The Impossible
Her om dagen så jeg filmen "The Impossible" fra 2012. Den er basert på en sann historie fra en familie som overlevde tsunamien i Øst-Asia i 2004. Det var en sterk film og fikk meg til å sette livet i perspektiv. Jeg husker (obs; spoiler alert!) at jeg ble rørt til tårer da hele familien ble gjenforent etter den forferdelige naturkatastrofen. At det å være hele familien samlet igjen var deres største og inderligste ønske, var absolutt ikke utenkelig. I sommerferien da jeg var hjemme hos mamma og pappa og hadde omtrent daglig kontakt med med tvillingsøsteren min Linnie, merket jeg hvor lett det var å ta for gitt noe som kan være det største ønsket for andre.
Det er ofte når noe blir borte at man merker hvor mye man setter pris på det. Jeg har i over 10 år slitt med knærne mine, og nå er jeg inne i nok en runde med knesmerter. I løpet av hele sommerferien gjorde det vondt å gå, og jeg følte jeg ikke kunne stole på at kneet klarte å bære kroppsvekten min. Om kneet var stabilt eller ikke ble et daglig lottospill for meg. For meg har trening vært det jeg alltid har trodd skulle hjelpe meg igjennom smerten - å bygge opp muskulaturen rundt kneet slik at musklene kunne hjelpe kneet å bære meg fremover. Jeg prøvde meg derfor på en treningsøkt litt for tidlig, kun rolig sykling, og det førte til enda verre smerter. Jeg husker hvor vondt det var å sette beinet ned i bakken og løfte det opp igjen, og jeg ble skremt av hvor smertefullt det var. Jeg fikk krøket meg bort til bussholdeplassen og ringt til Oddo og sa at han måtte møte meg på bussholdeplassen for å hjelpe meg hjem. Jeg gråt hele veien hjem, og selv om jeg merket øynene til andre passasjerer satt i meg, klarte jeg ikke å stoppe. Jeg var så redd for at noe alvorlig hadde skjedd i kneet. At jeg var tilbake til det samme skademarerittet jeg opplevde i 2017.
Likevel merket jeg at det var annerledes denne gangen enn i 2017. Denne gangen hadde jeg en fysioterapeut sammen med meg som kjenner til min situasjon. Jeg har jo egentlig avsluttet timene mine hos fysioterapeuten i april, men han har gjort meg trygg på at jeg kunne ta kontakt med ham når som helst! Jeg kontaktet ham og kom på en hastetime allerede dagen etter. På hastetimen utførte fysioterapeuten min litt bevegelser i kneet, og han syntes det virket stabilt - til mitt kne å være. Han fortalte at han ikke mistenkte noe korsbåndskade, og jeg ble så lettet! Deretter fortalte han hva jeg skulle fokusere på videre i balanse mellom hvile og trening, og sa at jeg skulle sende ham en mail senere om hvordan det gikk med meg. Ble det ikke bedre, skulle han ordne å få tatt bilde av kneet. Herlighet, han kan ikke vite hvor mye han har betydd for meg! Hans profesjonelle råd og vennlige ord har gitt meg det ekstra dyttet for å komme meg gjennom en ny dag med knesmerter. Tenk at jeg er så heldig at jeg har en fysioterapeut som jeg vet at jeg kan stole på vil være her for meg når jeg trenger ham! Han er gull verdt for meg. Jeg skal komme meg igjennom denne nye perioden med kneproblematikk! Jeg er ikke alene. Det er mennesker rundt meg som ønsker meg det beste og som vil hjelpe meg.
Jeg har fortsatt vondt den dag i dag, men jeg kjenner i større grad stabilitet i kneet. Når jeg reiser meg opp, kan jeg oftere stole på at kneet klarer å bære kroppsvekten min. Jeg kan oftere stole på at jeg klarer å gå en strekning enten uten eller nesten uten knesmerter. Jeg kjenner fortsatt flere ganger at det er noe som rører seg i kneet, akkurat som om noe går ut av "ledd", før kneet lager en klikkelyd og det faller på plass igjen. Det er ikke vondt, men ubehagelig og ekkelt, så jeg må alltid tenke over hvordan jeg går og gå kontrollert. Likevel vil jeg si at jeg er på bedringens vei. Jeg skal klare å bli frisk igjen.
I slike perioder med knesmerter får jeg alltid gått noen runder med meg selv og tenkt over hvor lett det er å ta vår fysiske funksjon for gitt. Det å ha bein å gå med, løpe med, å danse med - det er ikke en selvfølgelighet for alle. Til tross for hvor dritt det er og har vært med all den kneproblematikken jeg har kjent på gjennom livet mitt, får det meg til å innse hvor heldig jeg er hver gang når beina fungerer optimalt.
Det er ofte når noe blir borte at man merker hvor mye man setter pris på det. Jeg har i over 10 år slitt med knærne mine, og nå er jeg inne i nok en runde med knesmerter. I løpet av hele sommerferien gjorde det vondt å gå, og jeg følte jeg ikke kunne stole på at kneet klarte å bære kroppsvekten min. Om kneet var stabilt eller ikke ble et daglig lottospill for meg. For meg har trening vært det jeg alltid har trodd skulle hjelpe meg igjennom smerten - å bygge opp muskulaturen rundt kneet slik at musklene kunne hjelpe kneet å bære meg fremover. Jeg prøvde meg derfor på en treningsøkt litt for tidlig, kun rolig sykling, og det førte til enda verre smerter. Jeg husker hvor vondt det var å sette beinet ned i bakken og løfte det opp igjen, og jeg ble skremt av hvor smertefullt det var. Jeg fikk krøket meg bort til bussholdeplassen og ringt til Oddo og sa at han måtte møte meg på bussholdeplassen for å hjelpe meg hjem. Jeg gråt hele veien hjem, og selv om jeg merket øynene til andre passasjerer satt i meg, klarte jeg ikke å stoppe. Jeg var så redd for at noe alvorlig hadde skjedd i kneet. At jeg var tilbake til det samme skademarerittet jeg opplevde i 2017.
Likevel merket jeg at det var annerledes denne gangen enn i 2017. Denne gangen hadde jeg en fysioterapeut sammen med meg som kjenner til min situasjon. Jeg har jo egentlig avsluttet timene mine hos fysioterapeuten i april, men han har gjort meg trygg på at jeg kunne ta kontakt med ham når som helst! Jeg kontaktet ham og kom på en hastetime allerede dagen etter. På hastetimen utførte fysioterapeuten min litt bevegelser i kneet, og han syntes det virket stabilt - til mitt kne å være. Han fortalte at han ikke mistenkte noe korsbåndskade, og jeg ble så lettet! Deretter fortalte han hva jeg skulle fokusere på videre i balanse mellom hvile og trening, og sa at jeg skulle sende ham en mail senere om hvordan det gikk med meg. Ble det ikke bedre, skulle han ordne å få tatt bilde av kneet. Herlighet, han kan ikke vite hvor mye han har betydd for meg! Hans profesjonelle råd og vennlige ord har gitt meg det ekstra dyttet for å komme meg gjennom en ny dag med knesmerter. Tenk at jeg er så heldig at jeg har en fysioterapeut som jeg vet at jeg kan stole på vil være her for meg når jeg trenger ham! Han er gull verdt for meg. Jeg skal komme meg igjennom denne nye perioden med kneproblematikk! Jeg er ikke alene. Det er mennesker rundt meg som ønsker meg det beste og som vil hjelpe meg.
Fysioterapeuten fortalte at jeg kunne ta lette sykkelturer når kneet ikke var så vondt. Jeg merket fort hvor mye mindre vondt det var å sykle enn å gå. Det må kanskje ha å gjøre med at jeg under sykling slipper å legge hele kroppsvekten på det skadde kneet som jeg må gjøre ved hvert skritt jeg tar.
Fra sykkeltur til Dyrbak. Nesten gjengrodd, men likevel en plass som bringer mange gode minner med blant annet lekselesing og Nina-Jeanette.
Fra sykkeltur til Steintangen. Like nydelig hvert år!
Fikk til og med med meg Oddo på en sykkeltur! Hurra, det var gøy med en sykkelpartner!
Jeg har fortsatt vondt den dag i dag, men jeg kjenner i større grad stabilitet i kneet. Når jeg reiser meg opp, kan jeg oftere stole på at kneet klarer å bære kroppsvekten min. Jeg kan oftere stole på at jeg klarer å gå en strekning enten uten eller nesten uten knesmerter. Jeg kjenner fortsatt flere ganger at det er noe som rører seg i kneet, akkurat som om noe går ut av "ledd", før kneet lager en klikkelyd og det faller på plass igjen. Det er ikke vondt, men ubehagelig og ekkelt, så jeg må alltid tenke over hvordan jeg går og gå kontrollert. Likevel vil jeg si at jeg er på bedringens vei. Jeg skal klare å bli frisk igjen.
I slike perioder med knesmerter får jeg alltid gått noen runder med meg selv og tenkt over hvor lett det er å ta vår fysiske funksjon for gitt. Det å ha bein å gå med, løpe med, å danse med - det er ikke en selvfølgelighet for alle. Til tross for hvor dritt det er og har vært med all den kneproblematikken jeg har kjent på gjennom livet mitt, får det meg til å innse hvor heldig jeg er hver gang når beina fungerer optimalt.
Øyeblikksbilde.
God semester- eller arbeidsstart! På tide å la hverdagen hente oss inn igjen.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar