Bønnhørt

I kveld, da jeg var på GUV (gudstjeneste for unge voksne), begynte jeg å gråte. Da vi sang den vakre og glade sangen "Gloria" bare rant tårene nedover, og da jeg tente lys i globen fortsatte tårene å sildre nedover kinnene mine. Det var så godt. Jeg tillot meg selv å endelig slippe taket på byrden som har ligget tungt over skuldrene mine. Jeg tillot meg selv å kjenne på hvor sårbar jeg egentlig er.

I de siste par ukene har mormoren min vært så dårlig at vi har holdt på å miste henne. Hun gjennomgår en infeksjon i kroppen som har vært vanskelig å behandle, og det er blitt byttet antibiotika hele tre ganger fordi hun ikke responderte godt på dem. Sykehjemmet kunne kontakte oss den ene dagen og fortelle at mormor var blitt i bedre form, før vi fikk vite neste dag at tilstanden hennes var forverret. Så skiftet de antibiotika og hun ble litt mer kontaktbar tredje dag, for deretter å få vite dagen etter at hun var høyfebril med økende infeksjonsverdi i kroppen og at det var fare for at livet hennes skulle gå tapt. Det har vært en slitsom og tøff berg- og dalbane av følelser og frykt for å miste mormor, og når jeg har hatt både skole og jobb om hverandre som krever fullt fokus, har det blitt lite tid til å tenke over hvordan jeg har det midt oppi alt. Det tyngste må være at vi i Korona-tiden kun får lov til være to til å besøke henne daglig. Familien rullerer på å besøke henne, og vi må sitte på avstand og ikke ha noe nærkontakt med henne. Det gjør meg så vondt når hun strekker hånden mot oss, men av smittevernsmessige årsaker kan jeg verken ta den, klemme henne eller holde rundt henne.

Siden jeg bor bare ca. 15-20 minutters sykkeltur unna har jeg gitt sykehjemmet telefonnummeret mitt slik at de kan kontakte meg på nattid dersom de ser det nærmer seg slutten. Mormor skulle slippe å gå inn i døden alene. Som familiens eneste sykepleier har jeg påtatt meg et ekstra ansvar for å snakke med sykehjemmets sykepleiere for å få høre hennes medisinske tilstand. Det er et ansvar jeg er komfortabel med og som jeg er beæret over å kunne bli tildelt, samtidig som jeg merker det er tøft å høre hvor dårlig i tilstand hun har vært. Jeg har opptil flere ganger bare ventet på å få beskjeden om at 'nå har kroppen til mormor kjempet lenge nok, og at vi må komme til henne nå når hun går inn i døden'. Nattesøvnen har vært langt fra på topp, jeg har nesten ikke spist noe de siste par ukene, og jeg har hatt en konstant nervøsitet i kroppen som har ligget og ulmet i meg og hindret meg i å slappe ordentlig av i meg selv.

Frem til i dag, rett før gudstjenesten, fikk jeg en gledelig beskjed fra mamma. Infeksjonsverdien (CRP) til mormor hadde endelig kommet seg under 100-tallet, hun var våken og klarte så vidt å smile og vinke til onkel og tante som var der på besøk i dag, og helsepersonell mente at hun snart kunne komme opp fra sengen og i rullestol igjen dersom utviklingen fortsatte i denne retningen. Åh, så glad jeg ble! Jeg trakk et gledens sukk før jeg gikk inn i kirken. Men det var først da vi sang "Gloria" at det plutselig gikk opp for meg hvor bønnhørt jeg hadde blitt. Hvor høyt Gud elsker meg og at Han ikke hadde planer om å hente mormor riktig ennå. Mormor skal få muligheten til å være hos meg og familien min en stund til. Jeg ble så rørt og overveldet over kjærligheten Gud må ha til meg som gir meg en slik gave, samt lettelsen over at mormor skal bli bra igjen. Jeg kunne endelig tillate meg selv å senke skuldrene og tro på at dette skal gå bra.

Tusen takk, kjære Gud, for denne gaven Du har gitt til meg. Takk for at Du har hørt mine bønner og at Du har vært og er sammen med mormor, familien min og meg gjennom denne tunge tiden. 

Linnie og jeg skal besøke henne igjen på tirsdag (tante og fetter besøker henne på mandag), og jeg gleder meg til å se henne igjen. Jeg merker jeg er takknemlig for hver dag jeg får sammen med henne.

Arkivbilde fra mars 2019. Mormor, Oddo og meg på en helaftens middag på sykehjemmet hennes. Det var en helt vidunderlig kveld som vekker glade minner og gode tanker for mormor.

- Bella.