Dag #6 etter operasjon.
Øyeblikksbilde: sofaen min og meg, da. Nok en gang.
I motsetning til de siste dagene hvor jeg har utelatt å ta smertestillende, fant jeg ut at det har vært et ganske dårlig valg. Jeg er nemlig ikke særlig glad i å ta smertestillende, jeg føler det er som et type nederlag, en slags feighet. Likevel kom jeg til enighet med meg selv at det er bedre å ta dem slik at jeg heller orker å gjøre øvelser - orker å gjøre ting i det hele tatt - uten å måtte bli fullstendig utmattet. Dessuten er det jo viktig å ikke være helt immobil nå i den postoperative fasen, men få raskt i gang bevegeligheten i beinet, samt stimulere blodsirkulasjonen der. Slik kommer jeg meg jo raskere ut av sofaen og opp på beina igjen! Og det er jo nettopp dette jeg jobber mot nå for tiden.
Bare i dag har jeg faktisk klart å gå halvveis ned til postkassene! Og tilbake! OG dusjet helt uten hjelp - igjen! Slike ting tar jo litt lengre tid nå og er mer slitsomt enn vanlig, så jeg merker det er viktig å klappe meg selv på skulderen etter vel fullført "arbeid", hehe!
I går fikk jeg et utrolig hyggelig besøk av Iselin! Og sammen med både henne og mamma (pappa satt sammen med oss og så på), spilte vi det hyggelige og tradisjonelle kortspillet tress&flush ute på verandaen før vi trakk oss inn da det begynte å bli kaldere. Da så vi på noen filmer som gikk på tv'en; "Snow white and the huntsman" og slutten på "Superman returns" samtidig som vi kommenterte alt mulig. Alt fra hvor idiotisk det var at ikke Hugh Jackman spilte 'the huntsman' og gode latterkramper fra filmenes "fun facts" som beinbrekking grunnet mye skriking, til oppgitthet over alle mine (u)nødvendige utbrytelser i atter en krigsscene, hehe. Det er fantastisk! Det er akkurat slik jeg liker å se på film!
Nå fikk jeg tatt av plasteret og renset operasjonssåret igjen, og jeg tenkte dermed du kunne få den (alt annet enn) store glede av å se det (jeg legger det ved nederst, så du har en mulighet til å slippe å scrolle helt ned for å se på det, hehe....det er ikke helt forferdelig, altså!). Ellers må jeg berømme min mor og min far for all den omsorgen og innsatsen de legger inn for at jeg skal ha det bra. Det er helt utrolig hvor gode de er med meg! Mamma var også så supergenial å gi meg en veske som jeg kan ha alt jeg trenger i her hjemme, slik at de ikke trenger å gå hundreogørten ganger etter meg for at jeg skal ha alt jeg trenger hvor enn jeg går. Oppi her har jeg blant annet smertestillende og andre tabletter jeg må ta, mobil, boken min, lepomade og agenda. Det er utrolig praktisk - jeg kan jo ta den med meg selv! Klokken er halv sju, og jeg er stuptrett. Jeg skjønner virkelig ikke hva som skjer med det, men det kan jo ha noe med at jeg har gjort en del i dag (les: jeg har jo egentlig ikke det heller..). Nå ligger jeg igjen i sofaen og tvinger øyelokkene til å være åpne og nyter det dovne livet sammen med mamma. Jeg får vel også gjøre litt øvelser snart.
"Veska med det rare i"
Det ser jo ikke såå ille ut, men direkte pent er det ikke.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar