Siste nytt på knefronten.
I dag hadde jeg en ny time hos fysioterapeuten og jeg fikk trent nok en hard økt hos ham. I tillegg skulle jeg egentlig også få kneet sjekket med et ultralydapparat (KNEET!), men siden jeg fortsatt hadde strips på operasjonssåret og at det fortsatt er ømt, valgte vi å vente til såret var helt grodd.
Økten begynner alltid med at jeg ror 1000 meter på en maskin. Fysioterapeuten min, Erik, fortalte at jeg hadde god strekk i kneet mitt, men selv har jeg syntes at det egentlig går tregt med bevegeligheten. Jeg har jo til og med begynt å få smerter i kneet, samt at det er veldig ømt. Jeg har tatt av plasteret på såret, og jeg merker at det ikke skal mye berøring til før det svir smertelig. Det skal faktisk ikke mer til enn å bre over meg dynen om natten før smertene iler gjennom kneet så fort dynen toucher operasjonssåret. Jeg har altså litt problemer med å sovne om nettene, men når jeg først har sovnet går det greit.
Fysioterapeuten forsikret meg likevel om at alt gikk etter planen, og at såret mitt så veldig fint ut. Det har jo bare gått 4 1/2 uke etter operasjonen, så det var altså tidlig, sett at en korsbåndsoperasjon er en veldig stor og omfattende operasjon. Erik sa at jeg om cirka 2-3 uker ville være i stand til å kunne sykle samt gå korte strekninger uten krykker. I skrivende stund kan jeg nesten ikke forestille meg hvor lettere alt vil bli å kunne slippe å drasse rundt på krykkene! Bare det å ordne frokosten - hente en yoghurt i kjøleskapet, müsli i skapet, skål i et annet skap og teskje i det tredje og samle alt sammen på kjøkkenbordet som faktisk bare befinner seg få meter fra alle disse skapene - krever jo faktisk sin tid! Jeg må stille meg på halvveien - midt mellom benken og kjøkkenbordet - strekke meg etter yoghurten jeg har satt på benken og deretter sette den fra meg på kjøkkenbordet. Og slik må jeg gjøre med alt tilbehøret. Müslien må jeg sette fra meg hele tre ganger ved bruken av "halvveien"-metoden, for den befinner seg i skapet lengst unna kjøkkenbordet. Selv om det er litt småstrevsomt, må jeg innrømme jeg er litt stolt over teknikken min! Det er godt å kunne kjenne på at jeg klarer noe selv, uten hjelp fra andre.
Ellers klør såret. Skikkelig. Men siden såret er både ømt og følelsesløst på samme tid (paradoksalt nok), vil jeg ikke klø, og jeg kjenner likevel ikke jeg klør der uansett. Dessuten kommer jeg bare til å klø av meg skorper, og da blir det jo bare styggere arr. Og vet du forresten hvor godt det er å strekke seg om morgenen? Kjenne hvordan hele kroppen - fra bein, rygg, armer og hals - vokser med to centimeter? Siden jeg ikke klarer å strekke kneet til det ytterste, får jeg heller ikke kjent på den optimale gode følelsen av dette. Kneet bare rister voldsomt når det motsetter seg mitt forsøk på å strekke det fullstendig. Men jeg har faktisk funnet en teknikk som gjør at jeg kan kjenne på den gode følelsen så godt som mulig. Tenk over det neste gang du strekker deg!
Selv om jeg syns progresjonen går seigt for seg, beroliger fysioterapeuten meg om at alt er bare bra med kneet. Det går visst faktisk veldig bra! 4 1/2 uke siden senen som var festet til kneskålen ble kuttet av og brukt som korsbånd istedet. Erik fortalte meg at det fortsatt ikke er så lenge siden operasjonen. Det er nok bare jeg som er utålmodig. Jeg har vel ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. Tiden leger alle sår, sies det! Jeg får bare tørre å tro på det.
Da får man legge seg! En ny dag med mer lesing og andre ærender venter på meg når solen står opp i morgen! Det er jammen godt å ha noe å ha noe å se frem til, noe å fylle dagene med.
- Bella.
Økten begynner alltid med at jeg ror 1000 meter på en maskin. Fysioterapeuten min, Erik, fortalte at jeg hadde god strekk i kneet mitt, men selv har jeg syntes at det egentlig går tregt med bevegeligheten. Jeg har jo til og med begynt å få smerter i kneet, samt at det er veldig ømt. Jeg har tatt av plasteret på såret, og jeg merker at det ikke skal mye berøring til før det svir smertelig. Det skal faktisk ikke mer til enn å bre over meg dynen om natten før smertene iler gjennom kneet så fort dynen toucher operasjonssåret. Jeg har altså litt problemer med å sovne om nettene, men når jeg først har sovnet går det greit.
Fysioterapeuten forsikret meg likevel om at alt gikk etter planen, og at såret mitt så veldig fint ut. Det har jo bare gått 4 1/2 uke etter operasjonen, så det var altså tidlig, sett at en korsbåndsoperasjon er en veldig stor og omfattende operasjon. Erik sa at jeg om cirka 2-3 uker ville være i stand til å kunne sykle samt gå korte strekninger uten krykker. I skrivende stund kan jeg nesten ikke forestille meg hvor lettere alt vil bli å kunne slippe å drasse rundt på krykkene! Bare det å ordne frokosten - hente en yoghurt i kjøleskapet, müsli i skapet, skål i et annet skap og teskje i det tredje og samle alt sammen på kjøkkenbordet som faktisk bare befinner seg få meter fra alle disse skapene - krever jo faktisk sin tid! Jeg må stille meg på halvveien - midt mellom benken og kjøkkenbordet - strekke meg etter yoghurten jeg har satt på benken og deretter sette den fra meg på kjøkkenbordet. Og slik må jeg gjøre med alt tilbehøret. Müslien må jeg sette fra meg hele tre ganger ved bruken av "halvveien"-metoden, for den befinner seg i skapet lengst unna kjøkkenbordet. Selv om det er litt småstrevsomt, må jeg innrømme jeg er litt stolt over teknikken min! Det er godt å kunne kjenne på at jeg klarer noe selv, uten hjelp fra andre.
Ellers klør såret. Skikkelig. Men siden såret er både ømt og følelsesløst på samme tid (paradoksalt nok), vil jeg ikke klø, og jeg kjenner likevel ikke jeg klør der uansett. Dessuten kommer jeg bare til å klø av meg skorper, og da blir det jo bare styggere arr. Og vet du forresten hvor godt det er å strekke seg om morgenen? Kjenne hvordan hele kroppen - fra bein, rygg, armer og hals - vokser med to centimeter? Siden jeg ikke klarer å strekke kneet til det ytterste, får jeg heller ikke kjent på den optimale gode følelsen av dette. Kneet bare rister voldsomt når det motsetter seg mitt forsøk på å strekke det fullstendig. Men jeg har faktisk funnet en teknikk som gjør at jeg kan kjenne på den gode følelsen så godt som mulig. Tenk over det neste gang du strekker deg!
Selv om jeg syns progresjonen går seigt for seg, beroliger fysioterapeuten meg om at alt er bare bra med kneet. Det går visst faktisk veldig bra! 4 1/2 uke siden senen som var festet til kneskålen ble kuttet av og brukt som korsbånd istedet. Erik fortalte meg at det fortsatt ikke er så lenge siden operasjonen. Det er nok bare jeg som er utålmodig. Jeg har vel ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp. Tiden leger alle sår, sies det! Jeg får bare tørre å tro på det.
Da får man legge seg! En ny dag med mer lesing og andre ærender venter på meg når solen står opp i morgen! Det er jammen godt å ha noe å ha noe å se frem til, noe å fylle dagene med.
Øyeblikksbilde.
- Bella.
Kommentarer
Legg inn en kommentar