Den internasjonale sykepleierdagen
I dag har jeg fått noen gratulasjoner. Noen én dag for tidlig, samt noen for dagens markering, for den internasjonale dagen for sykepleiere. Første tanke var at det føltes feil - jeg er jo ikke sykepleier lenger. Så begynte refleksjonen. Det har nå gått åtte måneder siden jeg var en aktiv sykepleier. Etter mange innholdsrike måneder, føles det så lenge siden. Jeg husker jeg var en sykepleier som var stolt av rollen min, med et alltid fokus på pasientenes beste, ikke bare i behandling, men også i tilstedeværende omsorg. Samtidig husker jeg også de tøffeste dagene, som da jeg måtte stå alene som sykepleier i akutte situasjoner hvor et liv stod på spill, eller alle dagene jeg gråt av utmattelse eller av egen utilstrekkelighet da jeg omsider kom meg hjem fra de tunge vaktene. Kan det være sant at dette var en del av min normale arbeidshverdag? For åtte måneder siden gikk jeg inn i statistikken og ble blant de 20 prosentene av sykepleierne som slutter i yrket før det er gått 10 år. Jeg oms