Bella

Månedens høydepunkt: At kneoperasjonen var vellykket og at operasjonsdagen var så godt som smerte- og kvalmefri og uten andre nevneverdige problemer! Månedens nedtur: Den 28. februar. Herlighet, nevner bare søndagstur med taxi, mobilen ble ødelagt, lite behjelpelig service på bildelevering, nye knesmerter (åh, som jeg håper med alt jeg har at det ikke er noe galt i kneet) og frustrerende møbel-montering. For en dag! Månedens latterkick: Jeg lo skikkelig godt en gang sammen med Linnie, men jeg klarer ikke å huske hva det var for noe! Månedens modigste/stolteste øyeblikk: Vel, virker kanskje teit å skrive, men jeg syntes operasjonsdagen var en skummel og utfordrende dag. Til at jeg klarte å finne veien til Ski Sykehus tidlig på morgenkvisten, klarte å holde motet og humøret oppe da alt rundt virket utrygt og fremmed kun i mitt eget selskap, og at jeg hadde gruet meg til denne dagen i mange uker, syns jeg at jeg kom meg gjennom denne dagen veldig bra. Månedens pinligste hendelse:

En stressende morgen i trafikken: Jeg hadde alarmen på kl. 04:25, og våknet like før den ringte. I dag var en dag jeg ikke ville stresse, så jeg beregnet god tid på alt. Morgenen gikk med til å ikke spise og drikke, samt pakke resten av baggen jeg skulle ta med meg, for deretter å gå ut av leiligheten like etter kl. 05:30. Min kjære Oddo slo følge med meg ned til Oslo S for å se til at alt gikk bra og at jeg kom meg vel på toget. Han visste at jeg gruet meg til denne dagen, og han ønsket å bidra så godt han kunne med å gjøre dagen litt bedre for meg. Tenk at Oddo med sitt store sovehjerte ønsket å gjøre dette for meg! Det betydde så utrolig mye for meg. Og her er jeg, fastende, neglelakk- og sminkefri og klar med den drøyt  tunge baggen jeg skulle ta med meg hjem til foreldrene mine! T-banen skulle egentlig komme kl. 05:46, og vi sjekket både Ruter.no og skjermen på T-banestasjonen at dette stemte, noe det gjorde. Tiden ble 05:48....05:50....05:54.....05:58... og ingen T-bane

I dag var jeg lys våken ca. 07:30 selv om jeg la meg over midnatt i går - og det på en søndag! I morgen skal jeg igjennom en ny kneoperasjon, og jeg tror jeg er mer stresset og nervøs for denne dagen enn det jeg har innbilt meg selv. Jeg kjenner i meg selv at det ligger så mange tanker og følelser knyttet til operasjonen, men jeg har nesten ikke latt meg selv kjenne ordentlig etter hvordan jeg egentlig har hatt det de siste ukene. Er det fordi jeg er så redd for at disse tankene og følelsene er så like de som preget meg i tiden før operasjonen i 2017, at jeg ikke orker en ny runde med dem nå også? Er det fordi jeg kjenner på en så dyp skam av mislykkethet over meg selv at jeg ikke mestret rehabiliteringen ordentlig etter operasjonen i 2017? Eller er det fordi jeg kjenner hvor sterkt dette egentlig preger meg, men at jeg ikke tør å utforske det nærmere i frykt for å miste meg selv helt? Jeg tror det er en blanding av alt.  Men én ting er sikkert: jeg gruer meg til å møte morgendagen.

Månedens høydepunkt: Endelig fått operasjonsdato (om nøyaktig én uke, faktisk)! Selv om det knyttes så mange tanker og følelser til dette, på godt og vondt, så vil jeg leve i troen på at hverdagen ikke kan bli noe verre eller mer ustabilt enn slik som det er nå. Månedens nedtur: At kneet skal være så forbasket ustabilt og vondt. Alle tanker og følelser knyttet til operasjon. Månedens modigste øyeblikk: Vel, om det ikke var så sykt modig, så var jeg skikkelig nervøs! Presten hadde på forhånd spurt om jeg ville være gudstjenestens tekstleser, samt at jeg påtok meg delansvar for å være bønneleser da ingen andre hadde meldt seg frivillig til dette. Vanligvis går dette helt fint (med vanlig nervøsitet), men denne gangen var biskopen til stede, og jeg var mer nervøs enn til vanlig! Jeg ville lage et godt inntrykk. Det gikk jo helt greit, rotet det til på siste setning før jeg satte meg ned, men ellers ble jeg fornøyd. En tilfeldig annen person i menigheten hadde kommet bort til meg og