Den internasjonale sykepleierdagen

I dag har jeg fått noen gratulasjoner. Noen én dag for tidlig, samt noen for dagens markering, for den internasjonale dagen for sykepleiere. Første tanke var at det føltes feil - jeg er jo ikke sykepleier lenger. Så begynte refleksjonen.

Det har nå gått åtte måneder siden jeg var en aktiv sykepleier. Etter mange innholdsrike måneder, føles det så lenge siden. Jeg husker jeg var en sykepleier som var stolt av rollen min, med et alltid fokus på pasientenes beste, ikke bare i behandling, men også i tilstedeværende omsorg. Samtidig husker jeg også de tøffeste dagene, som da jeg måtte stå alene som sykepleier i akutte situasjoner hvor et liv stod på spill, eller alle dagene jeg gråt av utmattelse eller av egen utilstrekkelighet da jeg omsider kom meg hjem fra de tunge vaktene. Kan det være sant at dette var en del av min normale arbeidshverdag? 

For åtte måneder siden gikk jeg inn i statistikken og ble blant de 20 prosentene av sykepleierne som slutter i yrket før det er gått 10 år. Jeg omskolerte meg og ble diakon, og jeg vil si at jeg endelig er på et sted i livet hvor jeg er fornøyd med egen tilværelse. Med gode og hjertevarme kollegaer i stab og prosti, samt en menighet som jeg har blitt så glad i og som vil meg vel, har jeg ingen grunn til å måtte lete videre etter et rotfeste. Jeg har endelig funnet mitt kall.

Så skjer det hver gang jeg trår inn på et sykehjem, som når jeg skal holde sykehjemsandakter, at jeg føler meg hjemme. Jeg føler jeg blir fylt med en indre ro og styrke når jeg vandrer rundt på disse institusjonene. Iført grønn overdel med snipp istedenfor et sykehjemsantrekk som likner to størrelser for store i XS, innser jeg at jeg får ta med meg noe av min brennende interesse fra min sykepleierrolle inn i diakonien. Jeg får gitt beboerne den tiden, samtalen og nærværet jeg følte jeg aldri fikk ordentlig tid til som sykepleier -  med mindre det gikk på bekostning av egen pause eller at det ble overtid.

Når jeg ser tilbake på tiden min som sykepleier, kjenner jeg på takknemlighet over alle de erfaringene og den kompetansen yrket har gitt meg som jeg kan ta med meg videre på min livsvei. Plutselig slår det meg at det ikke føles helt feil å gratulere meg likevel. For selv om jeg ikke lenger er aktiv sykepleier, kjenner jeg at sykepleien ligger lagret i hjertet mitt.

Takk til alle sykepleiere som står på og som gjør en formidabel stor innsats som burde vært prisgitt og respektert mer. Dere skal vite at jeg beundrer dere for den jobben dere står i. Gratulerer med dagen til alle sykepleiere - som skal bli, som allerede jobber som, eller som er det i hjertet - hilsen en avtroppet sykepleier.

Staben overrasket meg i dag, dagen før den egentlige dagen!

- Bella.