Time hos tannlegen.
I dag har jeg trukket en tann! Rettelse: Jeg har revet ut en tann. Det var en visdomstann som begynte å vokse et sted hvor den ikke hørte hjemme, så den måtte trekkes ut. Selvfølgelig lå den veldig - nei; altfor - godt til, så det ble ekstra vanskelig for tannlegen å få den ut. Hun måtte nemlig dele tannen i flere biter, for så å trekke dem ut hver for seg.
"Er Anabel her?" spurte tannlegen ut i venterommet, og jeg svarte "ja" og reiste meg. Etter at vi hadde hilst og gått inn på rommet, utbrøt hun plutselig; "jeg kan se at du er nervøs. Men det gjør ikke noe særlig vondt, altså! Du vil kjenne litt når bedøvelsen blir satt inn, men det er alt! Det eneste er de ekle lydene jeg lager mens jeg trekker ut tannen. Hvis du kjenner noe da, må du bare si ifra, for da tar vi inn mer bedøvelse. Det vil heller ikke gjøre noe vondt, siden du allerede er bedøvet!" Åh, jeg ble så mye mer lettet da hun fortalte dette. Det gjorde så godt!
Ikke lenge etter var vi i gang. Jeg kjente at bedøvelsen ble sprøytet inn, men det var ikke ille i det hele tatt! Selv om jeg ville nærmest ville danse av glede, lot jeg det være i tankene; dette måtte da være for godt til å være sant. Etter hvert som bedøvelsen trakk inn, merket jeg følelsen av at munnen svellet opp og at snakkingen min bokstavelig talt dabbet av. Det var da tid for å trekke tannen ut.
Det var borringen som var verst. Det ga ekle isninger i hodet, og det kilte ubehagelig i ryggen. Tannlegen så jeg fikk noen rykninger da isningene var på sitt verste, så hun sprøytet inn mer bedøvelse. Likevel fikk jeg frysningene nå også, og en ny ladning med bedøvelse ble satt inn. Her måtte jeg begynne å tenke på noe annet for å holde meg positiv. Jeg tenkte først jeg kunne tenke på noen gode hendelser som har hendt meg, men det tok for lang tid å komme på og for vanskelig å konsentrere seg om. Derfor begynte jeg heller å se for meg ansikter på mennesker jeg var glad i og som betyr noe for meg. Og det hjalp! Da jeg fokuserte på dette, "glemte" jeg hva jeg egentlig drev med. Dessuten kom jeg også frem til at det er mange mennesker jeg setter pris på!
Etter en time var tannlegebesøket ferdig, og jeg ville smile da jeg fant ut at jeg faktisk overlevde etter å ha trukket tannen - men jeg klarte det ikke på grunn av bedøvelsen. Nå er det gått fire timer siden jeg befant meg hos tannlegen, og bedøvelsen er på vei ut. Jeg kan dermed smile, men nå ønsker jeg det ikke lenger - for smerten som befinner seg i munnen min nå er mye verre enn de smertene jeg hadde da jeg satt i tannlegestolen. Jeg frykter å snakke og å bevege tennene, for det gjør at smerten som jeg likevel har KONSTANT blir enda verre. Øynene mine renner, for jeg har det så vondt.
Men jeg prøver å tenke lyst: Jeg klarer å gå uten krykker i dag! Jeg merker nok at jeg må tenke over at jeg går, men jeg er kjempefornøyd med fremgangen! Dessuten kjøpte jeg meg et par sko i dag som jeg også ble veldig fornøyd med.
- Bella.
"Er Anabel her?" spurte tannlegen ut i venterommet, og jeg svarte "ja" og reiste meg. Etter at vi hadde hilst og gått inn på rommet, utbrøt hun plutselig; "jeg kan se at du er nervøs. Men det gjør ikke noe særlig vondt, altså! Du vil kjenne litt når bedøvelsen blir satt inn, men det er alt! Det eneste er de ekle lydene jeg lager mens jeg trekker ut tannen. Hvis du kjenner noe da, må du bare si ifra, for da tar vi inn mer bedøvelse. Det vil heller ikke gjøre noe vondt, siden du allerede er bedøvet!" Åh, jeg ble så mye mer lettet da hun fortalte dette. Det gjorde så godt!
Ikke lenge etter var vi i gang. Jeg kjente at bedøvelsen ble sprøytet inn, men det var ikke ille i det hele tatt! Selv om jeg ville nærmest ville danse av glede, lot jeg det være i tankene; dette måtte da være for godt til å være sant. Etter hvert som bedøvelsen trakk inn, merket jeg følelsen av at munnen svellet opp og at snakkingen min bokstavelig talt dabbet av. Det var da tid for å trekke tannen ut.
Det var borringen som var verst. Det ga ekle isninger i hodet, og det kilte ubehagelig i ryggen. Tannlegen så jeg fikk noen rykninger da isningene var på sitt verste, så hun sprøytet inn mer bedøvelse. Likevel fikk jeg frysningene nå også, og en ny ladning med bedøvelse ble satt inn. Her måtte jeg begynne å tenke på noe annet for å holde meg positiv. Jeg tenkte først jeg kunne tenke på noen gode hendelser som har hendt meg, men det tok for lang tid å komme på og for vanskelig å konsentrere seg om. Derfor begynte jeg heller å se for meg ansikter på mennesker jeg var glad i og som betyr noe for meg. Og det hjalp! Da jeg fokuserte på dette, "glemte" jeg hva jeg egentlig drev med. Dessuten kom jeg også frem til at det er mange mennesker jeg setter pris på!
Etter en time var tannlegebesøket ferdig, og jeg ville smile da jeg fant ut at jeg faktisk overlevde etter å ha trukket tannen - men jeg klarte det ikke på grunn av bedøvelsen. Nå er det gått fire timer siden jeg befant meg hos tannlegen, og bedøvelsen er på vei ut. Jeg kan dermed smile, men nå ønsker jeg det ikke lenger - for smerten som befinner seg i munnen min nå er mye verre enn de smertene jeg hadde da jeg satt i tannlegestolen. Jeg frykter å snakke og å bevege tennene, for det gjør at smerten som jeg likevel har KONSTANT blir enda verre. Øynene mine renner, for jeg har det så vondt.
Men jeg prøver å tenke lyst: Jeg klarer å gå uten krykker i dag! Jeg merker nok at jeg må tenke over at jeg går, men jeg er kjempefornøyd med fremgangen! Dessuten kjøpte jeg meg et par sko i dag som jeg også ble veldig fornøyd med.
- Bella.
Haha, Anabel!! Du skriver utrolig morsomt :D
SvarSlettForresten, du tar deg MEGET godt ut i dag!