Dagen før operasjon.
Etter en strålende helg med mange latterglade minutter, intense pianotimer og moro og glede ved tegning, leker og vannkrig er det omsider på tide å rette seg frem mot dagen som venter meg i morgen. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på denne dagen enda. Jeg har bare tenkt at den får komme når den kommer, så tar jeg det derfra. På én måte har det vært greit, for da har jeg sluppet å bruke de siste dagene til å grue meg til dette. På den andre siden har jeg ikke fått gjort meg psykisk klar og forberedt. Jeg regner med at både tanker, følelser, spenning og nerver vil innta kroppen min når jeg setter meg i bilen og drar avsted til sykehuset klokken 7:45 i morgen tidlig. Klokken 9 begynner det. Klokken 9 skal jeg opp på operasjonsbordet og operere det røkede korsbåndet mitt.
Har du noen gang tenkt over hvor mye vi burde være takknemlige for å ha bein å gå med? Har du noen gang tenkt over hvor deilig det faktisk er å kunne løpe over gårdsplassen og helle kaldt vann over andre mennesker under vannkrigenes hete minutter? Eller å kunne gå inn på kjøkkenet, hente mat fra kjøleskapet, sette seg på en stol én meter unna uten å måtte jamre deg i smerte eller i verste fall ynke deg til å måtte få hjelp til det? Det er ofte at man tar kroppens velfungerende funksjoner for gitt. Jeg kommer iallfall til å merke hvor godt det egentlig er å ha bein å bruke når jeg blir sengeliggende neste uke.
Jeg skal få full narkose under operasjonen (det fikk jeg iallfall forrige gang da jeg hadde korsbåndsoperasjon i motsatt kne) og sikkert støtte og informasjon av sykepleierne på sykehuset. Gjett hvem som skal vurdere arbeidet deres, da! Hehe, neidaa. Forresten! Forrige gang jeg opererte (venstre korsbånd, 6 år siden) var jeg visst helt besatt av å vite hvor mye klokken var til enhver tid. Mamma fortalte meg det i ettertid og minnet meg om det nå igjen; jeg var visst helt totalt forvirret - men klokken, den skulle jeg ha greie på! Jeg lurer på hvordan jeg vil oppføre meg etter denne operasjonen.
Tenk litt på meg, da, når jeg ligger under kniven. Legger til slutt ved et bilde hvor jeg klarte å ta imot vannballongen da vi hev til hverandre - det var jo ikke alltid jeg klarte det, hehe..
Har du noen gang tenkt over hvor mye vi burde være takknemlige for å ha bein å gå med? Har du noen gang tenkt over hvor deilig det faktisk er å kunne løpe over gårdsplassen og helle kaldt vann over andre mennesker under vannkrigenes hete minutter? Eller å kunne gå inn på kjøkkenet, hente mat fra kjøleskapet, sette seg på en stol én meter unna uten å måtte jamre deg i smerte eller i verste fall ynke deg til å måtte få hjelp til det? Det er ofte at man tar kroppens velfungerende funksjoner for gitt. Jeg kommer iallfall til å merke hvor godt det egentlig er å ha bein å bruke når jeg blir sengeliggende neste uke.
Jeg skal få full narkose under operasjonen (det fikk jeg iallfall forrige gang da jeg hadde korsbåndsoperasjon i motsatt kne) og sikkert støtte og informasjon av sykepleierne på sykehuset. Gjett hvem som skal vurdere arbeidet deres, da! Hehe, neidaa. Forresten! Forrige gang jeg opererte (venstre korsbånd, 6 år siden) var jeg visst helt besatt av å vite hvor mye klokken var til enhver tid. Mamma fortalte meg det i ettertid og minnet meg om det nå igjen; jeg var visst helt totalt forvirret - men klokken, den skulle jeg ha greie på! Jeg lurer på hvordan jeg vil oppføre meg etter denne operasjonen.
Tenk litt på meg, da, når jeg ligger under kniven. Legger til slutt ved et bilde hvor jeg klarte å ta imot vannballongen da vi hev til hverandre - det var jo ikke alltid jeg klarte det, hehe..
- Bella.
"You don't know what you've got till it's gone."
Kommentarer
Legg inn en kommentar