Mormors siste levedager

Jeg har alltid sett på meg selv som en som har god kontakt med egne tanker og følelser. Godt selvreflektert og godt kjent med hvorfor jeg er slik som jeg er. Men de siste par ukene har det oppstått en helt ny reaksjon inne i meg som jeg ikke har opplevd tidligere. Det knyter seg i magen og presser seg i brystet som gjør det tungt for å puste. Jeg har hjertebank, konstant tårer i øynene og jeg føler meg så ufattelig svak, sliten og trøtt hele tiden. Å være i sorg er noe jeg ikke har hatt kjennskap til fra tidligere. 

Søndag 04.10.20 - hjemmekoselig hos mormor

På dagtid hadde vi besøk av Stig og Linnie. Linnie og jeg satt og jobbet med hver våre ting. Hun planla en fransktime mens jeg skrev videre på mitt hermeneutiske arbeidskrav. Egentlig var det ikke en særlig produktiv dag for min del, jeg bare ventet på at tiden skulle gå til at vi skulle besøke mormor. På grunn av Korona-regler kan bare to og to besøke henne samtidig, og sykehjemmet er strenge på at vi må komme på tidspunktene vi har satt opp, for de ikke har tid til å fly opp og ned for å "hente og levere oss" hele tiden. Da klokken ble 20, var det endelig vår tur til å være hos mormor. Det var rart hvordan det var blitt så hjemmekoselig på mormors rom på sykehjemmet og et samlingspunkt for familien. Nå som vi endelig hadde fått avklart med sykehjemmets ledelse at vi kunne holde henne i hånden, byttet vi på å sitte hos henne. Da jeg satte meg ned ved siden av mormor, observerte jeg noe som ikke var blitt kartlagt tidligere: Apneer - altså pustestopp. Pustestoppene varte i ca. 13 sekunder med 30 sekunders mellomrom. Jeg tok kontakt med sykepleier som sa de ikke hadde merket dette tidligere, og jeg ringte mamma som hadde vært der tidligere på dagen som heller ikke hadde merket noe.

Jeg ble så redd. Selv om jeg visste at man kan ha pustestopp i noen dager før man dør, var det som om all sykepleiefornuft forsvant og jeg var redd hun skulle dø samme natt. Jeg ringte rundt i familien og spurte om noen hadde mulighet til å være hos henne denne natten. Både tante og fetter kom da klokken var blitt midnatt for å våke over mormor den natten. Jeg sa til mormor at vi sees i morgen før Linnie og jeg bega oss på vei hjem igjen den natten.

Mandag 05.10.20 - seig ventetid i påvente av Korona-svar

Dette var min første dag på jobb etter høstferie. Av rutinemessige årsaker måtte jeg derfor ta en Korona-test - ikke fordi jeg hadde noen symptomer (hvilket jeg ikke hadde), men fordi jeg hadde hatt en ukes ferie. Jeg tok testen kl. 08 samme morgen, og vanligvis får vi svar rundt kl. 15 samme dag. Etter jobb gikk jeg inn på Helsenorge og oppdaterte siden noe som virket som hvert 5. minutt, men ingen svar kom. Klokken ble 17...18...19... og fortsatt ingen svar. Jeg hadde satt meg opp på besøk hos mormor kl. 20 samme kveld, og ble bekymret for hva som ville skje om jeg ikke fikk svar innen denne tiden. Jeg ringte mikrobiologien på Ullevål Sykehus, jeg ringte jobben og sjefen - men jeg visste jo at det var nytteløst. Da jeg innså at svaret ikke ville foreligge innen besøkstiden, ringte jeg mormors sykehjem også for å høre om jeg likevel kunne komme på besøk. Jeg hadde jo ingen symptomer, det var kun av rutinemessige hensyn på jobben jeg tok testen. I tillegg sa jeg at jeg kunne ta på meg fullt beskyttelsesutstyr når jeg kom, men jeg fikk ikke lov. Jeg måtte vente til svaret forelå.

Jeg ble helt nedbrutt og lei meg, og jeg tror jeg bare lå i sofaen og gråt og sov om hverandre mens jeg oppdaterte Helsenorge. Klokken ble 20...21...22... Jeg hadde akkurat gitt opp håpet og tenkt til å gå og legge meg ordentlig etter at jeg hadde sjekket én siste gang. Og da hadde jeg fått svar! Korona var ikke påvist. Hurra, så glad jeg ble! Jeg fikk plutselig tilbake livsgnisten, og jeg satte meg på sykkelen og syklet rett til mormor. "Ta det med ro, kjære mormor. Jeg sa til deg i går at 'vi sees i morgen', og nå kommer jeg!", tenkte jeg for meg selv der jeg syklet til sykehjemmet. Linnie var der fortsatt, og sammen fikk vi en god stund med både sang og bønn, frem til vi dro kl. 00:30.

Mormor har en god hånd å holde i.

Tirsdag 06.10.20 - en selvoppbyggende dag i kirke og hos mormor

Morgenen begynte med lesesal i kirken jeg tilhører. Det er et så godt sted å være for meg, jeg føler meg så trygg her. Jeg fortsatte med arbeidskravet mitt, og tatt forholdene i betraktning følte jeg at jeg fikk jobbet relativt godt med det. Da klokken ble 16 syklet jeg bort til mormor og fikk et par verdifulle timer der sammen med Aron.

Jeg syklet tilbake til kirken, for nå var det klart for filmvisning! "Fantasia", en Disneyfilm jeg har hatt på listen over filmer jeg må få sett, men som jeg aldri har fått sett. Det passet meg ypperlig. Jeg var nærme sykehjemmet om det skulle være noe, og jeg fikk sett en film jeg har lenge drømt om å få sett. Det ble en fin filmkveld. Jeg følte meg trygg og jeg følte meg hjemme. Det er godt å ha et sted hvor jeg kan kjenne på en ro midt oppi stormen.

Iladalen Kirke. Mitt trygge tilholdssted.

Da filmen var over ved 21:30-tiden syklet jeg hastig tilbake til sykehjemmet og møtte mamma og Linnie i døren hvor tante og jeg fikk være hos mormor inn i natten. Da jeg fikk se igjen mormor, så jeg at hun var blitt markant dårligere enn da jeg var hos henne for bare noen timer siden samme ettermiddag.  Jeg fikk en magefølelse av at det nå var bare snakk om timer igjen. Det kommer til å skje enten i natt eller i morgen, tenkte jeg. Men så slo jeg det fra meg - dette hadde jeg jo tenkt tidligere også, alle de gangene jeg hadde hastet meg bort til mormor etter nok en melding om akutt forverring fra sykehjemmet. Men likevel, skulle vi få noen fra familien til å være hos mormor denne natten også? Mormor hadde fastvakt (altså en nattevakt fra sykehjemmet som kun er hos mormor hele natten), og fastvakten beroliget meg med at hun skulle kontakte meg dersom forverringen skulle oppstå i løpet av natten. Det var bedre at vi som pårørende fikk en god natts søvn for å kunne være hos henne neste dag. Det var så godt å bli ivaretatt som pårørende. Tante og jeg var hos henne til kl. 01:30 før vi dro hjem igjen. "God natt, mormor, vi sees i morgen", sa jeg, men så tok jeg meg i å tenke at det kunne jo hende jeg ikke får sett henne igjen. Jeg gikk derfor de små skrittene tilbake og sa til mormor mens jeg holdt hånden hennes: "Jeg er veldig glad i deg, mormor. Sov godt".

Onsdag 07.10.20 - Hvil i fred, kjære mormor

Jeg måtte sykle innom jobb for å levere noe på morgenkvisten, og da jeg var så nærme gravlunden der morfar lå, tenkte jeg at jeg kunne stikke innom ham før jeg stakk på skolen. Det ble en god stund sammen med morfar. Jeg fortalte morfar at jeg så at mormor var nær døden, og jeg spurte ham om han kunne slå følge med mormor inn i døden. Om mormor var redd for å dø, kunne det bli mindre skummelt for henne om hun møtte morfar i overgangen. "Så skal jeg ta vare på henne nå mens hun tilhører Jorden", fortalte jeg morfar før jeg syklet videre til VID.

Jeg hadde avtalt å møte Marie, ei studievenninne, for å jobbe videre med arbeidskravet. Hodet mitt var likevel et litt annet sted, og jeg ventet bare på å få siste nytt fra sykehjemmet. Klokken ble 09...10...11... uten at vi hadde fått oppdatering. Jeg måtte bare belage meg på at mormor fortsatt levde siden vi ikke hadde hørt noe, og at jeg kanskje hadde tatt feil om at hun var så nærme døden som jeg hadde antatt. Til slutt fikk jeg oppdatering fra mamma; hun var stabil, men stabilt dårlig.

Marie og jeg syklet til MF for å printe ut noen ark, og vi hadde akkurat rigget oss til på lesesalen der da sykehjemmet ringte meg. De fortalte at mormor hadde begynt å marmorere (et tegn på at nå var hun veldig nær døden), og at vi måtte komme med det samme. Jeg falt sammen der jeg stod og begynte å gråte momentant. Jeg ringte raskt til mamma, Linnie og Aron for å videreformidle beskjeden før jeg pakket sammen og satte meg på sykkelen.

Selv om jeg merket kroppen var tung og sliten etter mange nattimer på sykehjemmet de siste dagene, var den eneste tanken som gikk i hodet mitt at: "nå har tiden kommet. Du skal bare blåse i hvor sliten du er, du skal rekke å være hos mormor på dødsleiet". Det var som om jeg traff på alle røde lys som det gikk an å treffe på, og etter en liten evighet kom jeg meg heseblesende frem til sykehjemmet. Jeg sjekket raskt mobilen og hadde fått en melding fra mamma: "Nå er det over" - med et gråtefjes. "Nei!", tenkte jeg i trass - "det skjer ikke at jeg har stått så på i mange uker for så å svikte mormor da det faktisk gjaldt." Sykepleieren møtte meg i døren, og jeg måtte få bekreftelsen: "Har hun gått bort?". "Ja, Connie er død nå.". Da knakk jeg sammen utenfor sykehjemmet. Jeg var helt knust, utslitt, lei meg og ødelagt, og jeg hulket, gråt og skalv i hele kroppen. Både Aron og Linnie kom like etter meg, og sammen fikk vi komme inn på rommet til mormor.

Mormor lå livløs og fredfull i sengen. Til at jeg vanligvis ikke tar mye plass i rommet, tok jeg likevel initiativ til å si mine siste ord til mormor først av oss. Jeg gråt og klemte og holdt hånden til mormor. Selv om jeg lenge har visst at hun har vært både dårlig og døende, var det som om jeg ble tatt på sengen. Etter en rolig og behagelig atmosfære som vi lagde hos mormor, kom etter hvert resten av familien også. Jeg gråt og hulket og skalv ustoppelig i tre timer, før tiden var inne for å dra fra mormor.

Kvelden avsluttet med en hyggelig stund hos Oddo og meg med familien samlet. Det gjorde meg virkelig så godt å avslutte dagen med mine nærmeste rundt meg.

"Når du ved siste livspust // Forlater verden her // Da gå i fred // Til evig glede der

Og fly til Jesus // Fly til Jesus // Fly til Jesus og lev!

Fly til Jesus // Fly til Jesus // Fly til Jesus og lev. . ."

Torsdag 08.10.20 - Preget av skyldfølelse

Dagen begynte med nettundervisning - og selv om det var undervisning om død og begravelse og slikt, gikk det overraskende bra! Men da undervisningen var over, var det som om en stor bør la seg over meg, og jeg falt sliten om i sofaen. I tillegg til at jeg hadde det så vondt for å ha mistet mormor, bar jeg også på en stor skyldfølelse for at jeg hadde sviktet henne. For at jeg ikke var hos henne da hun gikk inn i døden. Jeg gråt og var nærmest i en paralysert tilstand der jeg ikke klarte å rikke meg opp fra sofaen. Timene gikk, og senere på kvelden fant jeg ut at det ikke hjalp å være i denne forfatningen jeg var i. Jeg trengte å snakke med mormor. Å dra til sykehjemmet for å finne kroppen hennes på kjølen virket litt lite fristende - mormor er jo ikke der lenger. Da kom jeg på at jeg hadde jo snakket med morfar og at han skulle ta imot mormor inn i døden. For et sammentreff, morfar hadde jo bursdag denne dagen også! Jeg kom på at vi tilfeldigvis hadde et gravlys stående hjemme, så jeg tok med meg det, satte meg på sykkelen og syklet halvtimen bort til gravlunden.

For et forløsende og deilig møte jeg fikk med morfar og mormor på gravlunden! Jeg gratulerte morfar med dagen, ba mormor om tilgivelse, og jeg følte jeg fikk lettet litt av byrden fra skuldrene mine. Så tente jeg et lys for dem begge, spilte av litt musikk og ba om at dem skulle være nær meg, før jeg syklet hjem etter en times tid.

Fredag 09.10.20 - Lettere i sorgen

Det var nettundervisning i dag også, men denne gangen var det mye tyngre å følge med. Jeg gråt underveis i undervisningen og klarte ikke å få med meg hva lærerne sa. Jeg tok kontakt med presten jeg har hatt samtaler med tidligere som har vært godt og betydd mye for meg, men han hadde ikke tid til samtale før uti neste uke. Med ett ble jeg ganske stresset. Måtte jeg bære på disse tankene og følelsene alene over hele helgen? Da kom jeg på at skolens diakon også kunne være et godt alternativ. Jeg tok kontakt med henne, og fant ut at hun hadde tid til meg samme dag.

Det ble en god samtale. Jeg fikk satt ord på sorgen og skyldfølelsen jeg bar på, og hun hjalp meg med å lette byrden jeg bar på skuldrene mine. Sorgen ble allerede litt lettere å bære.

Tirsdag 20.10.20 - Den dag i dag

I morgen er det to uker siden mormor døde. Herlighet, alt føles så uvirkelig og rart. Det går opp og ned med meg for tiden - noen dager er lettere enn andre. Akkurat de siste dagene har vært ekstra tunge. Jeg merker at hverdagslivet peker strengt på meg og ber meg holde tritt med livet videre. Selv om jeg prøver å være sterk og holde fokus i alle livets tråder, er det tungt når jeg føler meg så ufattelig sårbar innvendig. Begravelsen til mormor er på fredag, og jeg skal si noen minneord mens Linnie skal synge. Uten at vi hadde snakket sammen om mitt innhold i minneordet eller Linnies sangvalg, supplerer vi hverandre så utrolig godt. Jeg tror det skal bli fint å få et godt og ordentlig farvel med mormor, kanskje det vil hjelpe meg videre i sorgarbeidet.

Øyeblikksbilde. Jeg får god trøst hos Bløten.

- Bella