Tilbake til krykkene.

I natt sov jeg forferdelig dårlig. Jeg hadde denne konstante irriterende murringen i kneet gjennom hele natten, og jeg turte ikke å bevege kneet i frykt for at det skulle gjøre vondt. Ikke klarte jeg å strekke ut kneleddet ordentlig, og ikke klarte jeg å bøye kneleddet ordentlig. Jeg måtte ligge anspent med kneet i en stilling som ikke var behagelig gjennom hele natten.

Det skjedde på kveldsvakten i går. Jeg jobbet jo helgen som var, én fridag på mandag, deretter følgende to arbeidsvakter på tirsdag og onsdag. Etter helgen var knærne slitne, og jeg husker jeg lå omtrent hele søndag ettermiddag og kveld i sofaen fordi knærne nesten ikke orket tanken på å måtte bære kroppen min. På tirsdag fikk jeg vondt i kneet underveis og etter dagvakten, og på onsdag, altså i går, fikk jeg akutt vondt i kneet igjen. Samme smerte og samme følelse av hjelpeløshet som jeg fikk etter hendelsen rett etter sommerferien kom tilbake igjen til meg, og flashbacket som fant meg var ingen god opplevelse.

Denne gangen var jeg midt i et kveldsstell den siste halvtimen av vakten min da denne boblende og ilende smerten, etterfulgt av følelsen av ustabilitet i kneet, fant meg. Jeg husker jeg tenkte: "Hva, tuller du?? NÅ?!!". Det var ikke vanskelig å innse at dette ikke var et godt funn. Jeg prøvde å legge litt vekt på beinet, men kneet strittet imot og var vondt og ustabilt. Jeg fikk krøket meg gråtende ut i korridoren mens jeg støttet meg til veggenes gelender og ropte på hjelp. Til min store lettelse kom en kollega og hjalp meg, og jeg ble trillet tilbake til kontoret på en kontorstol.

Med støtte fra ei hyggelig kollega kom jeg meg til T-banen, og herfra gikk det egentlig veldig fint! Denne gangen var jeg nemlig ikke alene hjemme. Jeg ringte Oddo og fortalte om situasjonen, og han møtte meg på T-banestasjonen hvor jeg skulle av og tok med seg krykkene mine. Åh, hvor takknemlig jeg ble for å ha krykkene. Nå fikk jeg endelig gitt kneet mitt den støtten det så sårt trengte. Kneet har jobbet hardt de siste dagene, og jeg unte kneet mitt denne avlastningen av hele mitt hjerte. Vel hjemme hjalp Oddo meg bort til sofaen og ordnet litt kveldsmat til meg og det jeg ellers trengte hjelp til. Jeg var utrolig takknemlig for å ha ham hos meg. Han er og har alltid vært en utrolig god støtte for meg opp gjennom hele denne tunge og vonde perioden som begynte helt siden midten av juni. Det har betydd enormt mye for meg.

Kneet er fortsatt vondt og ustabilt i dag, men jeg klarer å legge litt mer vekt på det. Jeg kan takke alle timene jeg har tilbakelagt på trening denne høsten for at jeg er såpass oppegående (med krykker) som jeg er nå. Jeg bare håper at jeg kan komme tilbake til min relative normale funksjon så fort som mulig slik at jeg kan fortsette å trene. Operasjonen ligger og lurer like rundt hjørnet nå, og jeg vil være mest mulig forberedt når tiden er inne.

- Bella.