Bella

Månedens høydepunkt:  Helgen jeg var hjemme, og det å ha tryggheten om at Gud er i livet mitt og kjenne på følelsen at Han gjør en forskjell inne i meg. En god forskjell. Månedens nedtur: At jeg la inn så altfor mye energi, innsats og krefter i å gjennomføre eksamenen i naturvitenskap, slik at jeg i denne perioden frem til sykepleieeksamen føler meg utslitt og motløs, samt at jeg savner et håp om å klare å gjennomføre den. Månedens komplimenter:  "Jeg har mer troen på deg enn på meg. Du har lest mye og kan svarene." "(...) og tenk hvis alle kunne være like reflekterende som deg! Og i så ung alder! Du tenker tanker som for meg, viser ei jente som virkelig viser evnen til å filosofere! (...) du er så god på å ordlegge deg at det er sjeldent." "At du kan sånne ting, jeg blir så imponert over deg! Jeg vil også kunne si sånne ting!" "Er virkelig takknemlig for ordene fra deg, de betyr mye og hjelper mye. Skulle bare ønske DU var her." &qu

Hjernen min sender meg blandende signaler om selvtillit. Plutselig får jeg følelsen av at dette kan jeg. Dette kommer til å gå bra. Men plutselig, i det neste sekundet, er jeg sikker på at jeg kommer til å stryke, for jeg kan jo ingenting. Herlighet, jeg merker jeg er spent på hva morgendagens store eksamen i naturvitenskap (anatomi, fysiologi og mikrobiologi) vil bringe. . . "Er jeg egentlig klar for i morgen?!" Etter å ha brukt nok en hel dag på skolen (satt ikke så lenge denne gangen, bare i 10 1/2 time, men har tenkt til å prøve å repetere litt mer i kveld) og funnet ut hvilket rom jeg skal til i morgen, er jeg kommet vel tilbake på hybelen. Det er bare 12 timer igjen til eksamen, og jeg merker at magen knyter seg sammen bare av å tenke på det. Men dette innlegget skal så absolutt ikke handle om nerver og nedbrytning, jeg kan ikke bruke tid og krefter på dem! Det vil ødelegge meg mentalt. Jeg må fokusere på det jeg faktisk kan og har lært. Hallo, jeg har jo lært

Nå er jeg vel hjemme på gården min sammen med mamma og pappa. Vel, pappa har lagt seg og mamma sitter ved dataen på kjøkkenet mens jeg sitter her i stuen med filmen "Signs" durende i bakgrunnen på tv'en. Jeg merker jeg er trett, men jeg ønsker ikke å legge meg enda. Hvis jeg legger meg godtar jeg at min tid her hjemme er over for denne gang, og at eksamensperioden hviler tungt på skuldrene mine med det samme jeg kommer tilbake til hybelen min i Oslo. Jeg er ikke klar for det! Jeg kan ikke legge meg helt enda... Denne helgen har jeg altså vært hjemme, og det har vært helt utrolig godt. De siste dagene (og egentlig de siste ukene) hadde jeg gjort mye skolearbeid, og jeg kjente at jeg var i ferd med å bli passe utbrent. Jeg visste derfor at hvis jeg verken aksepterte hvor sliten jeg var eller at jeg tok meg en ordentlig mental pause ville jeg ikke ha nok energi til å komme meg igjennom eksamensperioden som lå og ventet rett rundt hjørnet. Turen hjem kunne derfor ikke ha pa

Nå bare baller det på seg med skolearbeid hele tiden, og det er så ufattelig mye å gjøre. Da hjelper det særlig lite hvis det i tillegg er rotete, skittent og ekkelt på kjøkkenet - i dag luktet det faktisk ille der inne også! Det er lenge siden det har vært så ille som nå. Middagstilberedelsene tar jo enda lenger tid ved å måtte rydde etter andre, i tillegg til at det ikke er moro å komme til et urent kjøkken når man er sliten i utgangspunktet. Heldigvis er det ikke bare jeg som irriterer meg over rotet. I dag da jeg skulle lage meg middag ble jeg møtt med en liten lapp som fortalte at vi måtte huske å vaske opp etter oss. Da tenkte jeg at jeg også ville legge til noe mer. Det er så mange som putter inn servise med matrester rett inn i oppvaskmaskinen, og det er ikke sjelden jeg må vaske servisene for hånd etter at de har vært i oppvaskmaskinen fordi andre ikke har giddet å bruke de 20 ekstra sekundene på å skylle dem ordentlig rene. Latskap, sier jeg. Latskap! Derfor tok jeg et li

Siden det er blitt så lenge siden jeg har skrevet, har jeg valgt å lage en litt mer fyldig oppsummeringsinnlegg enn tidligere, hehe. Kos deg! Månedens høydepunkt:   Sterkere forhold til familieslekten min, miljøet i Kor Major og en noenlunde følelse av å ha en oversikt over skolearbeidet. Og det å vite at jeg har mange kjære venner rundt meg som jeg kan støtte meg til når jeg trenger det. Månedens nedtur:   En ny åpenbaring. Den er for så vidt ikke en nedtur, men en ny begynnelse på nok en refleksjonsrunde. I tillegg til et lass av skolearbeid selvfølgelig, men det vet du jo. Og jo, knærne mine (merk mitt flertallsbruk) er visst heller ikke helt på laget mitt for tiden. Bare de ikke ødelegger for meg på den praktiske testen jeg skal ha neste uke! Jeg er sikker på at jeg har mer enn nok av andre tanker i hodet og nervøsitet som jeg må temme under testen om ikke bruk av knærne også må få plass i tankeprosessen. Månedens komplimenter: "Supert - bra jobba og du skrive ja