Tilbakeblikk på året 2022

I romjulen var jeg hos ei venninne av meg som stilte meg spørsmålet "ble den nye jobben slik som du hadde forestilt deg?". Det var et interessant spørsmål som jeg ikke hadde rukket å reflektere så mye rundt enda, selv om det egentlig har ligget i bakhodet gjennom hele høsten. Jeg tenkte jeg derfor ville bruke innlegget til å reflektere litt rundt dette spørsmålet ved at jeg også ser nærmere på hele dette året som har gått. Det er tid for Bellas årsoppsummering av 2022.

Tatt nyttårsaften 2021 - jeg jobbet kveldsvakt på nyttårsaften og dagvakt 1. nyttårsdag,
så det ble ikke store feiringen, men vi var en rask tur ute for å få med oss nyttårsrakettene.

Året begynte forferdelig tungt, og jeg var en lang og mørk tur nede i kjelleren. I tillegg lå masteroppgaven for mine føtter, og det hele virket som en stor og uoverkommelig oppgave. Men med støtte og samtaler fikk jeg samlet meg og rettet konsentrasjonen dit den skulle. Likevel følte jeg at jeg ble hengende lenger bakpå enn det jeg hadde forestilt meg da jeg nesten ikke hadde fått jobbet noe med masteroppgaven denne måneden.

Et bilde som sier mer enn mange ord.

De neste par månedene raste av gårde med full agenda. Jeg jobbet flittig med masteren - utførte intervjuer, transkriberte dem og fylte ut teori- innledning- og metodekapittelet - samtidig som at jeg skrev søknader på ulike diakonstillinger og ble innkalt til overraskende mange intervjuer. I tillegg var jeg også med i komiteen som arrangerte "FN-dagen mot rasisme og diskriminering" og Diakoniens Dag på Diakonhjemmet. Selv om dette var både stas og spennende, ble det også en tidstyv inn mot arbeidet med masteroppgaven. Oppå det hele jobbet jeg fortsatt i en 50 % stilling som sykepleier på sykehjemmet. Da aprilmåneden kom, fikk jeg gå ned til 20 % i sykepleierstilling. Selv om det var godt at jeg endelig kunne fokusere mer på masteroppgaven, var det mye som gjenstod før jeg kunne levere et ferdig produkt. Jeg jobbet målrettet og disiplinert, både dag og natt, den siste måneden før innleveringsfristen på masteroppgaven, og jammen fikk jeg belønning for hele vinterens og vårens slit! Jeg fikk B på masteroppgaven og kapret drømmejobben! Jeg ble faktisk ikke bare tilbudt én stilling, men to! Jammen var det stas å føle meg ettertraktet på det diakonale arbeidsmarkedet!

Masteroppgavens mangfoldige sider krevde mye tid, konsentrasjon og fokus,
og det var lenge jeg trodde jeg ikke ville klare å nå innleveringsfristen i mai.

Masterarbeid førte til mye stillesitting, så jeg hadde flere gode løpeturer på 10 km., men har tidvis hatt pusteproblemer (Vocal Cord Dysfunction - at luftrøret snører seg sammen og man får opplevelsen av å ikke kunne puste) når jeg presser meg hardt. Jeg forstod det slik at diagnosen forårsakes av stress - og det har vel nesten ikke vært noe annet enn stress de siste årene både grunnet det å være sykepleier i pandemien, samt å utføre et fulltidsstudie samtidig med en 50 % sykepleierstilling.

I månedsskiftet mellom mars og april kjente jeg på at jeg hadde presset kroppen ganske hardt og at jeg var ordentlig sliten. Jeg merket at jeg måtte prioritere kroppen og dets behov hvis jeg ikke skulle møte veggen - og det hadde jeg i hvert fall ikke tid til!

Da masteroppgaven var levert gikk jeg tilbake til min opprinnelige stilling på sykehjemmet (80 %), og det var tid for å skape mine siste minner i rollen som sykepleier. Jeg kommer aldri til å glemme det gode, støttende og varme fellesskapet blant kollegene på jobb - vi var et spennende mangfold av ulike nasjonaliteter som betegnet hverandre som familie. Jeg prøvde også å lage gode dager for de kjære beboerne som jeg hadde blitt glad i opp gjennom årene på sykehjemmet. Ofte rakk jeg ikke å gjøre noe stort, men jeg fokuserte på tilstedeværelsen da jeg først var sammen med dem, og satte av tid til den ekstra lille samtalen. Medisinutdelingen tok derfor alltid lang tid, men jeg mente det var verdt det. Tid og oppmerksomhet var de viktigste gavene jeg kunne gi til beboerne på sykehjemmet.

I sykepleierantrekk. Jeg husker jeg tenkte på at jeg i ny jobb måtte begynne å tenke på hvilke klær jeg tar på meg om morgenen og hvordan jeg ser ut - som sykepleier kjørte jeg kun treningsklær og uten sminke siden jeg syklet til og fra jobb, og tenkte derfor lite på utseendet.

Likevel opplevde jeg også noen vakter som var så tøffe, hektiske og krevende at jeg omtrent gråt av utmattelse da jeg omsider kom meg hjem. Det var så snodig og tilfeldig at det alltid skjedde akutte situasjoner i mine arbeidshelger, og det gikk omtrent ikke én vakt uten at jeg enten måtte ringe 113, legevakt eller sykehjemslege. En sykepleierkollega jobbet en gang ekstra i min arbeidshelg (motsatt av mine vakter), og jeg forberedte henne på at det ofte tenderte å skje mye på mine arbeidshelger. Etter endt arbeidshelg sa hun (trolig litt på spøk med en god dose med alvor) at hun aldri skulle jobbe ekstra igjen på mine arbeidshelger, for maken til slitsom arbeidshelg var ikke ønskelig å ha igjen. Jeg kan fortsatt minnes at jeg ofte måtte jobbe fletta av meg for å ivareta de akutte situasjonene som oppstod, i tillegg til de vanlige arbeidsoppgavene jeg hadde i løpet av vakten, og det ble sjelden tid til do- eller matpause. Noen ganger valgte jeg til og med å ikke smøre meg niste til lunsj da jeg uansett visste på forhånd at dagen ville bli så travel at jeg ikke ville rekke pause (f. eks da jeg hadde ansvar for legevisitt og var alene sykepleier på vakt). Det var dessverre ikke sjelden det gikk 10 timer fra frokost til neste gang jeg rakk å spise eller drikke. Selv om det var tungt, styrket det også motivasjonen knyttet til valget jeg hadde tatt for meg selv om at jeg snart skulle videre.

Søvn er oppskrytt for turnusarbeidere.

Etter en tung sommerferie og relativt hektisk augustmåned, skulle et nytt kapittel i livet mitt endelig begynne. Jeg jobbet min siste dag som sykepleier 31. august, og begynte rett i ny jobb 01. september. Det førte til at jeg aldri fikk kjent ordentlig etter hva jeg følte rundt det å avslutte som aktiv sykepleier, og hvilke tanker, forventninger og ønsker jeg tok med meg inn som diakon. Etter å ha opparbeidet meg en stor respekt som sykepleier, lurte jeg veldig på hvordan det ville bli å gå inn i en helt ny rolle som noe jeg ikke hadde erfaring med hvordan jeg ville mestre. Som sykepleier visste jeg at jeg gjorde en god jobb, og jeg visste at både sykehjemmets ledelse, kolleger, beboere og pårørende satte pris på innsatsen jeg gjorde, og til og med uttrykte at de følte seg trygge da jeg var på vakt. Hvordan ville jeg bli tatt imot som diakon der denne delen av min arbeidsidentitet ville forsvinne?

Min siste dag som sykepleier. Jeg ble overøst av gaver og takk fra kollegene mine, og sjefen holdt en vakker og rørende tale for meg. Jeg kommer alltid til å sitte igjen med varme følelser for mine tidligere kolleger, og jeg vil aldri glemme det sporet de har satt i hjertet mitt.

Så var tiden endelig kommet - min første arbeidsdag i min nye jobb som diakon! Jeg kan fortsatt huske og minnes denne dagen med glede, begeistring, forundring og spenthet. Sjefen min var den første som møtte meg, og jeg ble tatt godt imot med et stort smil og et varmt velkommen - for et helt nydelig menneske! Dagen bestod av praktisk informasjon, pause, rigging av kirke til konfirmasjonsgudstjeneste, ny pause med is og kaffe, pålogging på jobb-PC og besvare noen mailer. Jeg fikk mitt eget arbeidskontor, egen jobb-PC og egen jobbmobil. Herlighet, det var så utrolig annerledes enn hverdagen som sykepleier! Kunne det være sant at en arbeidsdag kunne være så behagelig?

Bilde tatt når jeg venter på T-banen på vei til min første arbeidsdag i ny jobb som diakon.

De første par månedene fløy av gårde, og jeg hadde det så bra! Jeg rakk lunsj hver dag, og jeg husker at jeg i begynnelsen nesten bare gikk på do rett og slett fordi jeg faktisk hadde tid til det! Jeg ville unne meg dette privilegiet nå som jeg faktisk kunne. I tillegg fant jeg ut at det er jo helt utrolig stas å jobbe i kirken, for slik en glede og begeistring over at jeg var nyansatt i kirken kan jeg ikke huske at jeg noen gang kjente på da jeg jobbet som sykepleier! Vigslingsgudstjenesten min i selveste Oslo Domkirke var rett og slett en storslått festdag fullspekket av rørende taler og varme ord. Jeg må ha vært den lykkeligste og stolteste diakonen i verden! Måneden etter var det innsettelsesgudstjeneste for både soknepresten og meg, og nok en gang fikk jeg kjenne på følelsen av å være ønsket og etterlengtet. I flere uker var jeg i ekstase og lykkerus over å føle meg så verdsatt, men samtidig kjente jeg også på et stikk av bekymring: Hvordan kan det egentlig være så stort at jeg har kommet hit? Vil jeg klare å leve opp til de forventningene som menigheten har til meg?

Min kjære flotte forbeder-flokk på vigslingsgudstjenesten min! For en gjeng med helt fantastiske og nydelige mennesker! Jeg ser tilbake på denne dagen som muligens den beste dagen i 2022!

Jeg får oppleve mye meningsfullt og spennende som diakon, og utrolig godt da jeg etter hvert kunne kjenne på mestringsfølelse i oppgavene jeg bega meg ut på.

Etter mine første måneder i jobben har jeg likevel klart å forsone meg med at jeg gjør en god nok jobb. Til at jeg begynte med null arbeidserfaring som diakon, er jeg på vei til å fylle min diakonale rolle i menigheten. Arbeidsoppgavene er meningsfulle og varierte, og jeg ser tilbake på desember som en utrolig fin måned. Endelig fikk jeg ordentlig tid til å ta innover meg julens vakre budskap, til og med i arbeidstiden! I begynnelsen av måneden fikk kirken besøk av mange flotte barnehagebarn, og da formidlet vi hele juleevangeliet gjennom rollespill på forskjellige poster. Barnehagebarna la ut på en stjernevandring hvor de fulgte stjernene, og møtte på flere karakterer fra juleevangeliet på deres vei. Jeg fikk den store æren av å spille Kaspar, en av De tre vise menn, i tillegg til å være Jomfru Maria. Det var utrolig gøy å hente frem min indre skuespillerspire fra folkehøyskolens musikaler, og lage liv i og form til karakterene jeg hadde fått tildelt. Spesielt gøy var det å være Kaspar, og det var like stas hver gang å våkne glad, men døsig, og se inn i øynene til flere spente og nysgjerrige barn etter en lang og god søvn: "Neimen! Er det sant? Så mange flotte mennesker! Åh, så godt å se dere - kanskje det betyr at jeg nærmer meg Betlehem!" Så var jeg i gang.

Her i antrekk som Kaspar (en av De tre vise menn) under barnehagebarnas stjernevandring.

Desember ble måneden som også viste meg hvor allsidig diakonjobben faktisk er. I tillegg til stjernevandringen for barnehagebarna, opptrådte jeg på seniorsenteret sammen med kirkens kantor hvor vi formidlet julens budskap gjennom "ord og toner". Jeg holdt fortsatt liv i Kaffetreffen, samlingspunktet for menighetens seniorer. Sammen med resten av staben skrev vi også personlige julehilsener til alle våre frivillige i menigheten, og tok en kjøretur for å levere konvoluttene til flere av de frivillige. Så var jeg med andre diakoner i bispedømmet og delte ut julekort, kaffe, pepperkaker og gløgg utenfor Kirkens Hus i kalde minusgrader. Og sist, men så absolutt ikke minst; jeg var brannvernansvarlig og ansvarlig for de frivillige under de store julekonsertene i kirken. Selv om det var stas å få med seg konserter med blant andre Ole Edvard Antonsen, Rune Larsen og Alexander Rybak, tok jeg ansvaret mitt i dypeste seriøsitet. Da var det ekstra koselig å få hyggelige tilbakemeldinger fra de frivillige. Jeg ble blant annet fortalt at det aldri noen gang hadde vært så god oversikt og orden over julekonsertene enn det hadde vært dette året, og det virket som om de frivillige var imponerte over noe jeg anså som helt nødvendig for at både de frivillige og jeg kunne oppleve trygghet og tydelighet overfor hver våre ansvarsoppgaver.

Jeg delte ut julekort, varm drikke og pepperkaker sammen med andre diakoner utenfor Kirkens Hus.

Årets konsertvert! Så stas å få diplom!

Så ja, Bella, ble jobben slik du hadde forestilt deg? Jeg vil si at det ble bedre enn jeg noen gang hadde turt å forestille meg! Jeg trives så godt i det kollegiale fellesskapet vi har på jobb, og jeg føler vi jobber så godt sammen og ønsker hverandre alt vel. Jeg har allerede blitt så glad i menigheten med alle de tilhørende menneskene som jeg har fått relasjoner med. Og jeg begynner å utvikle en trygghet i min rolle som diakon. Jeg merker jeg fortsatt har en vei å gå i utviklingen av å bli den diakonen jeg ønsker å bli, men jeg føler jeg er på rett spor. Etter noen hektiske, tunge og innholdsrike år kan jeg endelig senke skuldrene og nikke tilfreds med hvor livet har tatt meg med på veien. Jeg har turt å følge drømmen min, og jeg tør påstå at jeg ikke har vært mer fornøyd i meg selv enn det jeg er nå. Jeg tror jeg endelig har funnet den plassen i tilværelsen som alltid har vært ment for meg.

2023 har akkurat meldt sin innkomst, og jeg merker jeg er spent på hva som ligger i vente. Uansett hva som venter der ute, erfarer jeg stadig at jeg innehar en indre styrke til å håndtere det som livet byr på av utfordringer, samtidig som at jeg vet hvor jeg kan hente støtte og krefter fra dersom jeg skulle trenge dette. Takk for året som nettopp har gått, og måtte all glede og gode ønsker følge dere videre i året vi nettopp har trådt inn i!

Jeg går forresten inn i 2023 med antipermanent! Klar for en ny periode med rett hår!

Nyttårshilsen fra Bella.