Bella

[Jeg beklager langt innlegg på forskudd.] En ny uke og en ny arbeidsdag ventet meg i dag. Som vanlig satt jeg på T-banen på vei til jobb. Jeg hadde allerede satt på mobilalarmen på 07:09, som jeg av erfaring har funnet ut ringer på Majorstuen, og jeg kunne lukke øynene mens jeg lot morgenstøyet døyve ut i en lett søvn. Det tok likevel ikke lang tid før jeg oppdaget at vi stod stille mellom to stasjoner. "Vi får et lite stopp mens vi venter på klarsignal" , lød det fra høyttalerne. Det er en ganske vanlig beskjed vi får, så jeg tenkte ikke så mye mer på det. Etter et par minutter begynte banen å bevege seg videre, og vi fortsatte til Hellerud. Her ble vi stående lenge. "Vi får et lite opphold mens vi venter på klarsignal" , fortsetter stemmen i høyttalerne, og jeg begynner å uroe meg for at jeg muligens kan komme for sent på jobb. Enda flere minutter passerer, og ingenting skjer. "Jeg får ikke kontakt med Helsfyr stasjon, dette kan dessverre ta tid" , f

Klokken er 02:33. Svak summing fra både kjøleskapet og datamaskinen er de eneste lydene som viser at verden fortsatt surrer videre. Øynene skriker etter søvn, men jeg tvinger dem oppe en liten stund til. Jeg fikk en trang til å skrive litt igjen. Dagene går fort unna med sine gjøremål. Arbeid og tankekraftens vilje styrer mye av livet mitt for tiden. Jeg jobber med å fokusere på spor i livet mitt som gir meg takknemlighet og glede, for jeg har virkelig mye i livet jeg kan være takknemlig for. Jeg har en kjærlig familie som alltid støtter meg, jeg har en omsorgsfull kjæreste som tar vare på hele meg, jeg har flotte venner som gjør meg glad og som vil meg vel, og jeg har levd et liv fylt med velsignelser og gleder. Jeg er virkelig et heldig menneske! Egentlig vet jeg ikke hvorfor jeg skriver dette. Jeg tror jeg har et behov for å minne meg selv om det, når tankekraftens vilje fra årenes løp overvelder meg og prøver å hente meg tilbake igjen. Til en indre trygg utrygghet. Jeg vet ikke

På lørdag hadde jeg en helt fantastisk kveld! Jeg skulle på MUF (Misjonssalen Ung Fellesskap) sammen med gode Johanna! Johanna er ei utrolig skjønn og sprudlende sykepleierkollega som jeg har, og jeg føler meg så heldig og beæret som har blitt kjent med henne! Vi møttes på Majorstuen og ordnet et par ting før samlingen begynte kl. 19:30. Det har blitt en stund siden forrige gang jeg var på et kristent møte. Aller først kjente jeg på hvor godt det gjorde meg å komme tilbake, og hvilken styrke jeg ble fylt med av Hans godhet og varme. Under samlingen fikk vi også fem minutter i stillhet som vi kunne bruke sammen med Gud. Jeg brukte tiden på å reflektere over mitt forhold til Gud, livet mitt, valgene jeg har tatt, og alle velsignelser Gud har gitt meg. En voldsom strøm av sterke følelser blusset opp inni meg, og tårene presset seg på i øyekroken. Jeg følte meg hjemme, og jeg følte meg ledet inn på riktig vei. Hvorfor er jeg ikke oftere med i slike samlinger når jeg merker hvor godt de

Heisann, mine trofaste lesere! Dette var jammen blitt en stund siden sist! Jeg hadde langhelg i turnusen min denne helgen (lenger enn 3-dagers juleferien!), og for å virkelig kjenne på smak av en ferie som jeg ikke har hatt på flere måneder, benyttet Oddo og jeg anledningen til å gjøre noe ekstra stas denne helgen! Vi ønsket å dra til et annet sted, koble ut fra Oslo-boblen og nyte livet sammen. Vi trenger ikke å dra langt for å få til dette, det fins jammen mange plasser i Norge som jeg enda ikke har utforsket! For kun en helg, ble forslag som Hamar og Lillehammer nevnt, men vi fant ut at det er best på sommertid. "Hva med Fredrikstad - der har jeg ikke vært!", utbrøt Oddo, men kom raskt på at jeg hadde bodd der i to år. "Du, det går helt fint! Det kan jo være koselig for min del å komme tilbake igjen dit!" , responderte jeg. Og slik ble det bestemt! Fredrikstad ble vår første destinasjon! På T-banen - første fremkomstmiddel på vei til F-Town! FREDAG, 13.