Operasjonsdagen 2020!
En stressende morgen i trafikken:
Jeg hadde alarmen på kl. 04:25, og våknet like før den ringte. I dag var en dag jeg ikke ville stresse, så jeg beregnet god tid på alt. Morgenen gikk med til å ikke spise og drikke, samt pakke resten av baggen jeg skulle ta med meg, for deretter å gå ut av leiligheten like etter kl. 05:30. Min kjære Oddo slo følge med meg ned til Oslo S for å se til at alt gikk bra og at jeg kom meg vel på toget. Han visste at jeg gruet meg til denne dagen, og han ønsket å bidra så godt han kunne med å gjøre dagen litt bedre for meg. Tenk at Oddo med sitt store sovehjerte ønsket å gjøre dette for meg! Det betydde så utrolig mye for meg.
T-banen skulle egentlig komme kl. 05:46, og vi sjekket både Ruter.no og skjermen på T-banestasjonen at dette stemte, noe det gjorde. Tiden ble 05:48....05:50....05:54.....05:58... og ingen T-bane kom. Ingen beskjed om forsinkelser kom på høyttalerne, og på skjermen viste det plutselig at neste T-bane kom kl. 06:16. T-BANEN BARE VALGTE Å IKKE KOMME. Hvorfor akkurat i dag?! Ruter, hvis noen av dere skulle lese dette innlegget, vil jeg bare si at jeg er en månedlig trofast betaler til dere, og da forventer jeg faktisk at dere leverer deres kollektive transport til oss reisende. Om dere har en god forklaring på hvorfor dere valgte å ikke sende T-banen fra Hasle mot sentrum til gitt tidspunkt og uten å gi informasjon om dette, vil jeg gjerne høre deres versjon av saken.
Uansett, selv om jeg hadde beregnet god tid, begynte jeg å bli kjempestresset. Om jeg tok T-banen kl. 06:16, ville jeg langt fra rekke toget videre til Ski - ikke toget etter den jeg hadde planlagt heller! "Kom, Anabel, vi ringer etter drosje", sa Oddo, og vi beveget oss vekk fra plattformen. Taxien kom kl. 06:08, og vi var nede på Oslo S kl. 06:12. Hehe, jeg tror sjåføren skjønte på oss at vi (les: jeg) var stresset, så han hastet gjennom Oslos gater for å ta oss med til vår destinasjon. Vel fremme på Oslo S bestilte jeg togbillett til Ski (gikk ikke an å kjøpe tilleggsbillett selv om jeg brukte en automat som skulle klare dette - dere får mange avvik fra meg på denne dagen, Ruter!), og rakk akkurat toget jeg hadde planlagt! Jeg ga et hastig og godt farvel til Oddo før jeg satte meg på toget som tok meg med videre til Ski.
Ja, for denne gangen skulle jeg opereres på Ski Sykehus. Togturen gikk lett og ledig og plutselig var jeg på Ski Stasjon. Jeg hadde egentlig planlagt å ta buss videre til sykehuset, men siden jeg ikke hadde kontanter, jeg hadde ikke tilleggsbilletten jeg hadde planlagt å kjøpe på Oslo S, og rett og slett fordi jeg ikke orket mer stress, tok jeg en ny taxi bort til sykehuset. Jeg ankom sykehuset ca. 40 minutter før oppmøtetid.
Vel fremme på sykehuset, før operasjon:
Ca. kl. 07:50 hentet sykepleieren meg. Hun viste meg til mitt avlukke i et rom med ca. 8 avlukker avgrenset med turkise gardiner. På sengen min lå det en sykehusskjorte, en slags frakk utenpå den og sokker som jeg skulle ta på meg. Jeg fikk vite at jeg skulle opereres som nummer 2 i køen, og det syntes jeg var helt greit. Etter en stressende morgen syntes jeg det var godt å la pulsen komme litt ned igjen. Jeg fikk snakke med ortopeden som skulle operere meg, og høre litt om hans tanker for meg og min operasjon. Han mistenkte at det var menisken som var skadet, og han ville enten fjerne denne eller sy den tilbake på plass. Deretter kom sykepleiere jevnlig innom for å stille meg noen spørsmål, gi meg noen tabletter (steroider, smertestillende og ibuprofen) og antibiotika (clindamycin 600 mg). Det gikk komplikasjonsfritt.
Da klokken var ca. 09:30 kom sykepleier hentet meg, og sammen gikk vi bort til operasjonssalen. En av sykepleierne som var i rommet gikk igjennom en sjekkliste med meg (at jeg blant annet var fastende, hadde fått antibiotika og hadde gått på toalettet rett før operasjonen), noe jeg fant utrolig smart! Jeg la meg ned på operasjonsbordet mens jeg fikk på meg blodtrykksmansjett og fikk festet elektroder på brystet mitt for å måle hjerterytmen. Deretter sa sykepleieren at hun skulle sette inn en liten dose narkose intravenøst, så jeg ville kjenne at det ville bli litt omtåket. Denne gangen kjente jeg faktisk ikke at jeg ble så omtåket, så jeg sjekket klokken igjen, den var ca. 09:45, og fokuserte på mønstre i taket for å holde hjernen min i sjakk. Så la sykepleieren oksygenmasken over munnen min, og jeg fikk beskjed om å ta 8 dype drag. Deretter sa sykepleieren at hun skulle sette inn mer narkose intravenøst og at jeg ville etter hvert falle i søvn. Nå begynte det å bli vanskeligere å konsentrere meg, men jeg var fortsatt såpass klar i topplokket at jeg klarte å telle sakte inni meg for å se hvor langt jeg kom før jeg sovnet. 1.....2.....3.....4....5....6 (kan huske jeg tenkte at jeg syntes jeg kom langt i tellingen før narkosen slo meg ut).....7.... så tror jeg at jeg sloknet en gang mellom 7 og 8.
Våken etter en vellykket operasjon!
"Anabel?"
Det er det første jeg husker jeg hørte etter at jeg våknet etter narkosen. "Det ble en vellykket operasjon. Men bare legg deg og sov ut narkosen, så snakkes vi etterpå", sa den vennlige sykepleieren jeg hadde blitt så heldig å være satt med. Jeg hadde overraskende nok nesten ikke smerter (åh, hurra, så takknemlig jeg var!) - jeg kjente kun at det murret litt i kneet, som et tegn på at jeg skjønte noen hadde herjet litt med det. Jeg hadde blitt trillet tilbake til avlukket mitt og ble satt på en ny blodtrykksmansjett som var koblet til skjermen bak meg. Klokken var 10:30, og jeg hadde kun ligget i narkose i 45 minutter. Det første blodtrykket som ble tatt lå på ca. 96/66; litt lavt, men forholdene tatt i betraktning er det helt greit. Deretter prøvde jeg å sove. Mansjetten blåste seg opp og tok blodtrykket mitt noe som jeg antok var med fem minutters mellomrom, og så nysgjerrig som jeg var, snudde jeg hodet og så på målingene for hver gang. Jeg lå systolisk mellom 95-105, diastolisk på rundt 66, og med en puls på mellom 55-63. Og med de andre menneskenes stemmer rundt meg trodde jeg ikke at jeg fikk mye søvn.
Likevel ble jeg vekket da sykepleieren kom inn. Jeg trodde det bare hadde gått 20-30 minutter, men sykepleieren fortalte at klokken var 12! Tiden går visst fort (eller hjernen går tregt) når kroppen er redusert etter inntak av narkose. Jeg fikk et deilig rundstykke og litt drikke. Deretter kom ortopeden inn og jeg hilste ham med et smil. "Da kan det jo ikke være så galt med deg når du smiler", sa ortopeden. Jeg var virkelig så glad! Jeg hadde nesten ikke smerter, noe som ville si at jeg slapp å ta smertestillende som ville igjen gi meg den forferdelige kvalmen jeg opplevde etter forrige operasjon. Ortopeden fortalte meg hva han hadde utført. Det var menisken som var skadet. Bøttehankrupturen fra forrige operasjon var røket inn mot bakre rot, og det var visstnok denne flappen som hadde ligget og irritert og gitt meg disse låsningene. Han hadde fjernet denne delen av menisken og fortalt at jeg mest sannsynlig ikke ville kjenne på låsninger mer. Selv om jeg var glad for dette, var jeg litt lei meg for at en del av menisken nå var borte. Det er vel derfor jeg i utgangspunktet ikke ønsket operasjon, for dette øker risikoen for artrose. Men alternativet hadde vært verre, for låsningene er heller ikke godt for kneet, samtidig som det hemmer meg stort i hverdagen. Jeg har ikke noe annet valg enn å se positivt på det.
Etter hvert fikk jeg sakene mine, og jeg ringte raskt til mamma og pappa. De hadde akkurat vært hos mormor og var på vei for å hente meg. For et lykketreff, alt gikk jo på skinner! Jeg kledde på meg, sykepleieren hjalp meg over i rullestol og videre til toalettet før jeg ble satt på venterommet. Der fikk jeg en mengde papirer, blant annet sykemeldingen, operasjonsbeskrivelse og øvelser jeg kunne utføre de første dagene postoperativt. Jeg fikk vite at sykmeldingen ikke var elektronisk, så jeg måtte innom jobben for å levere den. Da klokken var ca. 13:00, kom mamma og pappa, og jeg merket jeg lyste opp i hele ansiktet da jeg så dem! For en glede og velsignelse å se noen kjente fjes igjen! Etter å ha tatt avskjed med den hyggelige sykepleieren min, bega vi oss tilbake til bilen og begynte hjemreisen.
Hemmatt til gards!
Jeg kapret baksetene, fikk beinet hevet, og satt så godt som jeg kunne ha det. Jeg følte jeg pratet i ett sett om operasjonen, og jeg fikk høre hvordan det hadde stått til med både mamma og pappa i det siste og mormor etter deres visitt der før de kom og hentet meg. Vel fremme på jobben fikk jeg hilst på mine kjære og hyggelige kolleger, de er virkelig så skjønne! Jeg ble overøst med klemmer og lykkeønskninger, jeg er virkelig så takknemlig for at jeg har så flotte kolleger! Jeg fikk levert sykemeldingen etter en rask prat med sjefen som også ønsket meg god bedring før vi fortsatte hjemreisen. Vi tok en rask tur innom Liertoppen så jeg fikk kjøpt de smertestillende tablettene som sykehuset hadde foreskrevet til meg. Deretter ventet den verste delen av bilturen hjem, nemlig den beryktede veien fra Sylling. Jeg hadde allerede begynt å bli kvalm (langt fra så ille som postoperativt i 2017, så jeg hadde vel egentlig ingenting å klage på), men jeg prøvde å sove litt og tenke på annet enn kvalmen. Det hjalp, og plutselig vekket mamma meg og sa at vi var vel hjemme!
Klokken var ca. 16 da vi var hjemme - det var jo da jeg dro fra sykehuset i 2017! Jøss, blir mange sammenlikninger med den forrige operasjonen, men det er kanskje ikke så rart. Vi spiste en deilig kyllingsalat til middag, og det var godt med litt mat i kroppen. Jeg ringte Oddo da han var ferdig på jobb, og ga ham en hel dagsoppdatering, hehe! Hjernen mitt fungerte skikkelig tregt, og jeg fant meg selv glemme helt hva jeg faktisk pratet om midt i setningene, haha! Det var skikkelig rart - narkosen hang vel fortsatt litt igjen i kroppen. Etter telefonsamtalen var jeg så sliten og svimmel at jeg la meg litt i mammas seng og sov litt.
Etter en liten stund ble jeg vekket igjen av mamma, noe som var veldig fint. Om jeg sov mer, ville jeg nok ikke klare å sove igjen til natten. Jeg merket plutselig at jeg var utrolig øm i magen, og da jeg sjekket, så jeg at jeg hadde fått et stikk i magen fra sykehuset! Jeg hadde ikke fått noe informasjon om dette, men jeg regner med det kanskje var blitt satt en fragminsprøyte eller liknende for å forebygge blodpropp? Jeg husker jo fra forrige operasjon da jeg måtte sette disse sprøytene i meg selv i dagene etter operasjon at jeg ble så øm i magen av dem. Resten av kvelden gikk til å se på TV sammen med mamma og pappa - var det Oppfinneren vi så på? - før mamma og jeg så noen episoder av spenningsserien "The Stranger". Oddo og jeg har jo sett serien sammen allerede, men den er så spennende og bra at jeg ville gjerne se den igjen med mamma. Jeg fikk også utført øvelsene som jeg fikk tildelt postoperativt, og det var fine, utfordrende, men absolutt overkommelige øvelser. Dette kommer til å gå bra, Bella! Jeg var i trygge og gode hender hos mamma og pappa.
Dagen derpå.
Jeg ble halvveis vekket av mamma rett før kl. 09 som spurte om jeg ville spise frokost med henne og pappa før de dro på sykehuset. Mamma skulle på en konsultasjonstime med en lege der. Jeg sa jeg gjerne ville spise frokost med dem. Hun syns jeg kjentes varm ut, og vi fant ut at jeg hadde feber. Jeg ble fort engstelig for kneet, og løsnet på det elastiske bindet for å sjekke kneet. Det var varmt, men det var ikke rødt, ikke særlig hovent eller betydelig smertefullt, så jeg regner med det er en naturlig prosess at kroppen jobber litt ekstra hardt nå som det har skjedd et inngrep i kneet. Jeg har formiddagen alene, åpen og ledig, og det skal gå helt fint! Jeg tenker jeg prøver å gjøre litt øvelser igjen og kanskje hente frem noen nostalgiske minner og følelser ved å spille litt Super Mario på Nintendo 64. Det skal endelig bli godt å tillate meg selv å senke skuldrene, finne ordentlig tilbake hvilepulsen i kroppen, blåse i alle forventninger som har ligget tungt over meg, og kun tenke på det som er til det beste for meg selv og det jeg vil - for det er det flere uker siden jeg har klart nå.
Tusen takk, kjære Gud, for at du var med meg på operasjonsdagen og for at du har lyttet til mine og andres bønner om mine bekymringer knyttet til denne operasjonsdagen.
Om noen er interesserte å lese operasjonen min fra 2017, kan dere finne igjen innlegget HER. Jeg ønsker en god uke videre til alle kjente og kjære - og andre som tilfeldigvis stikker innom bloggen!
- Bella.
Jeg hadde alarmen på kl. 04:25, og våknet like før den ringte. I dag var en dag jeg ikke ville stresse, så jeg beregnet god tid på alt. Morgenen gikk med til å ikke spise og drikke, samt pakke resten av baggen jeg skulle ta med meg, for deretter å gå ut av leiligheten like etter kl. 05:30. Min kjære Oddo slo følge med meg ned til Oslo S for å se til at alt gikk bra og at jeg kom meg vel på toget. Han visste at jeg gruet meg til denne dagen, og han ønsket å bidra så godt han kunne med å gjøre dagen litt bedre for meg. Tenk at Oddo med sitt store sovehjerte ønsket å gjøre dette for meg! Det betydde så utrolig mye for meg.
Og her er jeg, fastende, neglelakk- og sminkefri og klar med den drøyt
tunge baggen jeg skulle ta med meg hjem til foreldrene mine!
T-banen skulle egentlig komme kl. 05:46, og vi sjekket både Ruter.no og skjermen på T-banestasjonen at dette stemte, noe det gjorde. Tiden ble 05:48....05:50....05:54.....05:58... og ingen T-bane kom. Ingen beskjed om forsinkelser kom på høyttalerne, og på skjermen viste det plutselig at neste T-bane kom kl. 06:16. T-BANEN BARE VALGTE Å IKKE KOMME. Hvorfor akkurat i dag?! Ruter, hvis noen av dere skulle lese dette innlegget, vil jeg bare si at jeg er en månedlig trofast betaler til dere, og da forventer jeg faktisk at dere leverer deres kollektive transport til oss reisende. Om dere har en god forklaring på hvorfor dere valgte å ikke sende T-banen fra Hasle mot sentrum til gitt tidspunkt og uten å gi informasjon om dette, vil jeg gjerne høre deres versjon av saken.
Uansett, selv om jeg hadde beregnet god tid, begynte jeg å bli kjempestresset. Om jeg tok T-banen kl. 06:16, ville jeg langt fra rekke toget videre til Ski - ikke toget etter den jeg hadde planlagt heller! "Kom, Anabel, vi ringer etter drosje", sa Oddo, og vi beveget oss vekk fra plattformen. Taxien kom kl. 06:08, og vi var nede på Oslo S kl. 06:12. Hehe, jeg tror sjåføren skjønte på oss at vi (les: jeg) var stresset, så han hastet gjennom Oslos gater for å ta oss med til vår destinasjon. Vel fremme på Oslo S bestilte jeg togbillett til Ski (gikk ikke an å kjøpe tilleggsbillett selv om jeg brukte en automat som skulle klare dette - dere får mange avvik fra meg på denne dagen, Ruter!), og rakk akkurat toget jeg hadde planlagt! Jeg ga et hastig og godt farvel til Oddo før jeg satte meg på toget som tok meg med videre til Ski.
Ja, for denne gangen skulle jeg opereres på Ski Sykehus. Togturen gikk lett og ledig og plutselig var jeg på Ski Stasjon. Jeg hadde egentlig planlagt å ta buss videre til sykehuset, men siden jeg ikke hadde kontanter, jeg hadde ikke tilleggsbilletten jeg hadde planlagt å kjøpe på Oslo S, og rett og slett fordi jeg ikke orket mer stress, tok jeg en ny taxi bort til sykehuset. Jeg ankom sykehuset ca. 40 minutter før oppmøtetid.
Garderobeskapet på sykehuset hvor jeg la fra meg ytterplagg, krykker, bag og alle verdisaker.
Vel fremme på sykehuset, før operasjon:
Ca. kl. 07:50 hentet sykepleieren meg. Hun viste meg til mitt avlukke i et rom med ca. 8 avlukker avgrenset med turkise gardiner. På sengen min lå det en sykehusskjorte, en slags frakk utenpå den og sokker som jeg skulle ta på meg. Jeg fikk vite at jeg skulle opereres som nummer 2 i køen, og det syntes jeg var helt greit. Etter en stressende morgen syntes jeg det var godt å la pulsen komme litt ned igjen. Jeg fikk snakke med ortopeden som skulle operere meg, og høre litt om hans tanker for meg og min operasjon. Han mistenkte at det var menisken som var skadet, og han ville enten fjerne denne eller sy den tilbake på plass. Deretter kom sykepleiere jevnlig innom for å stille meg noen spørsmål, gi meg noen tabletter (steroider, smertestillende og ibuprofen) og antibiotika (clindamycin 600 mg). Det gikk komplikasjonsfritt.
Da klokken var ca. 09:30 kom sykepleier hentet meg, og sammen gikk vi bort til operasjonssalen. En av sykepleierne som var i rommet gikk igjennom en sjekkliste med meg (at jeg blant annet var fastende, hadde fått antibiotika og hadde gått på toalettet rett før operasjonen), noe jeg fant utrolig smart! Jeg la meg ned på operasjonsbordet mens jeg fikk på meg blodtrykksmansjett og fikk festet elektroder på brystet mitt for å måle hjerterytmen. Deretter sa sykepleieren at hun skulle sette inn en liten dose narkose intravenøst, så jeg ville kjenne at det ville bli litt omtåket. Denne gangen kjente jeg faktisk ikke at jeg ble så omtåket, så jeg sjekket klokken igjen, den var ca. 09:45, og fokuserte på mønstre i taket for å holde hjernen min i sjakk. Så la sykepleieren oksygenmasken over munnen min, og jeg fikk beskjed om å ta 8 dype drag. Deretter sa sykepleieren at hun skulle sette inn mer narkose intravenøst og at jeg ville etter hvert falle i søvn. Nå begynte det å bli vanskeligere å konsentrere meg, men jeg var fortsatt såpass klar i topplokket at jeg klarte å telle sakte inni meg for å se hvor langt jeg kom før jeg sovnet. 1.....2.....3.....4....5....6 (kan huske jeg tenkte at jeg syntes jeg kom langt i tellingen før narkosen slo meg ut).....7.... så tror jeg at jeg sloknet en gang mellom 7 og 8.
Våken etter en vellykket operasjon!
"Anabel?"
Det er det første jeg husker jeg hørte etter at jeg våknet etter narkosen. "Det ble en vellykket operasjon. Men bare legg deg og sov ut narkosen, så snakkes vi etterpå", sa den vennlige sykepleieren jeg hadde blitt så heldig å være satt med. Jeg hadde overraskende nok nesten ikke smerter (åh, hurra, så takknemlig jeg var!) - jeg kjente kun at det murret litt i kneet, som et tegn på at jeg skjønte noen hadde herjet litt med det. Jeg hadde blitt trillet tilbake til avlukket mitt og ble satt på en ny blodtrykksmansjett som var koblet til skjermen bak meg. Klokken var 10:30, og jeg hadde kun ligget i narkose i 45 minutter. Det første blodtrykket som ble tatt lå på ca. 96/66; litt lavt, men forholdene tatt i betraktning er det helt greit. Deretter prøvde jeg å sove. Mansjetten blåste seg opp og tok blodtrykket mitt noe som jeg antok var med fem minutters mellomrom, og så nysgjerrig som jeg var, snudde jeg hodet og så på målingene for hver gang. Jeg lå systolisk mellom 95-105, diastolisk på rundt 66, og med en puls på mellom 55-63. Og med de andre menneskenes stemmer rundt meg trodde jeg ikke at jeg fikk mye søvn.
Likevel ble jeg vekket da sykepleieren kom inn. Jeg trodde det bare hadde gått 20-30 minutter, men sykepleieren fortalte at klokken var 12! Tiden går visst fort (eller hjernen går tregt) når kroppen er redusert etter inntak av narkose. Jeg fikk et deilig rundstykke og litt drikke. Deretter kom ortopeden inn og jeg hilste ham med et smil. "Da kan det jo ikke være så galt med deg når du smiler", sa ortopeden. Jeg var virkelig så glad! Jeg hadde nesten ikke smerter, noe som ville si at jeg slapp å ta smertestillende som ville igjen gi meg den forferdelige kvalmen jeg opplevde etter forrige operasjon. Ortopeden fortalte meg hva han hadde utført. Det var menisken som var skadet. Bøttehankrupturen fra forrige operasjon var røket inn mot bakre rot, og det var visstnok denne flappen som hadde ligget og irritert og gitt meg disse låsningene. Han hadde fjernet denne delen av menisken og fortalt at jeg mest sannsynlig ikke ville kjenne på låsninger mer. Selv om jeg var glad for dette, var jeg litt lei meg for at en del av menisken nå var borte. Det er vel derfor jeg i utgangspunktet ikke ønsket operasjon, for dette øker risikoen for artrose. Men alternativet hadde vært verre, for låsningene er heller ikke godt for kneet, samtidig som det hemmer meg stort i hverdagen. Jeg har ikke noe annet valg enn å se positivt på det.
Våken, lykkelig og så godt som smertefri etter en vellykket meniskoperasjon!
Etter hvert fikk jeg sakene mine, og jeg ringte raskt til mamma og pappa. De hadde akkurat vært hos mormor og var på vei for å hente meg. For et lykketreff, alt gikk jo på skinner! Jeg kledde på meg, sykepleieren hjalp meg over i rullestol og videre til toalettet før jeg ble satt på venterommet. Der fikk jeg en mengde papirer, blant annet sykemeldingen, operasjonsbeskrivelse og øvelser jeg kunne utføre de første dagene postoperativt. Jeg fikk vite at sykmeldingen ikke var elektronisk, så jeg måtte innom jobben for å levere den. Da klokken var ca. 13:00, kom mamma og pappa, og jeg merket jeg lyste opp i hele ansiktet da jeg så dem! For en glede og velsignelse å se noen kjente fjes igjen! Etter å ha tatt avskjed med den hyggelige sykepleieren min, bega vi oss tilbake til bilen og begynte hjemreisen.
Hemmatt til gards!
Jeg kapret baksetene, fikk beinet hevet, og satt så godt som jeg kunne ha det. Jeg følte jeg pratet i ett sett om operasjonen, og jeg fikk høre hvordan det hadde stått til med både mamma og pappa i det siste og mormor etter deres visitt der før de kom og hentet meg. Vel fremme på jobben fikk jeg hilst på mine kjære og hyggelige kolleger, de er virkelig så skjønne! Jeg ble overøst med klemmer og lykkeønskninger, jeg er virkelig så takknemlig for at jeg har så flotte kolleger! Jeg fikk levert sykemeldingen etter en rask prat med sjefen som også ønsket meg god bedring før vi fortsatte hjemreisen. Vi tok en rask tur innom Liertoppen så jeg fikk kjøpt de smertestillende tablettene som sykehuset hadde foreskrevet til meg. Deretter ventet den verste delen av bilturen hjem, nemlig den beryktede veien fra Sylling. Jeg hadde allerede begynt å bli kvalm (langt fra så ille som postoperativt i 2017, så jeg hadde vel egentlig ingenting å klage på), men jeg prøvde å sove litt og tenke på annet enn kvalmen. Det hjalp, og plutselig vekket mamma meg og sa at vi var vel hjemme!
Klokken var ca. 16 da vi var hjemme - det var jo da jeg dro fra sykehuset i 2017! Jøss, blir mange sammenlikninger med den forrige operasjonen, men det er kanskje ikke så rart. Vi spiste en deilig kyllingsalat til middag, og det var godt med litt mat i kroppen. Jeg ringte Oddo da han var ferdig på jobb, og ga ham en hel dagsoppdatering, hehe! Hjernen mitt fungerte skikkelig tregt, og jeg fant meg selv glemme helt hva jeg faktisk pratet om midt i setningene, haha! Det var skikkelig rart - narkosen hang vel fortsatt litt igjen i kroppen. Etter telefonsamtalen var jeg så sliten og svimmel at jeg la meg litt i mammas seng og sov litt.
Etter en liten stund ble jeg vekket igjen av mamma, noe som var veldig fint. Om jeg sov mer, ville jeg nok ikke klare å sove igjen til natten. Jeg merket plutselig at jeg var utrolig øm i magen, og da jeg sjekket, så jeg at jeg hadde fått et stikk i magen fra sykehuset! Jeg hadde ikke fått noe informasjon om dette, men jeg regner med det kanskje var blitt satt en fragminsprøyte eller liknende for å forebygge blodpropp? Jeg husker jo fra forrige operasjon da jeg måtte sette disse sprøytene i meg selv i dagene etter operasjon at jeg ble så øm i magen av dem. Resten av kvelden gikk til å se på TV sammen med mamma og pappa - var det Oppfinneren vi så på? - før mamma og jeg så noen episoder av spenningsserien "The Stranger". Oddo og jeg har jo sett serien sammen allerede, men den er så spennende og bra at jeg ville gjerne se den igjen med mamma. Jeg fikk også utført øvelsene som jeg fikk tildelt postoperativt, og det var fine, utfordrende, men absolutt overkommelige øvelser. Dette kommer til å gå bra, Bella! Jeg var i trygge og gode hender hos mamma og pappa.
Mamma og pappa hjalp meg med å rigge meg til stuen så jeg slapp å gå ned trappen til mitt egentlige soverom. Se, så koselig det ble!
Og slik var kneet godt polstret sammen. Ortopeden tegner alltid to piler på kneet som skal opereres, sikkert for å være helt sikker på å gå inn i riktig kne.
Takknemlig, lykkelig og sliten etter en innholdsrik dag!
Dette gikk faktisk over alle forventninger.
Dagen derpå.
Jeg ble halvveis vekket av mamma rett før kl. 09 som spurte om jeg ville spise frokost med henne og pappa før de dro på sykehuset. Mamma skulle på en konsultasjonstime med en lege der. Jeg sa jeg gjerne ville spise frokost med dem. Hun syns jeg kjentes varm ut, og vi fant ut at jeg hadde feber. Jeg ble fort engstelig for kneet, og løsnet på det elastiske bindet for å sjekke kneet. Det var varmt, men det var ikke rødt, ikke særlig hovent eller betydelig smertefullt, så jeg regner med det er en naturlig prosess at kroppen jobber litt ekstra hardt nå som det har skjedd et inngrep i kneet. Jeg har formiddagen alene, åpen og ledig, og det skal gå helt fint! Jeg tenker jeg prøver å gjøre litt øvelser igjen og kanskje hente frem noen nostalgiske minner og følelser ved å spille litt Super Mario på Nintendo 64. Det skal endelig bli godt å tillate meg selv å senke skuldrene, finne ordentlig tilbake hvilepulsen i kroppen, blåse i alle forventninger som har ligget tungt over meg, og kun tenke på det som er til det beste for meg selv og det jeg vil - for det er det flere uker siden jeg har klart nå.
Øyeblikksbilde. Se, jeg fikk en hjemmestrikket og nydelig gave fra mamma!!
Den er så deilig, varm og perfekt for en frysepinne som meg!
Tusen takk, kjære Gud, for at du var med meg på operasjonsdagen og for at du har lyttet til mine og andres bønner om mine bekymringer knyttet til denne operasjonsdagen.
Om noen er interesserte å lese operasjonen min fra 2017, kan dere finne igjen innlegget HER. Jeg ønsker en god uke videre til alle kjente og kjære - og andre som tilfeldigvis stikker innom bloggen!
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar