Bellas heroiske øyeblikk!
Som du sikkert har skjønt, skjer det ikke store tingene her på gården. Jeg har til og med begynt å lese pensum til neste semester (men det er egentlig ikke så mye å skryte av, fordi jeg skulle ha begynt for lenge siden). Uansett, det er altså ikke så blogge om for tiden. Men i går hendte det faktisk noe utenom det vanlige dagsprogrammet mitt! Selv om det kanskje virker lite og ubetydelig, var dette virkelig stort for meg! Jeg bega meg laangt utenfor komfortsonen min, og jeg er faktisk så stolt av meg selv! Når jeg skal gjenfortelle hva som hendte meg i går, er det veldig viktig at jeg stiller meg selv i et heroisk lys slik at du kan forstå hvor tapper jeg faktisk var. Selvfølgelig sett fra mitt ståsted, men jeg er nok ikke alene i denne påstanden! La meg presentere for deg Bellas møte med en edderkopp!
Det begynte med at jeg skulle gå ned og hente posten. Som skrevet tidligere, syns jeg dette er en fin trening for beina mine. Men i motsetning til de andre gangene hvor det bare tar meg noen få minutter å hente den, brukte jeg rundt en halvtime i går. Hvorfor, spør du? Jeg trenger vel ikke å si mer enn at det var en diger edderkopp i postkassen.
Jeg kan fortsatt huske da jeg forsiktig strakte meg opp på tærne for å se nedi postkassen. Det var uhyggelig mye spindelvev der, men jeg tenkte at "nei, det kan da ikke være...." - og da så jeg beistet. Jeg hoppet et skritt bakover og kjente hvordan grøsningene tok tak i meg, fra ryggsøylen og videre ut i resten av kroppen. Hva skulle jeg så gjøre? Tragisk nok var tanken om å ringe til mamma og be henne komme ned og hente posten for meg en stor mulighet for at jeg kunne ha gjort - eller i det minste ringe til André for å få litt støtte og oppmuntring i situasjonen! - men jeg hadde selvfølgelig lagt igjen mobilen hjemme (og jeg bare: "jeg har jo ingen jeg behøver å kontakte på den korte turen ned til postkassene, da!"). Enda mer tragisk var det at jeg faktisk håpet at noen biler ville stoppe opp og ta ut posten for meg. Jeg var til og med på nippet til å gå opp igjen uten posten, men det hadde blitt altfor flaut. Det hadde jeg rett og slett ikke orket å leve med. Så da måtte jeg bare se det faktum i øynene at jeg var helt alene i verden - det var bare meg mot edderkoppen (og DER begynner det heroiske perspektivet).
Etter å ha vandret litt rundt på plassen i ca. 20 minutter (jeg tuller ikke!) og utbrutt for meg selv hvor hinsides forferdelig denne situasjonen var, tok jeg motet til meg og kikket nedi postkassen igjen. Da så jeg til min store forferdelse at edderkoppen hang fast i lokalavisen! Egentlig vet jeg ikke om det var bra eller dumt, for nå visste jeg i alle fall hvor den var hen. Likevel spratt jeg tilbake nok en gang mens en ny strøm med kuldegysninger tok plass inni meg. Men jeg visste jeg måtte gjennom det. Jeg fant veien tilbake til postkassen, så edderkoppen henge der på avisen så fredelig som den kunne (aargh, jeg merker jeg grøsser nå!), og i et heltemodig sekund tok jeg tak i avisen og slang den ned på den våte bakken! Yup, avisen ble både møkkete og våt! Jeg så ikke noe til edderkoppen da avisen lå der på bakken så våt og stakkarslig, så jeg antok at den enten hadde funnet sin vei ut i naturen, klarte å bli igjen i postkassen eller lå inni selve avisen. For å være på den sikre siden stampet jeg på avisen med de heller-ikke-så-rene krykkene mine, og da jeg var sikker på at hvis edderkoppen fortsatt var i avisen var den most til døde nå. Da plukket jeg opp den så vidt lesbare avisen, puttet den i veska jeg hadde tatt med meg og var fornøyd med meg selv.
Likevel syntes jeg å huske at jeg hadde sett flere ark nedi postkassen, og jeg tok dermed en kikk oppi postkassen nok en gang. Og DER ja, der var det flere konvolutter. Konvolutter er heller ikke så store av seg - hvilket betyr at jeg må stappe hånden min eeenda lenger ned i postkassen. Jeg er sikker på at jeg stønnet så høyt at naboene kunne ha hørt meg. Nå var heldigvis motet mitt relativt høyt oppe etter tilfredsstillelsen jeg fikk etter å ha håndtert lokalavisen, så med et raskt tak fikk jeg tak i konvoluttene før jeg slang dem ned på bakken, de også. For én gangs skyld var jeg glad for å ha krykkene! Nå kunne jeg jo røre ved posten på avstand!
Da jeg var sikker på at edderkoppen ikke var der eller at den var most inn i avissidene, lukket jeg veska, tenkte hyggelige tanker og bega meg på vei hjem igjen. Etter en halvtime siden jeg forlot huset entret jeg gangen vår (mamma lurte på hvor i all verden jeg hadde gjort av meg) og rakte veska til mamma - jeg orket da ikke å åpne den! Da jeg fortalte henne historien, lo hun av meg, hehe... Jeg syntes jeg hadde vært kjempetøff! Dette var virkelig dagens - om ikke månedens! - modigste hendelse - LETT!
Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal driste meg til å hente posten i dag også, men etter en nøye vurdering tror jeg at jeg lar det være. Jeg satser på at mamma henter den når hun kommer hjem fra jobb, så kan jeg få konsentrert meg om pensumboken, hehe. Da gjør jeg iallfall noe annet fornuftig!
- Bella.
"Courage is looking fear right in the eye and saying: "Get out of my way, I've got things to do.""
Det begynte med at jeg skulle gå ned og hente posten. Som skrevet tidligere, syns jeg dette er en fin trening for beina mine. Men i motsetning til de andre gangene hvor det bare tar meg noen få minutter å hente den, brukte jeg rundt en halvtime i går. Hvorfor, spør du? Jeg trenger vel ikke å si mer enn at det var en diger edderkopp i postkassen.
Jeg kan fortsatt huske da jeg forsiktig strakte meg opp på tærne for å se nedi postkassen. Det var uhyggelig mye spindelvev der, men jeg tenkte at "nei, det kan da ikke være...." - og da så jeg beistet. Jeg hoppet et skritt bakover og kjente hvordan grøsningene tok tak i meg, fra ryggsøylen og videre ut i resten av kroppen. Hva skulle jeg så gjøre? Tragisk nok var tanken om å ringe til mamma og be henne komme ned og hente posten for meg en stor mulighet for at jeg kunne ha gjort - eller i det minste ringe til André for å få litt støtte og oppmuntring i situasjonen! - men jeg hadde selvfølgelig lagt igjen mobilen hjemme (og jeg bare: "jeg har jo ingen jeg behøver å kontakte på den korte turen ned til postkassene, da!"). Enda mer tragisk var det at jeg faktisk håpet at noen biler ville stoppe opp og ta ut posten for meg. Jeg var til og med på nippet til å gå opp igjen uten posten, men det hadde blitt altfor flaut. Det hadde jeg rett og slett ikke orket å leve med. Så da måtte jeg bare se det faktum i øynene at jeg var helt alene i verden - det var bare meg mot edderkoppen (og DER begynner det heroiske perspektivet).
Etter å ha vandret litt rundt på plassen i ca. 20 minutter (jeg tuller ikke!) og utbrutt for meg selv hvor hinsides forferdelig denne situasjonen var, tok jeg motet til meg og kikket nedi postkassen igjen. Da så jeg til min store forferdelse at edderkoppen hang fast i lokalavisen! Egentlig vet jeg ikke om det var bra eller dumt, for nå visste jeg i alle fall hvor den var hen. Likevel spratt jeg tilbake nok en gang mens en ny strøm med kuldegysninger tok plass inni meg. Men jeg visste jeg måtte gjennom det. Jeg fant veien tilbake til postkassen, så edderkoppen henge der på avisen så fredelig som den kunne (aargh, jeg merker jeg grøsser nå!), og i et heltemodig sekund tok jeg tak i avisen og slang den ned på den våte bakken! Yup, avisen ble både møkkete og våt! Jeg så ikke noe til edderkoppen da avisen lå der på bakken så våt og stakkarslig, så jeg antok at den enten hadde funnet sin vei ut i naturen, klarte å bli igjen i postkassen eller lå inni selve avisen. For å være på den sikre siden stampet jeg på avisen med de heller-ikke-så-rene krykkene mine, og da jeg var sikker på at hvis edderkoppen fortsatt var i avisen var den most til døde nå. Da plukket jeg opp den så vidt lesbare avisen, puttet den i veska jeg hadde tatt med meg og var fornøyd med meg selv.
Likevel syntes jeg å huske at jeg hadde sett flere ark nedi postkassen, og jeg tok dermed en kikk oppi postkassen nok en gang. Og DER ja, der var det flere konvolutter. Konvolutter er heller ikke så store av seg - hvilket betyr at jeg må stappe hånden min eeenda lenger ned i postkassen. Jeg er sikker på at jeg stønnet så høyt at naboene kunne ha hørt meg. Nå var heldigvis motet mitt relativt høyt oppe etter tilfredsstillelsen jeg fikk etter å ha håndtert lokalavisen, så med et raskt tak fikk jeg tak i konvoluttene før jeg slang dem ned på bakken, de også. For én gangs skyld var jeg glad for å ha krykkene! Nå kunne jeg jo røre ved posten på avstand!
Da jeg var sikker på at edderkoppen ikke var der eller at den var most inn i avissidene, lukket jeg veska, tenkte hyggelige tanker og bega meg på vei hjem igjen. Etter en halvtime siden jeg forlot huset entret jeg gangen vår (mamma lurte på hvor i all verden jeg hadde gjort av meg) og rakte veska til mamma - jeg orket da ikke å åpne den! Da jeg fortalte henne historien, lo hun av meg, hehe... Jeg syntes jeg hadde vært kjempetøff! Dette var virkelig dagens - om ikke månedens! - modigste hendelse - LETT!
Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal driste meg til å hente posten i dag også, men etter en nøye vurdering tror jeg at jeg lar det være. Jeg satser på at mamma henter den når hun kommer hjem fra jobb, så kan jeg få konsentrert meg om pensumboken, hehe. Da gjør jeg iallfall noe annet fornuftig!
- Bella.
"Courage is looking fear right in the eye and saying: "Get out of my way, I've got things to do.""
Kommentarer
Legg inn en kommentar