Bella

Hei og hopp! (jeg gjør jo ikke det, daa) Nå har det nesten gått to uker siden operasjonen, og kneet mitt er utrolig bra! Jeg har nesten ikke noen smerter lenger - OG jeg har kuttet ut smertestillende! Det er herlig. Likevel kan det hende jeg får en grusom smerte når jeg reiser meg opp etter å ha ligget en stund, men Analin ga meg det beste rådet på lenge: "10-minutterskrisen". Rett etter man har stått opp vil blodstrømmen innta beina, og det vil gjøre skikkelig vondt! Tro meg, det er helt forferdelig! Men bare hold ut i 10 minutter, det er alt, etter det har kroppen vent seg til blodstrømmen og det gjør ikke noe vondt lenger. Fantastisk! Det var faktisk sant! Maks 10 pinefulle minutter - ikke det engang - og så går det bra! Analin og jeg klarte til og med å gå helt ned til postkassene og tilbake (det er blitt noen dager siden nå, da, hehe)! Tv-spilling. Ellers går tiden med til blant annet å spille tv-spill. Jeg prøvde forresten å spille Wii hos Analin og kjæresten h

Duften av syriner, som i blomsterhaven står, svever nu imot meg, på takterrassen vår, og med den svever også, den vakreste fiol, som i et kast med vinden, faller ved min stol, jeg plukker den og holder den, og sender den avsted, med ønsker om en herlig dag, av blomsterduft og fred, og hvis du mottar denne blomst, fra han som elsker deg, da vet jeg sikkert at naturen, er på lag med meg Det må være det nydeligste diktet jeg har fått fra noen NOEN gang! André er så fantastisk og god med meg, tenk at jeg har vært så heldig å ha fått et så flott menneske som ham inn i livet mitt. André og meg da han var på besøk hos meg for to uker siden. - Bella.

Øyeblikksbilde: sofaen min og meg, da. Nok en gang. Dagene fortsetter sin vanlige og rolige gang, men tross dette bedagelige tempoet, klarer humøret omsider å holde følge! I motsetning til de siste dagene hvor jeg har utelatt å ta smertestillende, fant jeg ut at det har vært et ganske dårlig valg. Jeg er nemlig ikke særlig glad i å ta smertestillende, jeg føler det er som et type nederlag, en slags feighet. Likevel kom jeg til enighet med meg selv at det er bedre å ta dem slik at jeg heller orker å gjøre øvelser - orker å gjøre ting i det hele tatt - uten å måtte bli fullstendig utmattet. Dessuten er det jo viktig å ikke være helt immobil nå i den postoperative fasen, men få raskt i gang bevegeligheten i beinet, samt stimulere blodsirkulasjonen der. Slik kommer jeg meg jo raskere ut av sofaen og opp på beina igjen! Og det er jo nettopp dette jeg jobber mot nå for tiden. Bare i dag har jeg faktisk klart å gå halvveis ned til postkassene! Og tilbake! OG dusjet helt uten hjelp -

I dag klarte jeg å dusje helt uten hjelp! Vel, mamma hjalp meg med å hente tilbehør jeg trengte kvelden i forveien, men jeg klarte meg helt alene denne morgenen! Fantastisk følelse, bare veldig tidkrevende - jeg kom meg vel ut av badet en time etter at jeg hadde vært inne, haha! Til tross for at smertene for det meste ikke er et nevneverdig problem og at jeg er imponerende mer oppegående nå i den postoperative fasen enn det jeg hadde forventet, er jeg konstant sliten, mye svimmel og jeg har flere forkjølelsessymptomer. Jeg merker det er hardt belastende å gjennomgå en operasjon, og både kroppen og formen min trenger tid på å bygge seg opp igjen. Resten av kvelden vil nok gå med til å få i meg mye væske, lese videre i boken min og ta tidlig kvelden. Etter en lang dag med sine tanker, bilturer og gjøremål, merker jeg det skal bli godt bare å ta det helt rolig i kveld. - Bella.

Det er kaldt og overskyet utenfor, og jeg kan høre regndråpene falle lett på markisen vi har på verandaen vår. Selv ligger jeg inne på sofaen med puter under operasjonskneet mitt. Sofaen og jeg har tilbrakt utallige timer sammen bare i løpet av de siste dagene. Simba ligger i stolen ved siden av meg og gir en og annen lyd fra seg innimellom all fuglekvitringen og regndryppene utenfor. Analin har dratt til Syden. Mamma og pappa er i "byen". Jeg er hjemme og passer huset. Rettere sagt; huset passer på meg. Dette er den tredje dagen etter operasjonen, og dagene snegler seg bare så vidt forbi. Jeg har overraskende nok nesten ingen smerter i kneet, og det kan jeg nok takke all den treningen jeg la inn i forkant av operasjonen. Til og med før operasjonen kjente dr. Spauke at jeg hadde et sterkt kne, tross et helt løst korsbånd. Jeg merker også selv at jeg er takknemlig for at beina er så sterke som de er. Det "friske" kneet mitt får dobbel belastning nå, men grunnet all

Tiden før operasjonen: Klar for å dra på sykehuset! Mamma, Analin og jeg ankom sykehuset litt før kl. 9, og ikke lenge etter at jeg hadde presentert meg i resepsjonen ble vi vist videre til neste venterom.Vi fikk omtrent ikke satt oss før et kjent ansikt stod i døren. Operasjonslegen dr. Spauke. Han som har operert begge Analins korsbånd og mitt venstre. Han manglet bare denne operasjonen for å ha fullført dem alle. Jeg ble med ett ganske målløs da jeg så dr. Spauke stå der. Jeg var sikker på at jeg skulle få en annen operasjonslege, og jeg merket jeg stod lenge og bare så på ham, det tok visst litt tid før det gikk opp for meg at det faktisk var ham. Omsider fikk jeg kommet meg skrittene bort til ham og hilst på dr. Spauke igjen, og vi gikk inn på kontoret hans. Vel inne på dr. Spaukes kontor innledet han med å si: "jeg vil prøve noe nytt denne gangen." Videre forklarte han at istedenfor å sette inn skruer og diverse i kneet som han hadde gjort de tre forrige opera

Etter en strålende helg med mange latterglade minutter, intense pianotimer og moro og glede ved tegning, leker og vannkrig er det omsider på tide å rette seg frem mot dagen som venter meg i morgen. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på denne dagen enda. Jeg har bare tenkt at den får komme når den kommer, så tar jeg det derfra. På én måte har det vært greit, for da har jeg sluppet å bruke de siste dagene til å grue meg til dette. På den andre siden har jeg ikke fått gjort meg psykisk klar og forberedt. Jeg regner med at både tanker, følelser, spenning og nerver vil innta kroppen min når jeg setter meg i bilen og drar avsted til sykehuset klokken 7:45 i morgen tidlig. Klokken 9 begynner det. Klokken 9 skal jeg opp på operasjonsbordet og operere det røkede korsbåndet mitt. Har du noen gang tenkt over hvor mye vi burde være takknemlige for å ha bein å gå med? Har du noen gang tenkt over hvor deilig det faktisk er å kunne løpe over gårdsplassen og helle kaldt vann over andre mennesker und

Jeg har fått karakter på den siste skoleeksamenen jeg hadde - den med verdier og relasjoner i sykepleiepraksis! Den jeg var litt sånn usikker på.....og vet du hva jeg fikk?! JEG FIKK B!!! Milde himmel, jeg kunne nesten ikke fatte det! Da går jeg ut av mitt første skoleår på sykepleien med én A (muntlig eksamen!), tre B'er (inkl. anatomieksamenen!) og én C (jobbet litt dårligere med denne, hehe..). Jeg er så storfornøyd! I går ved midnattstider leverte jeg inn den siste innleveringen på skolen, så i dag har jeg hatt min første feriedag! Og herligheeet, hvor slapp jeg har følt meg i dag! Jeg føler jeg har satt meg på zombie-modus, og bare famler meg rundt uten mål og mening, hehe. Jeg tror jeg har vært i underskudd på søvn i det siste, så det spiller nok veldig inn på tilstanden min. La meg oppsummere den særdeles innholdsrike dagen min: Jeg satte alarmen på kl. 8, men jeg kom meg ikke opp før EN HALVTIME etter! Det var helt drøyt! Jeg pleier jo å komme meg opp av senga 5-10 minu

Nå går jeg mot slutten av skoleåret, og jeg kan seriøst ikke fatte at jeg har holdt ut! At JEG! Og at jeg til og med kan være fornøyd med utfordringer jeg har mestret, eksamener jeg har bestått (med karakterer jeg er stolt av!) og for ikke snakke om nære vennskap jeg både har vedlikeholdt og skaffet meg - jeg har til og med fått meg kjæreste! Ja, jeg regner med du kanskje har fattet det by now , hehe. Hvis jeg hadde gått nøyaktig ett år tilbake i tid hadde jeg aldri i verden trodd - eller i det hele tatt turt å tro - at jeg skulle bli denne vellykkede jenta som jeg føler jeg har blitt. Jenta med eksamenskarakterer som strekker seg fra A-C (har ikke fått tilbake siste skoleeksamen enda, da), samt et stort nettverk rundt seg bestående av gode venner både fra tidligere vennskap og nye og flotte vennskap jeg har grunnlagt her i Oslo, og sist, men absolutt ikke minst; at jeg har fått meg en flott kjæreste. André er fantastisk! Han får meg til å føle meg god nok akkurat slik som jeg er. No

1. Å møte Emil igjen! Emil er en god venn hjemmefra, og vi har fått bedre kontakt de siste årene. Han skulle en tur til Oslo i dag for å møte noen av vennene sine fra folkehøyskoleåret sitt, og da bestemte vi oss for å møtes før dette. Emil skulle videre på sin ferd på tvers av Norges landsdeler for å treffe flere FHS-folk, så jeg var så heldig å være den første han møtte på reisen sin! Det følte jeg jo var litt stas, da, hehe. Det var veldig hyggelig å se ham igjen! 2. Hjemreisetur sammen med André! Herlighet, hvor mye jeg har sett frem til dette i det siste! Å vise min kjære hvordan jeg bor hjemme og la ham bli kjent med den hjemlige delen av meg! Jeg merker jeg virkelig ser frem til en hjemmehelg sammen med André og familien! 3. Øvelse med Heggen Gospel - sammen med André! André og jeg ankommer Vikersund så å si akkurat i pausen til gospeløvelsen, og jeg gleder meg både til å vise André det fantastiske miljøet i gospelen, samt at mine flotte venner her ifra skal få hilse på m

1. Våkne opp og begynne dagen sammen med André! Vi har lagd oss våre rutiner om morgenen, spesielt hvis det er jeg som overnatter hos ham (jeg står opp etter at han har dratt hvis det er han som overnatter hos meg). Selv om vi ikke snakker så mye sammen om morgenen, er det godt bare å vite at vi er sammen. 2. Kneet blir virkelig bare bedre og bedre for hver dag! I dag behøver jeg nesten ikke å tenke over at jeg går (altså at jeg slipper å tenke balanse og knær over tær ved hvert skritt jeg tar med høyrefoten), og jeg kan halte ned trapper i naturlig tempo! 3. Jeg skal møte Sunniva i dag! Vi har tenkt til å traske litt rundt i Oslos gater og titte litt, og kanskje bare ta en rolig kveld hjemme hos enten henne eller meg. Jeg gleder meg veldig til å være sammen med henne igjen! - Bella. "How to be happy: decide every morning that you are in a good mood."

I det siste har jeg sett at en ny utfordring er blitt det nye 'in' på Facebook. Man skal skrive tre positive ting i løpet av dagen. Jeg syns dette er en veldig fin utfordring, fordi det gjør en bevisst over alt det gode som skjer i livet og rundt seg! Og hvis man ikke heelt finner det - ja, da må man bare grave dypere! Egentlig hadde dette vært en fin utfordring for alle og enhver. Siden ingen har utfordret meg enda, så utfordrer jeg meg selv: Jeg skal skrive tre positive ting i tre dager! Da vet du jo også at det kommer minst ett blogginnlegg hver dag de neste to dagene også, hehe. Bellas 3 positive ting for dagen: 1. Høyrekneet er ikke like stivt og vondt som i går på denne tiden! 2. Jeg skal nyte en alenetid i Oslo sentrum! Bare traske litt rundt for meg selv og titte på ting og slikt... Jeg gleder meg veldig! 3. Jeg skal besøke André og være hos ham til i morgen! Perfekt avrunding på dagen! Nå skal jeg lese mer pensumstoff i det jeg må få kløyvet meg igjennom før jeg

Nå går det mot sommeren, og det blir mye "siste [...] før sommeren" nå. Jeg har allerede hatt siste skoledag før sommeren (men har litt pensum og arbeidskrav jeg må igjennom før jeg kan ta meg ordentlig ferie), og i går var jeg med på korets siste samling før sommeren.  Vi benyttet den varme sommeraftenen til å slå oss ned i den vakre Frognerparken, og med fotball og frisbee var det ingen tvil i min sjel om at jeg kom til å ha en helt fantastisk kveld! Til min store glede ringte André meg samme ettermiddag og sa at han ble tidligere ferdig på jobb; "har du lyst på et lite besøk før korsamlingen og selskap på vei ned til Frognerparken?" Jeg kunne jo ikke annet enn å stråle og takke ja til tilbudet! Vi kom oss litt sent ut av hybelen min - den hinsides vanskelige månedsrebusen kan ta æren for det, hehe - men André var virkelig til god hjelp. Han fant nemlig ut at rebusens koordinater siktet til et sted ikke langt hjemmefra! Det blir spennende å finne ut hva det vi

Herlighet, jeg beklager virkelig for lite blogging i det siste! Blogging har blitt sterkt nedprioritert av alt det andre som foregår i livet mitt. Men nå går jeg mot sommeren, og da vil jeg få masse tid til å blogge! Tro meg; jeg vil få masse tid til å blogge. Anyways, først kommer en aldri så liten månedsoppsummering! Månedens høydepunkt: Sol, varme, André, opptursdager og gode treningsøkter! Nå merker jeg at sommeren kaller på meg! Månedens nedtur: Oi, for en gangs skyld vet jeg faktisk ikke hva som kan ha vært månedens nedtur! Det er jo egentlig helt fantastisk! Månedens modigste hendelse: Under rollespillene vi hadde på skolen i det siste emnet, veiledning. Vi hadde ikke manus, og vi skulle ta for oss ulike caser der jeg som sykepleier skulle snakke med en pasient/pårørende om deres vanskelige ting. Her måtte jeg stille de gode og fruktbare spørsmålene og skape et godt miljø og tillitsforhold i relasjonen - mens tre studentobservatører og lærerveilederen noterte flittig al