Dagsfordriv postoperativt.
Hei og hopp! (jeg gjør jo ikke det, daa)
Nå har det nesten gått to uker siden operasjonen, og kneet mitt er utrolig bra! Jeg har nesten ikke noen smerter lenger - OG jeg har kuttet ut smertestillende! Det er herlig. Likevel kan det hende jeg får en grusom smerte når jeg reiser meg opp etter å ha ligget en stund, men Analin ga meg det beste rådet på lenge:
"10-minutterskrisen". Rett etter man har stått opp vil blodstrømmen innta beina, og det vil gjøre skikkelig vondt! Tro meg, det er helt forferdelig! Men bare hold ut i 10 minutter, det er alt, etter det har kroppen vent seg til blodstrømmen og det gjør ikke noe vondt lenger.
Fantastisk! Det var faktisk sant! Maks 10 pinefulle minutter - ikke det engang - og så går det bra! Analin og jeg klarte til og med å gå helt ned til postkassene og tilbake (det er blitt noen dager siden nå, da, hehe)!
Tv-spilling.
Ellers går tiden med til blant annet å spille tv-spill. Jeg prøvde forresten å spille Wii hos Analin og kjæresten hennes, men det falt faktisk ikke helt i smak hos meg, selv om vi spilte forskjellige typer Super Mario. Da gikk det opp for meg at jeg kun liker tvspill på grunn av den nostalgiske følelsen det gir meg. Denne ferien har jeg blitt bitt av "Banjo Tooie"-basillen, og det er derfor den godmodige bjørnen og småfrekke fuglen har blitt sommerens tvspill-hit - og jeg har klart å få både mamma og Analin smittet!
For ikke lenge siden klarte jeg å nedkjempe en av mine verste barndomsmareritt av fiender i spillet! Det er mange faktorer som utspiller seg til at den blir sett på som blant de verste: 1: fienden er en stor, stygg og skummel fisk. 2: dette foregår under vann. 3: vi klarte ikke å beseire den i barndommen, men heller senere da vi ble eldre. Det var overraskende mye mot som måtte hentes fra inne i meg for at jeg skulle tørre å kjempe mot denne fisken igjen, men med mamma som støttende så på meg (eller var det mobilen hennes som hadde mest fokus?) hadde jeg ikke noe valg. Jeg skulle trosse barndomsfrykten og gå i kamp! Til min store fryd og lettelse beseiret jeg det grufulle monsteret - selveste Lord Woo Fak Fak!
Romanlesing!
Nå kan jeg endelig få meg til å lese andre bøker enn pensum! Siden jeg fikk "Indias Datter" av Analin til bursdagen min - en bok som jeg hadde lengtet etter å lese siden Analin anbefalte den for tre år siden, var det ingen tvil i min sjel hvilken bok jeg skulle begynne med! Som sagt, så gjort. Etter rundt to-tre uker ble jeg ferdig med romanen, og den var virkelig nydelig og tårerørende. Det kan nok hende jeg likte ""Indias Datter" spesielt godt siden jeg kunne føle meg knyttet til boken til en viss grad. Selv om den kanskje ikke endte slik som den egoistiske meg hadde hatt ønsket, tror jeg likevel den endte så bra som den kunne ha gjort.
Analin ga meg deretter en ny bok å lese: "Kunsten å høre hjerteslag". Jeg har ikke kommet så langt enda, men forfatteren overrasket meg over hvor bra han har lagt opp fortellingens begynnelse. Jeg merker jeg gleder meg over denne romanen også, og Analin forsikret meg om at hvis jeg likte "Indias Datter", ville jeg også like denne.
Pianospilling.
Siden bursdagsselskapet til Analin prøvde Anne-Marthe og jeg å lære oss sangen "Comptine d'un autre été" fra den franske filmen "La fabuleux destin d'Amelie Poulain" (lettere versjon). Nå er hun på turné med gospelkoret i Tyskland, men det har ikke hindret meg i å fortsette læringen! Jeg har faktisk kommet et lite stykke (frem til den vanskelige parten), og jeg er litt stolt både over det jeg har lært og at jeg er i gang med å lære en ny sang!
Likevel er jeg verken flink eller dyktig på piano, men det er derimot André! Han spiller på GEHØR!! Han nemlig bare vet hvilke tangenter som passer sammen - og han syns det ikke er noe å skryte av i det hele tatt! "Det er jo som de som spiller gitar og kan bare spille for seg selv....bare at med piano så har du et større utvalg av toner å kunne velge mellom." Og det er jo nettopp DET som gjør det så imponerende! Da blir det jo enda mer komplisert og vanskelig å holde styr på alle tangentene! Jeg prøver virkelig til å få ham til å skjønne hvor talentfull han faktisk er, men han later ikke til å forstå det, hehe. Uansett er det veldig fint å høre ham spille; så rolig, så behagelig, spesielt når han spiller Kevin Kern. Han kjenner mine favorittlåter!
~ * ~ * ~ * ~
Altså nå må du ikke tro at dette er det absolutt eneste jeg gjør; romanlesing, tv-spilling, pianospilling, ligging og vandring med smerter (selv om det for så vidt ikke er så aaaltfor langt i fra, hehe....neida!). Jeg er jo hos fysioterapeuten og gjør øvelser både der og hjemme, har kontakt med André, spiser måltider, hviler og sover, har kontakt med André, har utallige samtaler, latterkramper og tradisjonelle kortspill med familien og har kontakt med André. Nevnte jeg forresten at jeg har kontakt med André? Vi melder, snap'er, tekster og ringer hverandre nesten hele tiden, og resten av familien vet nok hvem som har min fulle oppmerksomhet når jeg plutselig sitter med ansiktet ned i mobilen, hehe. Nå har jeg ikke tenkt til å legge fullstendig ut alle mine varme og sterke følelser for hva jeg føler for dette flotte mennesket som har kommet inn i livet mitt - det vil sikkert bare høres klisjéaktig ut og dessuten er det jo veldig privat. Det jeg likevel kan fortelle er at det føles fantastisk! Vi har det utrolig bra sammen.
I morgen (i dag) kommer André på besøk, og han skal være her på gården sammen med meg noen dager. Det skal bli så herlig å se ham igjen - to og en halv uke er faktisk en grusom lang evighet siden! Men nå er det på tide å finne sengen og gjøre meg klar for morgendagen. Jeg merker jeg er spent på hva dagen har å by på.
Til slutt legger jeg ved gårsdagens ord, for det syns jeg var så fint:
- Bella.
Nå har det nesten gått to uker siden operasjonen, og kneet mitt er utrolig bra! Jeg har nesten ikke noen smerter lenger - OG jeg har kuttet ut smertestillende! Det er herlig. Likevel kan det hende jeg får en grusom smerte når jeg reiser meg opp etter å ha ligget en stund, men Analin ga meg det beste rådet på lenge:
"10-minutterskrisen". Rett etter man har stått opp vil blodstrømmen innta beina, og det vil gjøre skikkelig vondt! Tro meg, det er helt forferdelig! Men bare hold ut i 10 minutter, det er alt, etter det har kroppen vent seg til blodstrømmen og det gjør ikke noe vondt lenger.
Fantastisk! Det var faktisk sant! Maks 10 pinefulle minutter - ikke det engang - og så går det bra! Analin og jeg klarte til og med å gå helt ned til postkassene og tilbake (det er blitt noen dager siden nå, da, hehe)!
Tv-spilling.
Ellers går tiden med til blant annet å spille tv-spill. Jeg prøvde forresten å spille Wii hos Analin og kjæresten hennes, men det falt faktisk ikke helt i smak hos meg, selv om vi spilte forskjellige typer Super Mario. Da gikk det opp for meg at jeg kun liker tvspill på grunn av den nostalgiske følelsen det gir meg. Denne ferien har jeg blitt bitt av "Banjo Tooie"-basillen, og det er derfor den godmodige bjørnen og småfrekke fuglen har blitt sommerens tvspill-hit - og jeg har klart å få både mamma og Analin smittet!
For ikke lenge siden klarte jeg å nedkjempe en av mine verste barndomsmareritt av fiender i spillet! Det er mange faktorer som utspiller seg til at den blir sett på som blant de verste: 1: fienden er en stor, stygg og skummel fisk. 2: dette foregår under vann. 3: vi klarte ikke å beseire den i barndommen, men heller senere da vi ble eldre. Det var overraskende mye mot som måtte hentes fra inne i meg for at jeg skulle tørre å kjempe mot denne fisken igjen, men med mamma som støttende så på meg (eller var det mobilen hennes som hadde mest fokus?) hadde jeg ikke noe valg. Jeg skulle trosse barndomsfrykten og gå i kamp! Til min store fryd og lettelse beseiret jeg det grufulle monsteret - selveste Lord Woo Fak Fak!
Lord Woo Fak Fak.
Romanlesing!
Nå kan jeg endelig få meg til å lese andre bøker enn pensum! Siden jeg fikk "Indias Datter" av Analin til bursdagen min - en bok som jeg hadde lengtet etter å lese siden Analin anbefalte den for tre år siden, var det ingen tvil i min sjel hvilken bok jeg skulle begynne med! Som sagt, så gjort. Etter rundt to-tre uker ble jeg ferdig med romanen, og den var virkelig nydelig og tårerørende. Det kan nok hende jeg likte ""Indias Datter" spesielt godt siden jeg kunne føle meg knyttet til boken til en viss grad. Selv om den kanskje ikke endte slik som den egoistiske meg hadde hatt ønsket, tror jeg likevel den endte så bra som den kunne ha gjort.
Anbefales!
Analin ga meg deretter en ny bok å lese: "Kunsten å høre hjerteslag". Jeg har ikke kommet så langt enda, men forfatteren overrasket meg over hvor bra han har lagt opp fortellingens begynnelse. Jeg merker jeg gleder meg over denne romanen også, og Analin forsikret meg om at hvis jeg likte "Indias Datter", ville jeg også like denne.
Pianospilling.
Siden bursdagsselskapet til Analin prøvde Anne-Marthe og jeg å lære oss sangen "Comptine d'un autre été" fra den franske filmen "La fabuleux destin d'Amelie Poulain" (lettere versjon). Nå er hun på turné med gospelkoret i Tyskland, men det har ikke hindret meg i å fortsette læringen! Jeg har faktisk kommet et lite stykke (frem til den vanskelige parten), og jeg er litt stolt både over det jeg har lært og at jeg er i gang med å lære en ny sang!
Comptine d'un autre été.
Likevel er jeg verken flink eller dyktig på piano, men det er derimot André! Han spiller på GEHØR!! Han nemlig bare vet hvilke tangenter som passer sammen - og han syns det ikke er noe å skryte av i det hele tatt! "Det er jo som de som spiller gitar og kan bare spille for seg selv....bare at med piano så har du et større utvalg av toner å kunne velge mellom." Og det er jo nettopp DET som gjør det så imponerende! Da blir det jo enda mer komplisert og vanskelig å holde styr på alle tangentene! Jeg prøver virkelig til å få ham til å skjønne hvor talentfull han faktisk er, men han later ikke til å forstå det, hehe. Uansett er det veldig fint å høre ham spille; så rolig, så behagelig, spesielt når han spiller Kevin Kern. Han kjenner mine favorittlåter!
~ * ~ * ~ * ~
Altså nå må du ikke tro at dette er det absolutt eneste jeg gjør; romanlesing, tv-spilling, pianospilling, ligging og vandring med smerter (selv om det for så vidt ikke er så aaaltfor langt i fra, hehe....neida!). Jeg er jo hos fysioterapeuten og gjør øvelser både der og hjemme, har kontakt med André, spiser måltider, hviler og sover, har kontakt med André, har utallige samtaler, latterkramper og tradisjonelle kortspill med familien og har kontakt med André. Nevnte jeg forresten at jeg har kontakt med André? Vi melder, snap'er, tekster og ringer hverandre nesten hele tiden, og resten av familien vet nok hvem som har min fulle oppmerksomhet når jeg plutselig sitter med ansiktet ned i mobilen, hehe. Nå har jeg ikke tenkt til å legge fullstendig ut alle mine varme og sterke følelser for hva jeg føler for dette flotte mennesket som har kommet inn i livet mitt - det vil sikkert bare høres klisjéaktig ut og dessuten er det jo veldig privat. Det jeg likevel kan fortelle er at det føles fantastisk! Vi har det utrolig bra sammen.
I morgen (i dag) kommer André på besøk, og han skal være her på gården sammen med meg noen dager. Det skal bli så herlig å se ham igjen - to og en halv uke er faktisk en grusom lang evighet siden! Men nå er det på tide å finne sengen og gjøre meg klar for morgendagen. Jeg merker jeg er spent på hva dagen har å by på.
Til slutt legger jeg ved gårsdagens ord, for det syns jeg var så fint:
"Å være glad i andre [alternativt André!]
er det beste du kan gjøre
mot deg selv."
mot deg selv."
- Bella.
For et fint innlegg!! :D Den sommeren husker jeg som veldig fin, selv om du dessverre også hadde vondt i kneet. Sommer til gards er alltid fint. Det blir godt å tilbringe litt av juli/august der i år også :)
SvarSlett