Mine første inntrykk av Haugetun fhs!

Tiden her på folkehøgskolen har gått helt ufattelig fort. Jeg kan fortsatt huske første skoledag; den triste følelsen jeg kjente da jeg så bilen til mamma og pappa dra fra skolen, men også en følelse som var preget av spenning for at jeg nå måtte klare meg selv. Jeg kan fortsatt huske det første møtet med romkameraten min her på skolen, Astrid, som jeg fant tonen med med én gang; hvordan vi tuslet rundt for oss selv, for blyge til å menge oss med gjengen som satt rundt bordene der ute. Og jeg kan fortsatt huske hvordan jeg turte å ta initiativet til å være med på Godtestigen, en liten konkurranse som ble vist foran hele skolen. At dette skjedde for seks uker siden er nesten for utrolig til å være sant.

De første dagene gikk til å prøve å finne meg selv sammen med de andre. Jeg hadde et åpent sinn, og jeg syns jeg var flink til å gi av meg selv. Det å ha mennesker rundt meg hele tiden var virkelig annerledes fra hvordan jeg hadde hatt det tidligere, så jeg følte det krevdes ganske mye av meg.

Ut på tur! Her er Ina, Maiken, meg og Monika.

Sang, Scene og Studio. Jeg føler meg så trygg i klassen, og jeg trives så godt! Vi har ei fantastisk, søt og positiv sanglærerinne som jeg har blitt veldig glad i, samt en utrolig kul og artig studiolærer med en herlig humor som de færreste forstår, hehe. Jeg tør å synge åpent og høyt foran klassen, og jeg er ikke så nervøs som jeg var redd for at jeg ville være. Dette syns jeg at jeg har taklet veldig bra, og mye er takket være den gode tryggheten resten av klassen gir meg. I november skal vi sette opp en Grease-musikal, så dette vil klassen øve masse til fremover; både med sanger, manus, koreografering og selve sammensetningen. Jeg gleder meg!

Den herlige sanggruppa mi! Fra venstre: Meg, Charlotte, Krish, Fredrik og Kris.

Fritiden min har gått mye med til å øve på sanger - både de jeg har sammen med den midlertidige gruppa mi i sangklassen, og den jeg synger med sangpedagogen min, til å trene - både alene, som valgfag og sammen med treningsmakkeren min Anders, og til å være sammen med menneskene her. Her kan jeg slappe av med gode og spennende filmer (så lenge det ikke er skrekkfilmer som stippene ofte setter i gang i gymsalen), jeg kan ta meg en tur til butikken sammen med noen, spille bordtennis og biljard, eller andre spill som Ligretto og Alias. Jeg vinner ikke noe særlig i de spillene jeg er med på, men den gode opplevelsen sammen med mine venner gjør absolutt opp for nederlaget!

Vi spiller "Work To Do"! Her ser dere Lise og Karoline.

Plutselig stod høstferien for tur, og jeg kjente en viss tristhet inne i meg over at jeg måtte forlate denne skolen, menneskene og den gode atmosfæren som omgir dette bygget. Det var hardt å ta avskjed med alle, både elever og lærere, og jeg merket jeg kom til å savne dem. Men jeg trøstet meg med at det bare var en fattig uke til vi alle ville møtes igjen, og det ville jo også bli koselig å se familien min igjen.

Likevel har jeg hatt mine tøffe dager også. Det er mye som skjer, både på skolen og som tanker oppe i hodet mitt. Dette har til tider brutt meg ganske langt ned, og jeg har kanskje hatt en tendens til å se tomt ut i rommet eller ned i bordet, eller å trekke meg sammen til steder hvor jeg kan være i fred sammen med tankene mine. Jeg jobber med å holde meg positiv, og å ha det bra - hvem vil vel ikke det? - og jeg er bestemt på at jeg kan klare det. Jeg befinner meg et sted inne i tunellen nå, og bak meg ser jeg det mørkeste området hvor jeg en gang kom fra. Det er fortsatt en god vei før jeg når den andre enden av tunnelen, men lyset som skinner mot meg gir meg akkurat den styrken jeg trenger for å fortsette vandringen. Som gir meg akkurat det håpet jeg trenger for å kunne holde ut. Jeg må bare fortsette å gå. Fortsette å kjempe: Senk skuldrene og slapp av, Anabel; dette går seg til.

- Bella.

"Sometimes the best way to be happy is to let go of things you tried hard to hold on to"