Tanker kvelden før operasjon
I dag var jeg lys våken ca. 07:30 selv om jeg la meg over midnatt i går - og det på en søndag! I morgen skal jeg igjennom en ny kneoperasjon, og jeg tror jeg er mer stresset og nervøs for denne dagen enn det jeg har innbilt meg selv.
Jeg kjenner i meg selv at det ligger så mange tanker og følelser knyttet til operasjonen, men jeg har nesten ikke latt meg selv kjenne ordentlig etter hvordan jeg egentlig har hatt det de siste ukene. Er det fordi jeg er så redd for at disse tankene og følelsene er så like de som preget meg i tiden før operasjonen i 2017, at jeg ikke orker en ny runde med dem nå også? Er det fordi jeg kjenner på en så dyp skam av mislykkethet over meg selv at jeg ikke mestret rehabiliteringen ordentlig etter operasjonen i 2017? Eller er det fordi jeg kjenner hvor sterkt dette egentlig preger meg, men at jeg ikke tør å utforske det nærmere i frykt for å miste meg selv helt? Jeg tror det er en blanding av alt. Men én ting er sikkert: jeg gruer meg til å møte morgendagen.
Herlighet, selvfølgelig kjenner jeg på at jeg er lettet for at jeg endelig har fått en operasjonsdato - jeg fungerer jo ikke i hverdagslivet nå slik som jeg halter meg fremover med et vondt og ustabilt kne. Men jeg merker at jeg er sliten. Dette vil jo bli det fjerde inngrepet som skal utføres på kroppen min, det vil bli full narkose, og jeg har egentlig ingen garanti for at det vil bli bedre. Selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan i opptreningens og rehabiliteringens navn, men det gjorde jeg også etter operasjonen i 2017. Jeg trente knallhardt og disiplinert etter fysioterapeutens anbefalinger, og likevel er jeg her igjen, stående utenfor sykehusets dører og venter på en ny operasjon. Det er vanskelig å bygge opp et håp om å bli ordentlig fysisk frisk igjen når operasjoner har hjemsøkt meg siden 2008.
Naturligvis finner jeg tilbake minnene fra operasjonen i 2017 og husker hvor sterke smerter jeg hadde postoperativt. Jeg fikk sterk smertelindring intravenøst, noe som førte til at jeg gjennomgikk et kvalmemareritt som jeg tør påstå var mye verre enn selve smertene (kvalme som kommer som en bivirkning til de smertestillende medikamentene jeg fikk). Jeg gruer meg til narkosen, jeg gruer meg til smertene og jeg gruer meg til kvalmen.
Oddo fortalte meg for en stund siden at han har sett at jeg tar på meg en fasade når jeg er ute blant folk. En fasade som ikke gir folk muligheten til å se hvor mye knesmertene og kneproblematikken preger meg. Jeg tror jeg er så redd for å bli misforstått. Når jeg ikke helt vet selv hvordan jeg har det - hvordan skal andre da forstå det? Så, hvordan er det jeg egentlig har det da? Hva føler jeg her og nå? Jeg kjenner at jeg er så sliten av alle smerter og ustabilitet som kneet har gitt meg. Jeg er sint fordi jeg syns det er urettferdig at jeg som har trent så mye styrke- og skadeforebyggende trening opp gjennom livet, likevel skal gjennom min fjerde kneoperasjon. Jeg er skuffet over meg selv siden jeg føler jeg mislyktes opptreningen etter 2017 - til tross for hvor hardt, målrettet og disiplinert jeg var i opptreningen. Og jeg er lei meg fordi det virker som om jeg aldri blir ordentlig bra i knærne.
Jeg får gå og pakke ferdig resten av baggen jeg skal ta med meg, drikke litt mer før fastetiden før operasjonen og så ta tidlig kvelden. Det blir en kort natt når jeg skal møte på Ski Sykehus kl. 07:30. Gjerne send meg noen tanker når jeg ligger under kniven i morgen.
Hold motet oppe, Bella, vær klar for å møte morgendagen. Det blir nok bedre enn du forestiller deg.
- Bella.
Jeg kjenner i meg selv at det ligger så mange tanker og følelser knyttet til operasjonen, men jeg har nesten ikke latt meg selv kjenne ordentlig etter hvordan jeg egentlig har hatt det de siste ukene. Er det fordi jeg er så redd for at disse tankene og følelsene er så like de som preget meg i tiden før operasjonen i 2017, at jeg ikke orker en ny runde med dem nå også? Er det fordi jeg kjenner på en så dyp skam av mislykkethet over meg selv at jeg ikke mestret rehabiliteringen ordentlig etter operasjonen i 2017? Eller er det fordi jeg kjenner hvor sterkt dette egentlig preger meg, men at jeg ikke tør å utforske det nærmere i frykt for å miste meg selv helt? Jeg tror det er en blanding av alt. Men én ting er sikkert: jeg gruer meg til å møte morgendagen.
Herlighet, selvfølgelig kjenner jeg på at jeg er lettet for at jeg endelig har fått en operasjonsdato - jeg fungerer jo ikke i hverdagslivet nå slik som jeg halter meg fremover med et vondt og ustabilt kne. Men jeg merker at jeg er sliten. Dette vil jo bli det fjerde inngrepet som skal utføres på kroppen min, det vil bli full narkose, og jeg har egentlig ingen garanti for at det vil bli bedre. Selvfølgelig skal jeg gjøre alt jeg kan i opptreningens og rehabiliteringens navn, men det gjorde jeg også etter operasjonen i 2017. Jeg trente knallhardt og disiplinert etter fysioterapeutens anbefalinger, og likevel er jeg her igjen, stående utenfor sykehusets dører og venter på en ny operasjon. Det er vanskelig å bygge opp et håp om å bli ordentlig fysisk frisk igjen når operasjoner har hjemsøkt meg siden 2008.
Naturligvis finner jeg tilbake minnene fra operasjonen i 2017 og husker hvor sterke smerter jeg hadde postoperativt. Jeg fikk sterk smertelindring intravenøst, noe som førte til at jeg gjennomgikk et kvalmemareritt som jeg tør påstå var mye verre enn selve smertene (kvalme som kommer som en bivirkning til de smertestillende medikamentene jeg fikk). Jeg gruer meg til narkosen, jeg gruer meg til smertene og jeg gruer meg til kvalmen.
Oddo fortalte meg for en stund siden at han har sett at jeg tar på meg en fasade når jeg er ute blant folk. En fasade som ikke gir folk muligheten til å se hvor mye knesmertene og kneproblematikken preger meg. Jeg tror jeg er så redd for å bli misforstått. Når jeg ikke helt vet selv hvordan jeg har det - hvordan skal andre da forstå det? Så, hvordan er det jeg egentlig har det da? Hva føler jeg her og nå? Jeg kjenner at jeg er så sliten av alle smerter og ustabilitet som kneet har gitt meg. Jeg er sint fordi jeg syns det er urettferdig at jeg som har trent så mye styrke- og skadeforebyggende trening opp gjennom livet, likevel skal gjennom min fjerde kneoperasjon. Jeg er skuffet over meg selv siden jeg føler jeg mislyktes opptreningen etter 2017 - til tross for hvor hardt, målrettet og disiplinert jeg var i opptreningen. Og jeg er lei meg fordi det virker som om jeg aldri blir ordentlig bra i knærne.
Jeg får gå og pakke ferdig resten av baggen jeg skal ta med meg, drikke litt mer før fastetiden før operasjonen og så ta tidlig kvelden. Det blir en kort natt når jeg skal møte på Ski Sykehus kl. 07:30. Gjerne send meg noen tanker når jeg ligger under kniven i morgen.
Hold motet oppe, Bella, vær klar for å møte morgendagen. Det blir nok bedre enn du forestiller deg.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar