Dag #3 etter operasjon.
Det er kaldt og overskyet utenfor, og jeg kan høre regndråpene falle lett på markisen vi har på verandaen vår. Selv ligger jeg inne på sofaen med puter under operasjonskneet mitt. Sofaen og jeg har tilbrakt utallige timer sammen bare i løpet av de siste dagene. Simba ligger i stolen ved siden av meg og gir en og annen lyd fra seg innimellom all fuglekvitringen og regndryppene utenfor. Analin har dratt til Syden. Mamma og pappa er i "byen". Jeg er hjemme og passer huset. Rettere sagt; huset passer på meg.
Dette er den tredje dagen etter operasjonen, og dagene snegler seg bare så vidt forbi. Jeg har overraskende nok nesten ingen smerter i kneet, og det kan jeg nok takke all den treningen jeg la inn i forkant av operasjonen. Til og med før operasjonen kjente dr. Spauke at jeg hadde et sterkt kne, tross et helt løst korsbånd. Jeg merker også selv at jeg er takknemlig for at beina er så sterke som de er. Det "friske" kneet mitt får dobbel belastning nå, men grunnet all styrketreningen jeg la inn i forkant av operasjonen er kneet sterk nok til å tåle det jeg belaster det med. Denne postoperative fasen sammenliknet med den jeg hadde for seks år siden, er mye mer smertefri, og jeg har det langt bedre denne gangen.
Tidligere i dag var jeg hos Erik, fysioterapeuten min. Han har fulgt utviklingen til både Analin, meg og knærne våre helt fra da Analin var førstemann ut til å ryke korsbåndet ved juletider i 9. klasse på ungdomsskolen. Siden har Erik vært til stor støtte og hjelp for oss begge gjennom våre skaderike år. Og kjenner jeg knærne mine rett, er heller ikke dette siste gang jeg ber om time hos denne fysioterapeuten. Jeg har fått noen øvelser nå, som å rette kneet så mye som mulig, samt bøye det til 90 grader. Ellers skal jeg også prøve å kontrahere lårmuskelen, men jeg merker det er vanskelig å finne den. En ganske så interessant følelse i grunn.
Slik går dagene. Nå begynner jeg å bli svimmel igjen, og jeg hoster så kraftig at jeg får helt vondt i lungene. Er det en forkjølelse som ligger og lurer? Jeg er sliten samtidig som jeg er rastløs, så jeg orker ikke å gjøre annet enn å ligge her i sofaen. Ligge og lese videre i boken min. Tenke på André og savne ham hvert minutt. Lytte til sekundviserne som tikker av gårde mens jeg ligger her og ser på livet som yrer videre. Jeg må etter hvert samle nok krefter til å hive meg på livet som befinner seg rundt meg! Men ikke enda - jeg orker ikke.....enda.
- Bella.
Dette er den tredje dagen etter operasjonen, og dagene snegler seg bare så vidt forbi. Jeg har overraskende nok nesten ingen smerter i kneet, og det kan jeg nok takke all den treningen jeg la inn i forkant av operasjonen. Til og med før operasjonen kjente dr. Spauke at jeg hadde et sterkt kne, tross et helt løst korsbånd. Jeg merker også selv at jeg er takknemlig for at beina er så sterke som de er. Det "friske" kneet mitt får dobbel belastning nå, men grunnet all styrketreningen jeg la inn i forkant av operasjonen er kneet sterk nok til å tåle det jeg belaster det med. Denne postoperative fasen sammenliknet med den jeg hadde for seks år siden, er mye mer smertefri, og jeg har det langt bedre denne gangen.
Tidligere i dag var jeg hos Erik, fysioterapeuten min. Han har fulgt utviklingen til både Analin, meg og knærne våre helt fra da Analin var førstemann ut til å ryke korsbåndet ved juletider i 9. klasse på ungdomsskolen. Siden har Erik vært til stor støtte og hjelp for oss begge gjennom våre skaderike år. Og kjenner jeg knærne mine rett, er heller ikke dette siste gang jeg ber om time hos denne fysioterapeuten. Jeg har fått noen øvelser nå, som å rette kneet så mye som mulig, samt bøye det til 90 grader. Ellers skal jeg også prøve å kontrahere lårmuskelen, men jeg merker det er vanskelig å finne den. En ganske så interessant følelse i grunn.
Slik går dagene. Nå begynner jeg å bli svimmel igjen, og jeg hoster så kraftig at jeg får helt vondt i lungene. Er det en forkjølelse som ligger og lurer? Jeg er sliten samtidig som jeg er rastløs, så jeg orker ikke å gjøre annet enn å ligge her i sofaen. Ligge og lese videre i boken min. Tenke på André og savne ham hvert minutt. Lytte til sekundviserne som tikker av gårde mens jeg ligger her og ser på livet som yrer videre. Jeg må etter hvert samle nok krefter til å hive meg på livet som befinner seg rundt meg! Men ikke enda - jeg orker ikke.....enda.
Øyeblikksbilde. En sliten og trøtt Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar