Begynnelsen på slutten

I dag morges kom Oddo inn på soverommet med muffins med stearinlys til meg. En liten markering, for i dag er det ett år siden min kjære Simba, familiens huskatt over 12 år, gikk bort. En dag som bringer med seg mange tanker og følelser - og det allerede oppå en tid hvor mange av de samme tankene og følelsene allerede regjerer.

SØNDAG, 27.09.20 - BEGYNNELSEN PÅ SLUTTEN

I forrige uke hadde jeg en lang og hektisk uke. Jeg var på skolen fra mandag til torsdag, før jeg jobbet torsdag til søndag. Da søndagen kom, gledet jeg meg helt enormt til å dra på gudstjeneste og få litt åndelig påfyll igjen. Akkurat da jeg hadde parkert sykkelen utenfor kirken, ringte mamma meg og fortalte at mormor var blitt akutt verre igjen og om jeg kunne dra opp til henne med det samme. Fra kirken og til sykehjemmet er det fem minutters sykkeltur, så jeg visste at jeg var den som befant seg nærmest. Jeg valgte likevel å stikke raskt innom kirken og tenne et lys for mormor før jeg hev meg på sykkelen og syklet bort til henne.

Vel fremme inne på rommet hennes, pustet mormor kjemperaskt. Hun hadde fått tilbake oksygenbehandling på nesekateter og redselen som befant seg i øynene hennes var forferdelig å se på. Sykepleier og hjelpepleier var inne hos henne for målinger og behandling. Jeg visste hun hadde fått morfin tidligere, så jeg spurte om hun hadde fått det nå. Det hadde hun ikke, men hun skulle gå og hente det. Mormor klarte ikke å snakke, hun bare stirret tomt fremfor seg. Jeg prøvde å sette meg ned på gulvet der hvor blikket hennes traff, for å håpe at hun så et trygt ansikt i meg. Onkelen min kom ikke lenge etter, og vi satt inne hos henne mens dette stod på. Mamma, pappa, Linnie og Stig tok seg også turen fra Modum for å være sammen med mormor på kvelden, mens tante avløste oss da natten stod for tur. De hang opp en antibiotikakur til henne som skulle intravenøst, og jeg anså henne som stabil da jeg dro hjem for kvelden.

MANDAG 28.09.20 - BEKYMRING OG SORG OVERFOR MORMOR

Morgenen etter var jeg kommet meg vel frem på skolen, og jeg hadde akkurat rigget meg til på lesesalen da mamma ringte. Mormor var fortsatt ikke blitt bedre, og lurte på om jeg kunne sitte inne hos henne. Så jeg tok med meg skolearbeidet opp til mormor, men jammen var det ikke lett å konsentrere seg med mormors surkling i bakgrunnen. Jeg var helt på gråten, det var vondt å se mormor i den forfatningen hun var i. Mot ettermiddagen var det tid for halvårsmøte med koret mitt, og som arrangør for møtet, samt at jeg skulle legge frem årsbudsjettet for resten av koret, fikk jeg tankene over på noe annet. Det var først da jeg kom hjem og kjente hvordan tyngden av bekymring og sorg la seg tungt over skuldrene mine, at jeg kjente hvor godt det var å få koblet ut på dette halvårsmøtet.

TIRSDAG 29.09.20 - GOD STUDIEDAG

På tirsdag var mormor blitt litt bedre igjen, hun responderte visst på antibiotikaen. Men dette er jo den fjerde de prøver på én måned, så jeg hadde ikke veldig store håp om at dette var vidunderkuren. Likevel valgte jeg å ta en besøksfri dag for at jeg kunne fokusere fullt og helt på skolearbeid. Og det gikk egentlig ganske så greit. Jeg satte meg på lesesalen i kirken, og fikk jobbet ganske så godt med studiets første arbeidskrav!

ONSDAG 30.09.20 - VENDEPUNKTET

Jeg hadde akkurat sovnet for natten da jeg hørte en kjent melodi susende i soverommet. Etter noen sekunder bråvåknet jeg og hev meg etter mobilen - det var jo mobilen min som ringte! Klokken var 00:30 og det var tante som ringte meg. Hun var helt fortvilet og fortalte at hun var inne hos mormor som var helt urolig i sengen, kavet rundt med armene og holdt på å falle ut av sengen. På grunn av Korona-regler, kan ikke vi som pårørende ta på henne, så tante måtte bare observere mormor i hennes urolighet. Hun hadde ringt på hjelp for en halvannen time siden, men ingen hadde kommet. Hun fortalte at infeksjonsverdien hennes var på vei oppover igjen, og CRP var igjen på 180. Tante ville ikke være alene inne hos mormor, og spurte om jeg kunne komme. Jeg sa selvfølgelig at jeg kunne det, og jeg tok et par raske telefoner til de som har ønsket å få oppdateringer også på nattid, før jeg igjen hev meg på sykkelen klokken ett om natten.

Mormor hadde akkurat fått sykepleiertilsyn og lå rolig i sengen. Tante unnskyldte seg for å ha vekket meg, men jeg syns det bare var fint å kunne være til hjelp. Det må ha vært en en grusom opplevelse for henne, og det at jeg kunne være til støtte for både tante og mormor var det minste jeg kunne gjøre. Nattens timer gikk raskt, og jeg sa til tante at hun kunne dra kl. 3 mens jeg satt litt til. Jeg så at mormor var stabil, så jeg syklet til slutt hjem igjen da kl. hadde passert 4.

Vel fremme på sykehjemmet. Prioritert ikke å stelle meg, så velkommen til Bellas nattryne.

En liten tekst fra mitt nattbesøk.

Samme formiddag var det omsider tid for møte på sykehjemmet med lege og sykepleier samt oss som pårørende. Pga Korona-restriksjoner er det kun to pårørende som får være med. Det hadde gått så følelsesmessig inn på henne det som skjedde om natten, så hun orket ikke å komme, mamma syns det blir for tøft i et slikt møte, så det ble jeg med mitt sykepleiefaglige ståsted samt onkel som dro i møtet - med mamma, pappa, Linnie og Stig på høyttaler. Etter å ha presentert oss, åpnet jeg med spørsmålet rett til legen: hvordan ser dere på mormors situasjon og tilstand og forløp? Det ble et godt møte hvor jeg følte vi fikk svar på det vi alle lurte på. Legen fortalte at nå var det kommet til et punkt for at det var tid for å avslutte kurativ behandling og gå over til lindrende behandling. Det var ikke mulig lenger å legge inn venefloner i blodåren hennes fordi de er så tynne og skjøre, og de har allerede prøvd en rekke antibiotikakurer uten ordentlig effekt. Nå skulle hun få den verdige avslutningen hun fortjener, hun skulle slippe å ha vondt og ubehag den siste tiden hun har igjen å leve.

Siden sykehjemmet tok en Korona-test av mormor siden hun var blitt mer surklete, kunne vi ikke besøke henne den dagen, så onkel inviterte oss på besøk til ham (vi ble sju stykker tilsammen, hehe). Mens vi satt og spiste, ble jeg fylt med en enorm lettelse overfor mormor, for alt som kom frem på møtet, samt en glede over å samles familien. Hittil denne uken har Oddo vært på høstferie i Sandnes, Linnie og Stig har dratt hjem til mamma og pappa, så jeg har følt meg alene i Oslo. Jeg satt med gråten i halsen og kjente på hvor glad jeg er i familien min.

TORSDAG 01.10.20 - NÆRKONTAKT MED MORMOR

Da jeg hadde satt meg ned på MF og ventet på å jobbe med et arbeidskrav med en medstudent (Marie), så sendte mamma melding om at Korona-testen av mormor var negativ. Jeg begynte å gråte av lettelse! Nå som vi også hadde fått vite fra sykehjemmets ledelse at vi kunne holde henne i hendene siden det nå går mot mormors siste levedager, gledet jeg meg enormt til å besøke henne. Marie og jeg fikk jobbet godt og effektiv, og det var bare noen småjusteringer som skal til før jeg tenkte å levere den dagen etter. Deretter syklet jeg rett bort til mormor. Linnie møtte meg der, og vi byttet på å holde hendene til mormor mens den andre spilte litt på gitaren. Det var så sterkt å kjenne tyngden av hånden hennes i min. Jeg har jo ikke hatt nærkontakt med henne siden før mars! Herlighet, det er jo helt sykt. Mormor sov for det meste av tiden, men jeg kunne kjenne at hun klamret seg fast til hånden min. Det var en sterk, men god opplevelse.

FREDAG 02.10.20 - STYRKING AV SELVET

Mormor er stabil, men hun er stabilt dårlig. Denne uken har blitt langt fra så produktiv med skolearbeid som jeg hadde planlagt, så jeg fant ut at jeg måtte sette meg på lesesalen og få kommet ordentlig i gang med arbeidskravene. Jeg fikk sendt unna arbeidskravet jeg fikk jobbet med fra gårsdagen, og jeg begynte rakst i gang på det neste arbeidskravet. Jeg følte jeg egentlig fikk til en god studiedag, tatt forholdene i betraktning!

Teksten på bildet taler vel for seg selv.

Deretter var det tid for å besøke mormor, denne gangen sammen med tanten min. Jeg fikk holde mormor i hånden og strøk henne forsiktig oppover armen, mens tante spilte av musikk.

På kvelden dro jeg på besøk til Johanna, ei helt fantastisk god venninne. Et godt og verdifullt vennskap kan defineres i mitt vennskap med henne. Jeg er så takknemlig for at jeg har henne i livet mitt. 

Dagen bød på gode og verdifulle samtaler, og jeg er så glad jeg har mennesker i livet mitt som tar seg tid til å lytte til meg og mitt og som kan gi meg styrke i livet. Det er så viktig.

LØRDAG 03.10.20 - DAGEN I DAG

Sjefen på jobben ringte meg i går, så jeg må ordne noe jobbrelatert for dagen, jeg må jobbe med styre- og kassererting i koret og deretter besøke mormor i ettermiddag med tante. Så kommer Linnie og Stig på besøk på kvelden. Jeg har merket hvor ufattelig viktig det er for meg å være sammen med familien min i denne tiden.

For meg går det bedre i dag enn for én uke siden. Mormor er mer stabil for hun får de medisinene hun trenger for å slippe å ha det vondt, surkle og andre plager. Men siden hun verken spiser eller drikker, og ikke får behandling for infeksjonen hun har i kroppen, er det bare snakk om tid. Det er tungt å stå i, men på den annen side så får vi muligheten til å stille opp for mormor og la henne få en så god avslutning på livet som mulig med familien hos seg den siste tiden.

Jeg får komme i gang med dagens plikter før dagen renner bort!

- Bella.