blant annet god mat som Stig hadde laget, sangspilling (såå utrolig gøy å synge med deg igjen, Linnie!) og gøyalt tv-spill var det egentlig tid for å sykle hjem igjen, men da begynte tordenværet. Ikke så ille i begynnelsen, men det bl

Etter fire intensive arbeidsdager har jeg fridag i dag! Hvordan det har gått med frontlyset, spør du? Det har ikke gått tom for strøm under syklingen mer, heldigvis, men ledningene henger ikke så godt på, så jeg har måttet stoppe for å feste de ordentlig på. I går kveld syklet jeg hjem på rekordtid - på bare 26 minutter! Sett at jeg både har bakken opp til Vestre Aker Kirke og den lange og relativt bratte Carl Berner-bakken, samt lyskryss som hindrer meg i en jevn fart, er jeg strålende fornøyd med tiden. Siden jeg har syklet hver dag, har jeg kun hatt på meg treningsklær. På min eneste fridag denne uken tenkte jeg derfor å ha på meg litt finere klær. Jeg lette meg frem til noen klesplagg jeg ikke hadde brukt i det hele tatt denne sommeren, og plutselig fant jeg igjen det skjørtet som Oddo ga meg i gave for rundt to år siden som egentlig er altfor smal rundt midjen for meg. Av ren nysgjerrighet prøvde jeg det på, for å sjekke om jeg fikk kneppet igjen. Overraskende nok klarte jeg det!

I går hadde jeg min første vakt etter ferien, og som vanlig tar det nok noen dager før jeg kommer inn i effektiviteten igjen. Men jeg syns det var en grei start, og alltid hyggelig å høre at kolleger syns det er fint å ha meg tilbake igjen. Jeg ble testet for COVID-19 før vakten begynte, og brukte munnbind hele vakten. Jeg syns det var en god trygghet, ikke bare for alle rundt meg, men for meg også, slik at jeg ikke ville bringe med meg viruset tilbake til jobben etter ferieukene mine. Jeg fikk forresten svar fra testen samme kveld, og den var negativ. Jeg går høsten i møte mer sporty (og mindre Korona-risikofylt) enn tidligere, og har som mål å bruke mer sykkel og mindre kollektive transportmidler. Jeg har brukt sommeren til å investere i yttertøy som beskytter mot regn og vind, samt lys på sykkelen som er påbudt, og gikk dermed inn i gårsdagens første kveldsvakt med frisk motivasjon for mitt nye mål! Etter vakten var det allerede blitt ganske mørkt, så jeg festet lysene på med det sa

Et tett skylag dekker hele himmelen og legger Oslo i et begynnende mørke. Biler kjører forbi nede på veien og etterlater seg et sus idet de passerer leiligheten. Jeg har tent et par duftende telys og funnet meg til rette i sofaen på terrassen vår. Det er overraskende varmt her, men så er vi jo bare i begynnelsen av august. Sommerferiens siste dag har omsider tatt meg igjen, og i morgen begynner høsten. Det har vært en roligere sommer i år enn tidligere, men det har vært akkurat det jeg har trengt. Etter vinterens og vårens intensive måneder, var det godt å tillate meg selv å ta livet endelig med ro. Jeg har for det meste kun møtt familien min og Oddos, og til mitt begrensende og restriktive levesett siden mars, var dette som å skeie ordentlig ut for min del. Jeg fikk dekket mine grunnleggende behov innenfor det familiære, det sosiale og det psykiske, og jeg er klar for å gå inn i høsten med frisk energi og nytt mot - for det kommer til å bli en tøff høst i vente. Jeg tok en selfie da j

I går kveld kom mamma og pappa på en liten og hyggelig tur innom med sykkelen min som har vært stasjonert på gården. Jeg har tenkt at det må være ypperlig å bruke sykkelen oftere i disse Korona-tider, jeg merker at det er ofte overfylte busser og T-baner i rush-tiden på vei til eller fra jobb. Samtidig gir det meg en god trening siden jeg ikke har hevet meg på el-sykkel-bølgen riktig enda. Jeg har lenge hatt sykkel, men kviet meg for å sykle her i Oslo. Jeg har merket meg at syklister ligger nederst på popularitetsstigen over fremkomstmidler i byen (vel, kanskje hakket over el-sparkesykler), og blir sett ned på av bilister og av fotgjengere. Hvordan ville jeg som en syklist bli sett på i trafikken? Ville jeg få kommentarer etter meg av bilister som befaler meg ut av veien og opp på fortauet? Klarer jeg å finne ut hvor syklistene sykler? Og hvordan er det å sykle når bussen kjører inn på sykkelveien på grunn av busstopp? Til slutt fant jeg ut at jeg faktisk bare må hive meg ut på veie