1. løpetur på flere måneder!
For noen år siden var statusen til ei venninne jeg har på Facebook slik, og jeg kunne ikke la være å smile da jeg leste den. Det er jo faktisk nesten ufattelig når sola plutselig viser seg på himmelen!
I dag våknet jeg mens solen skinte inn gjennom vinduet mitt, og jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne! Jeg hadde jo sjekket både yr.no og storm.no i går og dagen før det, og da var det bare grå skyer med regn som vistes på skjermen. Uansett; jeg klager jo selvfølgelig ikke på dette! Humøret mitt ble med ett smittet, og jeg gledet meg over å endelig få en dag med sol!
Jeg skulle på jobb denne dagen, og jeg tenkte jeg kunne sette inn en treningsøkt etter jobb; å jogge meg en tur på Furumo. Alle dager uten regn - eller hvis sola virkelig gidder å ta seg det bryet å titte frem - må utnyttes til det fulle. Jeg pakket med meg noe treningstøy og bega meg på jobb - i godt humør!
Dagen gikk, solen forsvant mer og mer, og de mørke skyene kom og dominerte som vanlig hele himmelen. Til min store ergrelse kom det selvfølgelig en skikkelig regnskur bare noen minutter før arbeidsdagen var over, noe som virkelig la en stor demper på treningslysten min. Likevel stod jeg fortsatt fast ved at trening skulle det bli - jeg skulle ikke la noen regndrypp få hindre meg i å drive med noe jeg liker så sterkt! Og slik ble det til; jeg skiftet til treningsklær og kjørte til Furumo.
Spenningen tok tak i meg i løpet av kjøreturen. Jeg har jo ikke løpt på flere måneder - min siste løpeøkt var faktisk i mars/april en gang, og det er jo en ganske lang stund siden! Jeg måtte derfor bruke tiden bort til Furumo på å trøste meg selv med at det ikke ville bli en så lang økt på grunn av at det jo var lenge siden jeg hadde løpt ordentlig. Selv om jeg kunne velge å løpe skogsløyper, valgte jeg å stikke ned til friidrettsbanen for å løpe runder der. Det kan kanskje være snodig for noen, men jeg syns faktisk det kan være bedre å løpe på en 400 meters bane enn å løpe inne i skogen. Årsaken er så enkel at da har jeg mer kontroll over hvor langt jeg løper. Da jeg fikk øye på friidrettsbanen, kunne jeg ikke annet enn å bare glede meg til å komme i gang! Jeg simpelthen elsker den befrielsen man får av å kunne løpe - jeg håper virkelig aldri skadene tar fra meg denne gleden! Med gode joggesko, musikk i ørene (hva annet enn "Tightrope" på repeat? hehe) og støtter på knærne, var jeg mer enn klar for en god, liten løpetur!
Ettersom meterne gikk, fant jeg ut hvor greit jeg hadde det. Kroppen hadde det veldig bra og formen var overraskende fin! Runder på runder ble tilbakelagt, og jeg hadde ingen følelse av å ville gi meg! Etter hvert fant jeg meg et mål å løpe minst 500 m. i løpet av én gjennomgang av "Tightrope" (ca. 3 min), og det var faktisk et veldig fint mål; noen runder ble harde, og jeg måtte øke tempoet for å rekke målet til neste runde, samt andre runder gikk mye greiere. Mot slutten merket jeg at beina ble tyngre, og hodet måtte jobbe for å tenke positivt, men jeg syns det faktisk gikk veldig greit. Jeg klarte også å øke tempoet de aller siste rundene, og da gikk det ikke an å tenke positivt mer; all tankearbeid gikk bare til å fokusere på å sette den ene foten foran den andre. Omsider kom jeg endelig i mål etter en halvtimes løpetur på 5 km.
Jeg passet på å ikke legge meg ned eller slutte å bruke beina, men bare å fortsette å gå. Beina var helt nedbrutte, og det virket som om det var noe inni lårene som beveget seg. For hvert skritt jeg tok måtte jeg passe meg for å ikke falle sammen på bakken! Helt sykt. Gjett om jeg bekymret meg for kjøreturen hjem igjen - tenk om jeg plutselig ikke skulle klare å tråkke ned bremsen?! Jeg brukte lang tid på uttøyning for at beina skulle få mest mulig tid til å bygge seg opp igjen, så da kjøreturen stod for tur, virket beina helt ok. Kjøreturen gikk dermed også bra - jeg passet på å kjøre sakte og forsiktig, og jeg valgte heller den rolige veien istedenfor motorveien - og jeg kom meg vel hjem.
Jeg må si jeg er passe stolt over at jeg klarte å utrette så mye på denne løpeturen. Aldri hadde jeg trodd at jeg hadde klart å løpe hele 5 km på 30 minutter - og det uten å ha løpt NOENTING på 3-4 måneder!! Likevel er jeg samtidig litt skuffet over at jeg ikke tok det roligere. Et sitat går noe rundt slik: "Tør å begynne i det små, det kan utgjøre seg til å bli noe stort". Hvis jeg kommer til å få vondt i knærne i løpet av de neste dagene, kommer jeg til å angre på at jeg tok det så hardt; det vil jo måtte gi meg flere dager uten trening. Så nå er det egentlig bare å vente og se...
Men for so long er jeg stolt av meg selv. Jeg hadde ingen anelse om at jeg klarte å løpe så langt på relativt kort tid! Men én ting kan jeg være rimelig sikker på; jeg kommer til å være helt sykt støl i morgen - og jeg kommer dermed til å slite meg ganske godt ut på jobb, hehe! Men jeg gleder meg likevel.
- Bella¤
Kommentarer
Legg inn en kommentar