HEKTISK morgen!
[Jeg beklager langt innlegg på forskudd.]
En ny uke og en ny arbeidsdag ventet meg i dag. Som vanlig satt jeg på T-banen på vei til jobb. Jeg hadde allerede satt på mobilalarmen på 07:09, som jeg av erfaring har funnet ut ringer på Majorstuen, og jeg kunne lukke øynene mens jeg lot morgenstøyet døyve ut i en lett søvn.
Det tok likevel ikke lang tid før jeg oppdaget at vi stod stille mellom to stasjoner. "Vi får et lite stopp mens vi venter på klarsignal", lød det fra høyttalerne. Det er en ganske vanlig beskjed vi får, så jeg tenkte ikke så mye mer på det. Etter et par minutter begynte banen å bevege seg videre, og vi fortsatte til Hellerud. Her ble vi stående lenge. "Vi får et lite opphold mens vi venter på klarsignal", fortsetter stemmen i høyttalerne, og jeg begynner å uroe meg for at jeg muligens kan komme for sent på jobb. Enda flere minutter passerer, og ingenting skjer. "Jeg får ikke kontakt med Helsfyr stasjon, dette kan dessverre ta tid", fortsetter stemmen i høyttaleren, og jeg merket stresset begynte å øke i kroppen. Jeg ringte jobben og fortalte at jeg ikke ville rekke å komme i tide, og at jeg skulle komme så fort som mulig. "Jeg må dessverre be dere alle gå av banen", var siste beskjed fra høyttalerne, og plutselig stod jeg på Hellerud T-banestasjon. Forlatt på en totalt fremmed stasjon uten anelse om mitt neste steg...åh, jeg følte meg så alene.
Jeg fulgte strømmen som gikk nedover mot veien hvor det var et busstopp. Her ringte jeg taxisentralen: "Hei, jeg vil gjerne bestille taxi fra busstoppet til Hellerud T", informerte jeg. "Hva er adressen?", fikk jeg til svar. I alle dager, hvordan kunne jeg vite det? Merkelig nok var beskjeden fra taxisentralen at hun anbefalte meg å ta bussen da det ville ta mange minutter før hun fikk sendt en taxi dit hvor jeg befant meg. Så forsiktig og naiv som jeg er, godtok jeg forslaget, selv om det absolutt hadde vært verdt ventingen. Det ser jeg nå i ettertid, men vanskelig å se der og da.
Plutselig kom en ny T-bane, og flere av oss spurtet opp til T-banestoppet igjen. Folk snublet i hverandre, det var en absurd opplevelse. Likevel, ikke før jeg kom meg trygt inn på banen, lød det nok en gang fra høyttalerne: "Jeg må dessverre be dere alle gå ut av T-banen på grunn av signalfeil." Jaja, det var verdt et forsøk: man får ikke mer trening enn man lager selv!
Jeg kom på at bussen skulle komme hvert øyeblikk, så jeg hastet ned til busstoppet. Der kom bussen! For én gangs skyld visste jeg at jeg måtte være egoistisk for å komme meg inn på bussen, hvilken folkemasse som strømmet nedover! Går det an å være så mange mennesker på et så lite sted? Jeg var den nest siste som fikk komme på, og bussjåføren måtte omtrent dytte ut den neste som kom på. Dørene lukket seg, og jeg kom meg et lite stykke videre - til Helsfyr.
På Helsfyr var jeg blank, hvor skulle veien gå herfra? Klokken var allerede over 07:30, og for sent på jobb ville jeg komme uansett. Selv om det strømmet av folk rundt meg, fikk jeg følelsen av at jeg var alene i hele verden. I ren desperasjon fant jeg en buss som det stod "Aker Brygge" på. Jeg rakk og slenge meg på, vel uvitende om hvor jeg skulle av eller hva planen min var. Jeg fant et trygt ansikt og spurte hvordan det lettest var å komme seg til Jernbanetorget. Folk fra alle kanter brøt inn i samtalen og ga meg råd. Det virket som om denne uvirkelige tilstanden som alle fikk slengt rett i fleisen denne morgenen, samlet oss på ett og samme lag, og den typisk norske tilbaketrekningsholdningen forduftet.
Jeg bestemte meg for å gå av på Carl Berner og deretter ta T-bane eller buss derfra. Etter en rask og kludrete sjekk på mobilen, fant jeg ut at det raskeste var å ta banen. Jeg tok banen til Majorstuen før jeg endelig fikk satt meg på riktig bane til jobb, og kom på jobb ca 50 minutter forsinket.
Litt av en start på morgenen! Jeg ser i ettertid forandringer som kanskje kunne ha gjort at jeg kom tidligere på jobb, men jeg var virkelig et vandrende nervevrak den timen dette foregikk. Jeg hadde aldri satt mine bein på Hellerud før og aldri satt meg inn i bussystemet da jeg alltid prioriterer T-bane som fremkomstmiddel. Jaja, denne hektiske morgenen smittet selvfølgelig over på jobb, og jeg følte jeg hang etter hele dagen. Jeg er glad for alt jeg fikk utrettet på jobb, men mine grunnleggende behov ble igjen bortprioritert. Nå skal jeg uansett lage middag til Oddo og meg! Det blir koselig å ha en middag sammen i hverdagene, for det er virkelig sjeldent vi får til siden vi jobber så motsatt som vi gjør!
Ønsker dere en fin kveld!
- Bella.
En ny uke og en ny arbeidsdag ventet meg i dag. Som vanlig satt jeg på T-banen på vei til jobb. Jeg hadde allerede satt på mobilalarmen på 07:09, som jeg av erfaring har funnet ut ringer på Majorstuen, og jeg kunne lukke øynene mens jeg lot morgenstøyet døyve ut i en lett søvn.
Det tok likevel ikke lang tid før jeg oppdaget at vi stod stille mellom to stasjoner. "Vi får et lite stopp mens vi venter på klarsignal", lød det fra høyttalerne. Det er en ganske vanlig beskjed vi får, så jeg tenkte ikke så mye mer på det. Etter et par minutter begynte banen å bevege seg videre, og vi fortsatte til Hellerud. Her ble vi stående lenge. "Vi får et lite opphold mens vi venter på klarsignal", fortsetter stemmen i høyttalerne, og jeg begynner å uroe meg for at jeg muligens kan komme for sent på jobb. Enda flere minutter passerer, og ingenting skjer. "Jeg får ikke kontakt med Helsfyr stasjon, dette kan dessverre ta tid", fortsetter stemmen i høyttaleren, og jeg merket stresset begynte å øke i kroppen. Jeg ringte jobben og fortalte at jeg ikke ville rekke å komme i tide, og at jeg skulle komme så fort som mulig. "Jeg må dessverre be dere alle gå av banen", var siste beskjed fra høyttalerne, og plutselig stod jeg på Hellerud T-banestasjon. Forlatt på en totalt fremmed stasjon uten anelse om mitt neste steg...åh, jeg følte meg så alene.
Jeg fulgte strømmen som gikk nedover mot veien hvor det var et busstopp. Her ringte jeg taxisentralen: "Hei, jeg vil gjerne bestille taxi fra busstoppet til Hellerud T", informerte jeg. "Hva er adressen?", fikk jeg til svar. I alle dager, hvordan kunne jeg vite det? Merkelig nok var beskjeden fra taxisentralen at hun anbefalte meg å ta bussen da det ville ta mange minutter før hun fikk sendt en taxi dit hvor jeg befant meg. Så forsiktig og naiv som jeg er, godtok jeg forslaget, selv om det absolutt hadde vært verdt ventingen. Det ser jeg nå i ettertid, men vanskelig å se der og da.
Plutselig kom en ny T-bane, og flere av oss spurtet opp til T-banestoppet igjen. Folk snublet i hverandre, det var en absurd opplevelse. Likevel, ikke før jeg kom meg trygt inn på banen, lød det nok en gang fra høyttalerne: "Jeg må dessverre be dere alle gå ut av T-banen på grunn av signalfeil." Jaja, det var verdt et forsøk: man får ikke mer trening enn man lager selv!
Jeg kom på at bussen skulle komme hvert øyeblikk, så jeg hastet ned til busstoppet. Der kom bussen! For én gangs skyld visste jeg at jeg måtte være egoistisk for å komme meg inn på bussen, hvilken folkemasse som strømmet nedover! Går det an å være så mange mennesker på et så lite sted? Jeg var den nest siste som fikk komme på, og bussjåføren måtte omtrent dytte ut den neste som kom på. Dørene lukket seg, og jeg kom meg et lite stykke videre - til Helsfyr.
På Helsfyr var jeg blank, hvor skulle veien gå herfra? Klokken var allerede over 07:30, og for sent på jobb ville jeg komme uansett. Selv om det strømmet av folk rundt meg, fikk jeg følelsen av at jeg var alene i hele verden. I ren desperasjon fant jeg en buss som det stod "Aker Brygge" på. Jeg rakk og slenge meg på, vel uvitende om hvor jeg skulle av eller hva planen min var. Jeg fant et trygt ansikt og spurte hvordan det lettest var å komme seg til Jernbanetorget. Folk fra alle kanter brøt inn i samtalen og ga meg råd. Det virket som om denne uvirkelige tilstanden som alle fikk slengt rett i fleisen denne morgenen, samlet oss på ett og samme lag, og den typisk norske tilbaketrekningsholdningen forduftet.
Jeg bestemte meg for å gå av på Carl Berner og deretter ta T-bane eller buss derfra. Etter en rask og kludrete sjekk på mobilen, fant jeg ut at det raskeste var å ta banen. Jeg tok banen til Majorstuen før jeg endelig fikk satt meg på riktig bane til jobb, og kom på jobb ca 50 minutter forsinket.
Litt av en start på morgenen! Jeg ser i ettertid forandringer som kanskje kunne ha gjort at jeg kom tidligere på jobb, men jeg var virkelig et vandrende nervevrak den timen dette foregikk. Jeg hadde aldri satt mine bein på Hellerud før og aldri satt meg inn i bussystemet da jeg alltid prioriterer T-bane som fremkomstmiddel. Jaja, denne hektiske morgenen smittet selvfølgelig over på jobb, og jeg følte jeg hang etter hele dagen. Jeg er glad for alt jeg fikk utrettet på jobb, men mine grunnleggende behov ble igjen bortprioritert. Nå skal jeg uansett lage middag til Oddo og meg! Det blir koselig å ha en middag sammen i hverdagene, for det er virkelig sjeldent vi får til siden vi jobber så motsatt som vi gjør!
Ønsker dere en fin kveld!
- Bella.
I alle dager, for en morgen du har hatt! Jeg hater selv sånne stressende morgener siden det ofte ødelegger mye av resten av dagen. Flink er du! Kos deg med André resten av kvelden 😘
SvarSlettI alle dager, for en morgen du har hatt! Jeg hater selv sånne stressende morgener siden det ofte ødelegger mye av resten av dagen. Flink er du! Kos deg med André resten av kvelden 😘
SvarSlettDet er så sant! Hehe, takk for det! :)
SvarSlett