Livet på sykehuset!

Tiden før operasjonen:

Klar for å dra på sykehuset!

Mamma, Analin og jeg ankom sykehuset litt før kl. 9, og ikke lenge etter at jeg hadde presentert meg i resepsjonen ble vi vist videre til neste venterom.Vi fikk omtrent ikke satt oss før et kjent ansikt stod i døren. Operasjonslegen dr. Spauke. Han som har operert begge Analins korsbånd og mitt venstre. Han manglet bare denne operasjonen for å ha fullført dem alle. Jeg ble med ett ganske målløs da jeg så dr. Spauke stå der. Jeg var sikker på at jeg skulle få en annen operasjonslege, og jeg merket jeg stod lenge og bare så på ham, det tok visst litt tid før det gikk opp for meg at det faktisk var ham. Omsider fikk jeg kommet meg skrittene bort til ham og hilst på dr. Spauke igjen, og vi gikk inn på kontoret hans.

Vel inne på dr. Spaukes kontor innledet han med å si: "jeg vil prøve noe nytt denne gangen." Videre forklarte han at istedenfor å sette inn skruer og diverse i kneet som han hadde gjort de tre forrige operasjonene våre, skulle han heller sage av en bit av kneskålen som festet til en sene, samt sage av beinbiten som senen var festet på den andre siden, og dermed bruke denne senen som erstatning for mitt røkede korsbånd. Siden jeg fortsatt har litt vondt i venstrekneet mitt og Analin har periodevis vondt i sine knær, tenkte jeg at jeg uansett ikke hadde noe å tape på å prøve noe nytt. Så jeg sa jeg gikk god for det, og jeg både håper og tror at dette vil bli bra.

Så var det på tide å ta farvel med mamma og Analin og legge meg i sengen jeg skulle bli operert i. Jeg fikk på meg sykehusskjorten, en kanyle i albuleddet og en rekke smertestillende tabletter før jeg fikk vite at nå var det bare å vente. Jeg husker jeg måtte helt sykt på do på denne tiden, men jeg turte ikke å spørre. Dessuten var det ingen i nærheten jeg kunne spørre. Sett bort ifra en annen pasient som lå på den andre siden av det oransje forhenget og lydene fra korridoren var det bare meg og romanen min som befant seg i verdenen min.

Venter på operasjon.

Etter å ha beroliget meg med noen sms-samtaler både med André og Analin, samt lest noen sider i romanen min, var det endelig tid for å bli trillet inn på operasjonsstuen. Mens alle folkene stod over meg og forberedte meg til operasjon, holdt anestesisykepleieren fokuset mitt på EKG-skjermen der hun lærte meg hva de forskjellige tallene på skjermen betydde. Plutselig var alt klart, og anestesilegen puttet oksygenmasken over munnen min og ba meg om å si ifra da jeg kjente rommet begynte å gå rundt for meg. Etter noen sekunder merket jeg at jeg ble svimmel, og ropte ut at 'nå kjenner jeg det'. Problemet var at stemmen var altfor svak og jeg snakket mens oksygen ble sprøytet inn i munnen min, og det medførte at anestesilegen - som snakket med en annen - ikke fikk med seg mitt kall på oppmerksomhet. Jeg gjentok det flere ganger, men det virket nytteløst....helt til anestesisykepleieren fikk med seg at jeg prøvde å si noe. Da anestesilegen ble klar over at jeg følte meg svimmel, ble selve narkosen satt inn i meg. Det siste jeg husker før jeg havnet i min dype dvale var at anestesilegen sa god natt til meg, før anestesisykepleieren sa god natt til meg, og jeg til slutt sa 'god natt, vi sees snart.' Så ble alt svart.

Tiden etter operasjonen:
"Nå har hun våknet."

Det var det første jeg fikk med meg rett etter at jeg åpnet øynene mine. Hodet mitt suste rundt i sin egen lille verden, men jeg klarte å titte bort på klokken. 13:25. Jeg hadde vært sluknet i halvannen time omtrent. Deretter ble jeg trillet bort dit jeg var før operasjon. Jeg hørte anestesilegen fortelle meg at jeg kom til å måtte bli her over natten på grunn av nedkjøling av kneet, men det var som om stemmen hans var langt unna meg. Han stod rett ved siden av meg.

Rommet jeg lå i var ikke stort. Det var fire senger med hver sine oransje forheng, noen stoler og andre sykehustilbehør. Likevel var det mer enn nok å øyne for den trøtte og svimle Bella. Hodet mitt var et eneste stort røre, og rommet virket så kaotisk. Jeg fant dermed ut at hvis jeg lukket øynene slapp jeg ett av støymomentene og kunne dermed kun konsentrere meg om å temme alt som foregikk inne i hodet mitt. Likevel kom sykepleiere og anestesilegen innom hele tiden, jeg fikk aldri slappet ordentlig av.

"Hvordan går det med deg? Har du noe vondt?" For første gang fikk jeg kjenne på hvordan det måtte være for pasienter å trenge tid til å svare på spørsmål. Jeg merket hvor enormt lang tid det tok for meg å høre hvilke ord de sa, sette dem sammen til meningsfulle setninger i hodet, selv formulere og sette sammen noen ord til setninger før jeg til slutt fikk åpnet munnen og svart på det de lurte på. Noen ganger gjentok de spørsmålet eller kom med oppfølgingsspørsmålet "hm?" for å vise at de ventet på svar, men hodet mitt jobbet faktisk på spreng! Alt jeg trengte var bare tid. Dette var faktisk en utrolig god erfaring som jeg skal ta med meg videre i sykepleierutdanningen min!

Etter å ha svelget et halvt rundstykke med litt appelsinjuice ble jeg omsider trillet videre til rommet jeg skulle ha over natten. Egentlig skulle jeg bare ligge ute i korridoren siden jeg ikke hadde fått noe rom, men det ble plutselig et ledig rom likevel! Jeg hadde bare tatt det for gitt at jeg hadde fått et rom. Da var det egentlig litt godt å få rommet på denne måten, for da ble jeg mer takknemlig for det.

Og så gikk tiden. Svimmelheten forsvant litt etter litt, men jeg var fortsatt ganske trøtt. Jeg fikk vann med isbiter, smertestillende, fikk målt blodtrykket (102/59 - ikke rart jeg var svimmel...) og prøvd å gå med prekestolen. Jammen var det moro å gå helt seriøst inn i pasientrollen!

Senere på ettermiddagen kom mamma og pappa på besøk, og det var utrolig hyggelig! Godt med selskap av sine kjente kjære når man ligger svak og sårbar i en seng på sykehuset! De kom med mange smoothies, en godtepose, drikkeflaske, ekstra klær, tannbørste og tannkrem. Da var jeg klar for natten!

Jeg har fått meg litt mat og selskap av mine kjære foreldre!

Alt vel så langt!

Ca. to timer senere bega de seg på vei hjem igjen, og klokken var 19 omtrent. Kvelden frem til 21 gikk til å lese i boken min før jeg fikk en halvtimes samtale sammen med min kjære André. Jeg merket det var utrolig godt å høre stemmen hans igjen! Da samtalen gikk til enden var det tid for kveldsstell. Jeg ble fulgt opp av ei utrolig hyggelig og empatisk sykepleier. Ei som så meg og min situasjon, som ikke så på meg som en av de mange pasientene hun daglig ser. Ikke at jeg har møtt noen av dem i dag, men jeg merket meg noen som bare festet på seg et smil på ansiktet da de stakk innom. Det falske, det som ikke ser meg bak pasientrollen. Jeg merket hvor viktig det var for meg å føle meg sett. Det klarte sykepleieren jeg hadde i løpet av kvelden. Det er en slik sykepleier jeg vil bli.

Følelsen i høyrebeinet begynte å komme tilbake etter kveldsstellet, og sammen fulgte smertene. Ikke veldig sterke smerter, men likevel annerledes fra de jeg er vant med. Det var ikke en stikkende eller boblende smerte, eller som om noen stikker kniver inn i kneet. Nei, dette var en dypere smerte, lenger inn i kneet. Jeg lurer på om det akkurat var som om den kom fra inne i beinskjelettet, og ved nærmere ettertanke lyder det ikke så dumt. Operasjonslegen Spauke hadde jo saget i skjelettet mitt. Jeg fikk derfor noe smertestillende før jeg la meg for kvelden, og sovnet etter å ha lest litt.

Dagen derpå:
Natten som fulgte sov jeg ganske greit egentlig. Jeg ble sett inn til hver time, men jeg våknet kun ved 2-3-tiden da jeg ble sjekket. Klokken like etter 4 begynte jeg å få vondt i kneet, men jeg ventet heller på tilsynet klokken 5 enn å ringe med alarmen. Det gikk veldig fint, og jeg fikk skiftet det avkjølende vannet da sykepleieren var inne hos meg klokken 5.

Klokken 8 ble jeg vekket av en ny sykepleier som skulle måle mine vitale tegn. Blodtrykket mitt nå var på 100/63, så det var fortsatt ganske lavt, men jeg var heldigvis ikke like svimmel lenger. Sykepleieren fortalte meg at jeg kunne stelle meg og komme ut til frokost etter hvert, og det ville jeg gjerne. Jeg vasket meg inne på badet før jeg bokstavelig talt fløy bort til spisesalen med prekestolen. Hehe, prekestolen var virkelig et artig fremkomstmiddel! Jeg satte meg sammen med de andre pasientene der og fikk hyggelige samtaler med dem.

Prekestolen og meg, da!

Senere samme formiddag kom mamma og Analin på besøk, og med hyggelig selskap og rullende latterkuler fikk vi omsider lov til å dra hjem etter sykepleie-, lege- og fysioterapeutbesøkene. Selv om sykehusoppholdet hadde gitt meg mange nye og interessante innblikk i hvordan det er å være i pasientrollen, skulle det bli godt å komme hjem igjen. Likevel skal jeg innrømme at det virket veldig spennende å jobbe på sykehus! Kanskje det blir sykehus istedenfor sykehjem etter utdanningen min? Det får tiden vise når jeg får vært ute i praksis, hehe. Nå de neste ukene er det opptreningen som vil komme til å ha mitt største fokus!

Besøk av tvillingen min, da!

Guriland, så røde kinn jeg hadde!

- Bella.