Hjem, kjære hjem!
Nå er jeg vel hjemme på gården min sammen med mamma og pappa. Vel, pappa har lagt seg og mamma sitter ved dataen på kjøkkenet mens jeg sitter her i stuen med filmen "Signs" durende i bakgrunnen på tv'en. Jeg merker jeg er trett, men jeg ønsker ikke å legge meg enda. Hvis jeg legger meg godtar jeg at min tid her hjemme er over for denne gang, og at eksamensperioden hviler tungt på skuldrene mine med det samme jeg kommer tilbake til hybelen min i Oslo. Jeg er ikke klar for det! Jeg kan ikke legge meg helt enda...
Denne helgen har jeg altså vært hjemme, og det har vært helt utrolig godt. De siste dagene (og egentlig de siste ukene) hadde jeg gjort mye skolearbeid, og jeg kjente at jeg var i ferd med å bli passe utbrent. Jeg visste derfor at hvis jeg verken aksepterte hvor sliten jeg var eller at jeg tok meg en ordentlig mental pause ville jeg ikke ha nok energi til å komme meg igjennom eksamensperioden som lå og ventet rett rundt hjørnet. Turen hjem kunne derfor ikke ha passet bedre enn akkurat denne helgen!
Fredag: Gospeløvelse!
Etter en hard treningsøkt (den var for så vidt ikke noe spesielt fysisk hard, jeg var bare så ufattelig tom for energi så opplevelsen av økten var tung) og en liten tur innom skolen, tok jeg buss hjem til Vikersund. Til tross for at jeg har en lei tendens til å bli bussyk, trives jeg veldig godt med å sitte i buss. Jeg tror det har en sammenheng med at bussreiser har blitt en stor del av barndommen min, og jeg har derfor knyttet mange gode minner til dem.
Etter den vanlige bussforsinkelsen og butikkbesøket med hyggelige kjenninger, kom jeg hjem bare en halvtime før gospelstart. Men siden jeg ikke hadde spist på flere timer og heller ikke hadde vært hjemme på altfor mange uker, valgte jeg å holde meg innenfor hjemmets fire trygge vegger i en time før jeg reiste tilbake til Vikersund og menighetssenteret.
Til min store overraskelse var det veldig få tenåringer på korkrakkene. Flesteparten bestod av gutter, og det tror jeg må si er den første gangen jeg har sett at guttene har vært i dominans! Siden jeg ikke er så glad i slike store opptredener, fikk jeg med meg et par gutter til å traske bort til korkrakkene sammen med meg, før jeg blendet meg inn i korkrakkene og fant min gode plass ved siden av Iselin. Hvor godt det var å se henne igjen! Ikke lenge etter kom også Nicolay og stilte seg ved siden av meg, og etter å ha hilst på flere hyggelige fjes gikk resten av øvelsen til å snakke med mine gode venner herifra, gå amok på 10-kroners markedet på Spar (hallo, hvor er egentlig Spar-butikkene i Oslo?!) og dra hjem med Vegard ved min side. Det ble en fin kveld med mange flotte mennesker, og jeg merket jeg kunne legge meg med et smil om munnen og glede meg over de neste dagene jeg hadde i vente! Jeg hadde virkelig innstilt meg på å jobbe hardt for å kunne slappe ordentlig godt av.
Lørdag: Nye inputs (og litt skolearbeid).
Denne dagen valgte jeg å ikke ha på vekkeralarm. Vanligvis har jeg jo alarm på hver eneste dag - uavhengig av om det er hverdag eller helg. Og gjett hva; jeg sov faktisk helt til klokken 11! Jeg tror ikke jeg har sovet så lenge siden sommerferien! Det føltes drøyt. Det føltes deilig.
Etter en rask frokost tok vi en familietur (uten Analin) til Vikersund. Mens pappa vandret litt for seg selv, gikk mamma og jeg for å gjøre våre ærender. Plutselig kjente jeg at shoppehumøret fant et liite oppholdssted inne i meg, og jeg var ikke sen om å gripe fatt i den da den først hadde satt seg! Jeg fikk prøvd noen klær, men dessverre var det ingenting som fristet til kjøp. Likevel syns jeg det var så koselig å titte rundt i Vikersunds få butikker sammen med mamma, så det gjorde jo egentlig ikke noe for min del.
Da vi kom hjem igjen lagde pappa og jeg middag sammen, og etter å ha spist en deilig wok (som jeg absolutt må prøve å lage selv en gang også!), samlet vi oss i stuen for å la tv'en underholde oss. Vel, jeg gjorde jo for så vidt litt skolearbeid, men det var så godt å ha mamma og pappa rundt meg. Etter fire intensive timer sa jeg meg ferdig med skolearbeidet (for så vidt også humøret mitt), og jeg brukte resten av kvelden til å prøve å samle opp igjen energien som anatomien og fysiologien nettopp hadde stjålet fra meg. Det gikk seg faktisk veldig godt til; jeg klarte nemlig å være tilstede i friminuttene mine, og da merket jeg at kroppen bygde seg mye mer effektivt opp igjen enn vanlig! Dette burde være et lys for meg.....jeg tror bare ikke jeg klarer å se det helt enda.
Søndag: Feiring av Modums eldste og "nabo"-besøk!
Farsdag! I år var jeg alene om å stelle i stand frokost til pappa. Det er alltid like koselig å komme med frokost og en liten oppmerksomhet i et lite øyeblikk på sengen til mamma eller pappa under slike begivenheter. Her i familien har dette blitt en fin tradisjon, og jeg syns dette øyeblikket er en god måte å vise omsorg og kjærlighet til de menneskene vi er glade i.
Etter å ha spist en god familiefrokost (uten Analin) tok det ikke lange tiden før vi satte oss i bilen. Nå skulle vi nemlig besøke pappas tante som ble 103 år i dag! Da vi gikk opp mot inngangen til sykehjemmet, kom det gående en person mot oss med sine to barn. Plutselig fant jeg meg selv stirre på denne mannen som jeg, nesten helt målløs, begynte å dra kjensel på: "Kunne det være mulig?! Nei, aldri.....eller...?" Etter hvert som vi kom nærmere hverandre hørte jeg meg selv utbryte: "Ole Tom!?" Jammen meg fikk jeg rett; det var faktisk kontaktlæreren min fra videregåendes idrettslinje! Herlighet, hvor godt det var å se ham igjen! Både Ole Tom, mamma, pappa og jeg snakket sammen hvor jeg fortalte litt om studielivet mitt og han om livet på videregående. For et herlig gjensyn det var å se ham igjen! Dette gjorde faktisk dagen min - og enda var det flere gode opplevelser denne dagen ville gi meg!
Så var det på tide å møte vår kjære 103-åring. Hun er faktisk Modums eldste! Jeg merket jeg ble rørt da hun etter hvert kjente igjen både pappa, mamma - og ikke minst meg! Ikke lenge etter kom flere fra familieslekten inn, og vi fylte hele rommet hennes! Her var det mange ukjente fjes for meg, selv om alle visste hvem jeg var. Jeg fikk snakket mye med tanten min, Åse Trine, og det syns jeg var veldig koselig. Med god bløtkake og koselig selskap fikk vi en hyggelig stund inne på sykehjemmet. Jeg syns det var godt å bli bedre kjent med familien min på farssiden også.
Da vi kom hjem gjorde jeg litt mer skolearbeid før det var tid for å få besøk selv. Denne gangen kom Iselin med familie på besøk! Våre kjære eksnaboer. For et hyggelig gjensyn! Åh, jeg har jo blitt så glad i dem. Sammen brukte vi tiden til å spise deilig fårikål og prate om livet og alt rundt. Det var helt fantastisk, og jeg trives så godt sammen med dem. Etter hvert var det tid for dem å dra, og etter en litt vemodig avskjed satt vi igjen hjemme; mamma, pappa og jeg. Ikke lenge etter stakk pappa for å legge seg, og en stund etter det stakk mamma også. Nå er det bare meg igjen her oppe i stuen hvor jeg konkurrerer mot nattens sene timer. Nå er det vel kanskje på tide å finne sengen; jeg vet jeg har en tøff uke foran meg. Deretter følger enda flere tøffere uker. Jeg har eksamen i naturvitenskap (anatomi, fysiologi og mikrobiologi) den 21.11, før det blir hardkjør frem til sykepleieeksamenen den 11.12. Nå har jeg jo heldigvis fått denne helgen så godt som leksefri, og jeg håper jeg dermed har klart å samle opp igjen nye krefter som vil komme godt med i ukene fremover.
God natt, kjære Modum! Takk for alle gode opplevelser du gir meg, samt flotte mennesker du har latt meg bli kjent med. Jeg håper vi sees en gang til før jul.
- Bella.
"En familie sydd sammen med kjærlighet, rakner sjelden."
Denne helgen har jeg altså vært hjemme, og det har vært helt utrolig godt. De siste dagene (og egentlig de siste ukene) hadde jeg gjort mye skolearbeid, og jeg kjente at jeg var i ferd med å bli passe utbrent. Jeg visste derfor at hvis jeg verken aksepterte hvor sliten jeg var eller at jeg tok meg en ordentlig mental pause ville jeg ikke ha nok energi til å komme meg igjennom eksamensperioden som lå og ventet rett rundt hjørnet. Turen hjem kunne derfor ikke ha passet bedre enn akkurat denne helgen!
Fredag: Gospeløvelse!
Klar for å dra hjem igjen!
Etter en hard treningsøkt (den var for så vidt ikke noe spesielt fysisk hard, jeg var bare så ufattelig tom for energi så opplevelsen av økten var tung) og en liten tur innom skolen, tok jeg buss hjem til Vikersund. Til tross for at jeg har en lei tendens til å bli bussyk, trives jeg veldig godt med å sitte i buss. Jeg tror det har en sammenheng med at bussreiser har blitt en stor del av barndommen min, og jeg har derfor knyttet mange gode minner til dem.
Etter den vanlige bussforsinkelsen og butikkbesøket med hyggelige kjenninger, kom jeg hjem bare en halvtime før gospelstart. Men siden jeg ikke hadde spist på flere timer og heller ikke hadde vært hjemme på altfor mange uker, valgte jeg å holde meg innenfor hjemmets fire trygge vegger i en time før jeg reiste tilbake til Vikersund og menighetssenteret.
Til min store overraskelse var det veldig få tenåringer på korkrakkene. Flesteparten bestod av gutter, og det tror jeg må si er den første gangen jeg har sett at guttene har vært i dominans! Siden jeg ikke er så glad i slike store opptredener, fikk jeg med meg et par gutter til å traske bort til korkrakkene sammen med meg, før jeg blendet meg inn i korkrakkene og fant min gode plass ved siden av Iselin. Hvor godt det var å se henne igjen! Ikke lenge etter kom også Nicolay og stilte seg ved siden av meg, og etter å ha hilst på flere hyggelige fjes gikk resten av øvelsen til å snakke med mine gode venner herifra, gå amok på 10-kroners markedet på Spar (hallo, hvor er egentlig Spar-butikkene i Oslo?!) og dra hjem med Vegard ved min side. Det ble en fin kveld med mange flotte mennesker, og jeg merket jeg kunne legge meg med et smil om munnen og glede meg over de neste dagene jeg hadde i vente! Jeg hadde virkelig innstilt meg på å jobbe hardt for å kunne slappe ordentlig godt av.
Lørdag: Nye inputs (og litt skolearbeid).
Denne dagen valgte jeg å ikke ha på vekkeralarm. Vanligvis har jeg jo alarm på hver eneste dag - uavhengig av om det er hverdag eller helg. Og gjett hva; jeg sov faktisk helt til klokken 11! Jeg tror ikke jeg har sovet så lenge siden sommerferien! Det føltes drøyt. Det føltes deilig.
Etter en rask frokost tok vi en familietur (uten Analin) til Vikersund. Mens pappa vandret litt for seg selv, gikk mamma og jeg for å gjøre våre ærender. Plutselig kjente jeg at shoppehumøret fant et liite oppholdssted inne i meg, og jeg var ikke sen om å gripe fatt i den da den først hadde satt seg! Jeg fikk prøvd noen klær, men dessverre var det ingenting som fristet til kjøp. Likevel syns jeg det var så koselig å titte rundt i Vikersunds få butikker sammen med mamma, så det gjorde jo egentlig ikke noe for min del.
Da vi kom hjem igjen lagde pappa og jeg middag sammen, og etter å ha spist en deilig wok (som jeg absolutt må prøve å lage selv en gang også!), samlet vi oss i stuen for å la tv'en underholde oss. Vel, jeg gjorde jo for så vidt litt skolearbeid, men det var så godt å ha mamma og pappa rundt meg. Etter fire intensive timer sa jeg meg ferdig med skolearbeidet (for så vidt også humøret mitt), og jeg brukte resten av kvelden til å prøve å samle opp igjen energien som anatomien og fysiologien nettopp hadde stjålet fra meg. Det gikk seg faktisk veldig godt til; jeg klarte nemlig å være tilstede i friminuttene mine, og da merket jeg at kroppen bygde seg mye mer effektivt opp igjen enn vanlig! Dette burde være et lys for meg.....jeg tror bare ikke jeg klarer å se det helt enda.
Øyeblikket til Simba og meg.
Søndag: Feiring av Modums eldste og "nabo"-besøk!
Farsdag! I år var jeg alene om å stelle i stand frokost til pappa. Det er alltid like koselig å komme med frokost og en liten oppmerksomhet i et lite øyeblikk på sengen til mamma eller pappa under slike begivenheter. Her i familien har dette blitt en fin tradisjon, og jeg syns dette øyeblikket er en god måte å vise omsorg og kjærlighet til de menneskene vi er glade i.
Etter å ha spist en god familiefrokost (uten Analin) tok det ikke lange tiden før vi satte oss i bilen. Nå skulle vi nemlig besøke pappas tante som ble 103 år i dag! Da vi gikk opp mot inngangen til sykehjemmet, kom det gående en person mot oss med sine to barn. Plutselig fant jeg meg selv stirre på denne mannen som jeg, nesten helt målløs, begynte å dra kjensel på: "Kunne det være mulig?! Nei, aldri.....eller...?" Etter hvert som vi kom nærmere hverandre hørte jeg meg selv utbryte: "Ole Tom!?" Jammen meg fikk jeg rett; det var faktisk kontaktlæreren min fra videregåendes idrettslinje! Herlighet, hvor godt det var å se ham igjen! Både Ole Tom, mamma, pappa og jeg snakket sammen hvor jeg fortalte litt om studielivet mitt og han om livet på videregående. For et herlig gjensyn det var å se ham igjen! Dette gjorde faktisk dagen min - og enda var det flere gode opplevelser denne dagen ville gi meg!
Så var det på tide å møte vår kjære 103-åring. Hun er faktisk Modums eldste! Jeg merket jeg ble rørt da hun etter hvert kjente igjen både pappa, mamma - og ikke minst meg! Ikke lenge etter kom flere fra familieslekten inn, og vi fylte hele rommet hennes! Her var det mange ukjente fjes for meg, selv om alle visste hvem jeg var. Jeg fikk snakket mye med tanten min, Åse Trine, og det syns jeg var veldig koselig. Med god bløtkake og koselig selskap fikk vi en hyggelig stund inne på sykehjemmet. Jeg syns det var godt å bli bedre kjent med familien min på farssiden også.
Da vi kom hjem gjorde jeg litt mer skolearbeid før det var tid for å få besøk selv. Denne gangen kom Iselin med familie på besøk! Våre kjære eksnaboer. For et hyggelig gjensyn! Åh, jeg har jo blitt så glad i dem. Sammen brukte vi tiden til å spise deilig fårikål og prate om livet og alt rundt. Det var helt fantastisk, og jeg trives så godt sammen med dem. Etter hvert var det tid for dem å dra, og etter en litt vemodig avskjed satt vi igjen hjemme; mamma, pappa og jeg. Ikke lenge etter stakk pappa for å legge seg, og en stund etter det stakk mamma også. Nå er det bare meg igjen her oppe i stuen hvor jeg konkurrerer mot nattens sene timer. Nå er det vel kanskje på tide å finne sengen; jeg vet jeg har en tøff uke foran meg. Deretter følger enda flere tøffere uker. Jeg har eksamen i naturvitenskap (anatomi, fysiologi og mikrobiologi) den 21.11, før det blir hardkjør frem til sykepleieeksamenen den 11.12. Nå har jeg jo heldigvis fått denne helgen så godt som leksefri, og jeg håper jeg dermed har klart å samle opp igjen nye krefter som vil komme godt med i ukene fremover.
God natt, kjære Modum! Takk for alle gode opplevelser du gir meg, samt flotte mennesker du har latt meg bli kjent med. Jeg håper vi sees en gang til før jul.
- Bella.
"En familie sydd sammen med kjærlighet, rakner sjelden."
Så fint innlegg! Høres ut som at du koste deg hjemme. Det er fint! Det er lenge siden vi har hatt et familiemåltid hvor alle er der. Kjenner jeg gleder meg til det :)
SvarSlettLykke til videre med eksamenslesing!
Tusen takk, kjære deg, og i like måte!:)
SvarSlett