Kor Majors siste samling før sommeren!
Nå går det mot sommeren, og det blir mye "siste [...] før sommeren" nå. Jeg har allerede hatt siste skoledag før sommeren (men har litt pensum og arbeidskrav jeg må igjennom før jeg kan ta meg ordentlig ferie), og i går var jeg med på korets siste samling før sommeren. Vi benyttet den varme sommeraftenen til å slå oss ned i den vakre Frognerparken, og med fotball og frisbee var det ingen tvil i min sjel om at jeg kom til å ha en helt fantastisk kveld!
Til min store glede ringte André meg samme ettermiddag og sa at han ble tidligere ferdig på jobb; "har du lyst på et lite besøk før korsamlingen og selskap på vei ned til Frognerparken?" Jeg kunne jo ikke annet enn å stråle og takke ja til tilbudet! Vi kom oss litt sent ut av hybelen min - den hinsides vanskelige månedsrebusen kan ta æren for det, hehe - men André var virkelig til god hjelp. Han fant nemlig ut at rebusens koordinater siktet til et sted ikke langt hjemmefra! Det blir spennende å finne ut hva det vil bety.
Jeg valgte å ta sykkelen ned, og med Andrés raske ben gikk det radig for seg. Likevel viste det seg at vi ikke ville rekke frem i tide, så André foreslo at jeg kunne sykle i forveien og finne ut hvor vi skulle være hen. Og slik ble det til; etter å ha syklet et par omveier (les: jeg fant visst ikke frem med det første, hehe...), traff jeg omsider på Ingrid og Kari ved inngansporten til Vigelandsparken, og derfra var det en smal sak å finne resten av korgjengen. Jeg ringte fort til André og beskrev hvor vi var hen, og plutselig var vi samlet alle sammen.
I begynnelsen ble jeg med en fin liten gjeng og kastet frisbee. Det gikk litt seigt i begynnelsen, men vi ble enige om å la frisbee'n få skylden for det, hehe. Jammen var det moro å kaste frisbee igjen, og jeg trivdes så godt med de jeg kastet sammen med også! Virkelig hyggelige korfolk!
I og med at jeg skal operere om snaue to uker (oh yes, you heard me; nå er korsbåndsoperasjonen i boks!), var det ikke vanskelig å tenke meg til at dette sannsynligvis var blant de siste gangene jeg kan leke med fotballen på veldig lenge. Jeg brukte derfor en del tid på å trikse litt med ballen for meg selv. Haha, jeg må ha sett ut som en 'loner' der jeg spratt hit og dit med fotballen som danset i været i mitt hovedfokus, men jeg hadde det faktisk så bra! Etter å ha trikset litt og innsett at det faktisk ikke gikk så verst, ville jeg begynne å telle triksingen. Da snakker vi om sånn ordentlig telling; at ballen må berøre en ny kroppsdel før jeg kan gå oppover i tallrekken. Altså, selv om jeg sparker ballen fem ganger etter hverandre med venstrefoten, telles det kun som én. Uansett, fotballtriksingen gikk veldig greit, og jeg rundet 40...50....60... Her begynte jeg å lure på om jeg ville å nå 100. Triksingen fortsatte, og jeg rundet 70...80... På rundt 85-89 holdt jeg på å miste kontrollen, men ved å touche ballen på hodet et par ganger gjenvant jeg heldigvis styringen! Jeg passerte 90 og 93, men der sa det stopp. Ufattelig kjipt, men absolutt overkommelig! Jeg får prøve å nå 100 en annen gang før operasjonen.
Jeg satte meg ved siden av André som roste meg for triksingen min. Det var jo hyggelig, da! Mens jeg speidet rundt på området rundt oss tok det ikke lang tid før jeg så at andre korfolk holdt på med slakk line et sted ikke langt ifra, noe som er perfekt trening for knærne mine! Jeg ble derfor ikke sittende lenge og hvile etter fotballtriksingens aktive minutter før jeg spratt opp igjen og bort til den slakke linen. Jeg fikk æren av å prøve ikke lenge etter min ankomst, og jeg gikk med glede opp på linen full av iver og lyst! Men DA kom jeg jo på at dette var waay over mitt dugelighetsnivå! Beina mine ristet og linen svaiet hurtig frem og tilbake der jeg prøvde å ta meg fremover på linen, haha! Det må ha vært litt av et syn! Men med god støtte av Tone kom jeg meg omsider over to ganger. Jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet til å klare meg alene! Jeg syns det faktisk var akkurat passe vanskelig med støtte, hehe.
Mens vi holder på med linebalanseringen kommer plutselig Øystein bort til oss og inviterer oss med på fotballspilling (av type en-spretten)! Og - så dum som et brød jeg er - falt for fristelsen og ble med. Jeg tror det ikke tok meg mer enn 10 minutter før jeg endte på bakken i smerter fra høyrekneet mitt, det samme kneet jeg skal operere. Det var så dumt. Så flaut. Jeg var så dum. Og flau. Likevel samlet de jeg sparket ball sammen med seg rundt meg og spurte hvordan det gikk. For noen gode folk og hyggelig gest! Det er nok fordi de ikke vet hvor håpløse knærne mine egentlig er. Eller at det bare er jeg som overdriver. Ett eller annet.
Heldigvis skjedde uhellet med kneet ikke lenge før kveldens avrunding, og jeg var strålende fornøyd med korsamlingen. Jeg fikk litt kvalitetstid med fotballen, testet linebalansen min (og bekreftet nok en gang at den er langt bak mål), og hatt en utrolig fin og sosial stund med mine venner fra koret. I tillegg fikk jeg også endelig hatt en samtale med ei jeg alltid har hatt lyst til å bli bedre kjent med! Jeg syns hun virker som et så utrolig flott menneske, jeg har bare aldri turt å ta kontakt med henne, hehe... Det er faktisk så typisk meg. Uansett, nå fikk jeg hatt min første samtale med henne (det var likevel ikke min fortjeneste eller på mitt initiativ), så da regner jeg med at det blir lettere når høsten kommer og et nytt semester for koret går i gang igjen!
Kneet ble ikke bedre utover kvelden, så André valgte å ta følge med meg hjem slik at jeg kunne støtte meg til ham. For en fantastisk gentleman han er! Han ble kveldens store, sterke og modige redningsmann (mark my words!), og jeg føler meg så heldig som har en som ham. Så stopper jeg den der før det blir altfor klisjé, hehe. Kvelden kunne virkelig ikke ha endt bedre!
Takk for en hyggelig høst og flott vår, kjære Kor Major! Jeg håper vi sees igjen til høsten!
- Bella.
"No one is in charge of your happiness except you."
Til min store glede ringte André meg samme ettermiddag og sa at han ble tidligere ferdig på jobb; "har du lyst på et lite besøk før korsamlingen og selskap på vei ned til Frognerparken?" Jeg kunne jo ikke annet enn å stråle og takke ja til tilbudet! Vi kom oss litt sent ut av hybelen min - den hinsides vanskelige månedsrebusen kan ta æren for det, hehe - men André var virkelig til god hjelp. Han fant nemlig ut at rebusens koordinater siktet til et sted ikke langt hjemmefra! Det blir spennende å finne ut hva det vil bety.
Jeg valgte å ta sykkelen ned, og med Andrés raske ben gikk det radig for seg. Likevel viste det seg at vi ikke ville rekke frem i tide, så André foreslo at jeg kunne sykle i forveien og finne ut hvor vi skulle være hen. Og slik ble det til; etter å ha syklet et par omveier (les: jeg fant visst ikke frem med det første, hehe...), traff jeg omsider på Ingrid og Kari ved inngansporten til Vigelandsparken, og derfra var det en smal sak å finne resten av korgjengen. Jeg ringte fort til André og beskrev hvor vi var hen, og plutselig var vi samlet alle sammen.
I begynnelsen ble jeg med en fin liten gjeng og kastet frisbee. Det gikk litt seigt i begynnelsen, men vi ble enige om å la frisbee'n få skylden for det, hehe. Jammen var det moro å kaste frisbee igjen, og jeg trivdes så godt med de jeg kastet sammen med også! Virkelig hyggelige korfolk!
I og med at jeg skal operere om snaue to uker (oh yes, you heard me; nå er korsbåndsoperasjonen i boks!), var det ikke vanskelig å tenke meg til at dette sannsynligvis var blant de siste gangene jeg kan leke med fotballen på veldig lenge. Jeg brukte derfor en del tid på å trikse litt med ballen for meg selv. Haha, jeg må ha sett ut som en 'loner' der jeg spratt hit og dit med fotballen som danset i været i mitt hovedfokus, men jeg hadde det faktisk så bra! Etter å ha trikset litt og innsett at det faktisk ikke gikk så verst, ville jeg begynne å telle triksingen. Da snakker vi om sånn ordentlig telling; at ballen må berøre en ny kroppsdel før jeg kan gå oppover i tallrekken. Altså, selv om jeg sparker ballen fem ganger etter hverandre med venstrefoten, telles det kun som én. Uansett, fotballtriksingen gikk veldig greit, og jeg rundet 40...50....60... Her begynte jeg å lure på om jeg ville å nå 100. Triksingen fortsatte, og jeg rundet 70...80... På rundt 85-89 holdt jeg på å miste kontrollen, men ved å touche ballen på hodet et par ganger gjenvant jeg heldigvis styringen! Jeg passerte 90 og 93, men der sa det stopp. Ufattelig kjipt, men absolutt overkommelig! Jeg får prøve å nå 100 en annen gang før operasjonen.
Jeg satte meg ved siden av André som roste meg for triksingen min. Det var jo hyggelig, da! Mens jeg speidet rundt på området rundt oss tok det ikke lang tid før jeg så at andre korfolk holdt på med slakk line et sted ikke langt ifra, noe som er perfekt trening for knærne mine! Jeg ble derfor ikke sittende lenge og hvile etter fotballtriksingens aktive minutter før jeg spratt opp igjen og bort til den slakke linen. Jeg fikk æren av å prøve ikke lenge etter min ankomst, og jeg gikk med glede opp på linen full av iver og lyst! Men DA kom jeg jo på at dette var waay over mitt dugelighetsnivå! Beina mine ristet og linen svaiet hurtig frem og tilbake der jeg prøvde å ta meg fremover på linen, haha! Det må ha vært litt av et syn! Men med god støtte av Tone kom jeg meg omsider over to ganger. Jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet til å klare meg alene! Jeg syns det faktisk var akkurat passe vanskelig med støtte, hehe.
Mens vi holder på med linebalanseringen kommer plutselig Øystein bort til oss og inviterer oss med på fotballspilling (av type en-spretten)! Og - så dum som et brød jeg er - falt for fristelsen og ble med. Jeg tror det ikke tok meg mer enn 10 minutter før jeg endte på bakken i smerter fra høyrekneet mitt, det samme kneet jeg skal operere. Det var så dumt. Så flaut. Jeg var så dum. Og flau. Likevel samlet de jeg sparket ball sammen med seg rundt meg og spurte hvordan det gikk. For noen gode folk og hyggelig gest! Det er nok fordi de ikke vet hvor håpløse knærne mine egentlig er. Eller at det bare er jeg som overdriver. Ett eller annet.
Heldigvis skjedde uhellet med kneet ikke lenge før kveldens avrunding, og jeg var strålende fornøyd med korsamlingen. Jeg fikk litt kvalitetstid med fotballen, testet linebalansen min (og bekreftet nok en gang at den er langt bak mål), og hatt en utrolig fin og sosial stund med mine venner fra koret. I tillegg fikk jeg også endelig hatt en samtale med ei jeg alltid har hatt lyst til å bli bedre kjent med! Jeg syns hun virker som et så utrolig flott menneske, jeg har bare aldri turt å ta kontakt med henne, hehe... Det er faktisk så typisk meg. Uansett, nå fikk jeg hatt min første samtale med henne (det var likevel ikke min fortjeneste eller på mitt initiativ), så da regner jeg med at det blir lettere når høsten kommer og et nytt semester for koret går i gang igjen!
Kneet ble ikke bedre utover kvelden, så André valgte å ta følge med meg hjem slik at jeg kunne støtte meg til ham. For en fantastisk gentleman han er! Han ble kveldens store, sterke og modige redningsmann (mark my words!), og jeg føler meg så heldig som har en som ham. Så stopper jeg den der før det blir altfor klisjé, hehe. Kvelden kunne virkelig ikke ha endt bedre!
Takk for en hyggelig høst og flott vår, kjære Kor Major! Jeg håper vi sees igjen til høsten!
- Bella.
"No one is in charge of your happiness except you."
Kommentarer
Legg inn en kommentar