Medliturg på GUV!
I dag har det en vært en så nydelig dag! En rolig og bekymringsløs søndag til selvoppbygging, glade tanker og gode følelser. Jammen er det viktig med slike dager også!
Jeg valgte å ta en treningsøkt i dag, og det var en overraskende fin treningsøkt! I de siste ukene har treningsmotivasjonen min vært laber. Jeg trener uten indre lyst, og jeg har nesten mistet håpet om at jeg en gang skal bli frisk nok i knærne til å trene det jeg ønsker og har lyst til. Tanker som "hvorfor gidde? Jeg blir jo ikke noe bedre uansett" har drept gleden min ved trening, og det har vært et forferdelig slit å finne veien til treningssenteret. I dag var det likevel ikke så ille å trene styrke, og jeg fikk kjørt harde øvelser uten store knesmerter. Det er jo gøy når jeg kan legge på flere kilo på apparatene etter bare siden begynnelsen av samme uke!
På kvelden skulle jeg være medliturg på MERs Gudstjeneste for Unge Voksne (GUV), og jeg har alltid tenkt på det som en spennende og givende arbeid. Da Eirik, presten i MER, spurte om jeg ville gjøre det, ble jeg så glad! For en ære å kunne være en del av GUV!
Jeg møtte spent opp en time før gudstjenesten hvor det var Knut som tok imot meg. Det var godt å ha et ansikt å forholde meg til når jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Ikke lenge etter kom Gunnhild, presten for kveldens gudstjeneste, og jeg merket jeg likte henne med det samme! Så blid, vennlig og behagelig å være sammen med. Sammen med Knut gikk vi gjennom hele programmet for gudstjenesten, og siden både Gunnhild og jeg "holdt" GUV for første gang begge to, trengte vi begge en nøye gjennomgang om blant annet hvor vi skulle stå til enhver tid og andre praktiske opplysninger. Det var så fint og oppklarende! De siste minuttene før gudstjenesten startet skrev jeg noen notater i liturgien jeg hadde fått utdelt før jeg på tampen ble med Sigurd og fikk vite kunngjøringene som jeg skulle informere menigheten om i begynnelsen av gudstjenesten. Jeg var spent og nervøs da tiden nærmet seg mer og mer, men likevel var jeg fylt med en indre ro om at dette kom til å gå bra. Jeg overrasket meg selv ved at jeg følte jeg hadde kontroll.
Gudstjenesten var fin, jeg syns presten og jeg hadde et så godt og harmonisk samarbeid, og jeg var til og med fornøyd med egen innsats! Ikke var jeg stressa hele veien heller, så jeg klarte å nyte gudstjenesten også. Jeg åpnet gudstjenesten med kveldens kunngjøringer og jeg avsluttet med å informere om kirkekaffen. Da jeg var på vei tilbake til krakken da gudstjenesten var over, ga menigheten uventet applaus! Jeg ble litt satt ut, for jeg kunne ikke huske at det var vanlig, men herlighet, så koselig! Etter gudstjenesten fikk jeg pratet med Gunnhild, og hun roste meg så mye for min innsats som medliturg! Hun fortalte at hun hadde hatt mange medliturger tidligere, men at det var noe spesielt med meg, og at det var så fint å gjøre dette med meg. Jeg ble så rørt av at hun sa dette når jeg følte at det var hennes trygge tilstedeværelse som gjorde meg trygg i meg selv. Eirik kom også bort og roste oss, samt Marie og Oddo. Det var så fint og selvoppbyggende! Dette er noe jeg kan leve på lenge. Jeg fikk også pratet med Gunnhild om noe som har tatt opp tankene mine i det siste, og det var godt å få hennes råd. Det gjorde meg mer sikker i min sak.
Nå er det nok på tide å legge seg. En ny uke venter med dens nye utfordringer, men med dagens gode minner godt plantet i ryggsekken min, skal jeg komme meg igjennom uken. Jeg er verdifull! Jeg er sårbar. Og jeg er elsket av Gud.
- Bella.
Jeg valgte å ta en treningsøkt i dag, og det var en overraskende fin treningsøkt! I de siste ukene har treningsmotivasjonen min vært laber. Jeg trener uten indre lyst, og jeg har nesten mistet håpet om at jeg en gang skal bli frisk nok i knærne til å trene det jeg ønsker og har lyst til. Tanker som "hvorfor gidde? Jeg blir jo ikke noe bedre uansett" har drept gleden min ved trening, og det har vært et forferdelig slit å finne veien til treningssenteret. I dag var det likevel ikke så ille å trene styrke, og jeg fikk kjørt harde øvelser uten store knesmerter. Det er jo gøy når jeg kan legge på flere kilo på apparatene etter bare siden begynnelsen av samme uke!
På kvelden skulle jeg være medliturg på MERs Gudstjeneste for Unge Voksne (GUV), og jeg har alltid tenkt på det som en spennende og givende arbeid. Da Eirik, presten i MER, spurte om jeg ville gjøre det, ble jeg så glad! For en ære å kunne være en del av GUV!
Jeg møtte spent opp en time før gudstjenesten hvor det var Knut som tok imot meg. Det var godt å ha et ansikt å forholde meg til når jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Ikke lenge etter kom Gunnhild, presten for kveldens gudstjeneste, og jeg merket jeg likte henne med det samme! Så blid, vennlig og behagelig å være sammen med. Sammen med Knut gikk vi gjennom hele programmet for gudstjenesten, og siden både Gunnhild og jeg "holdt" GUV for første gang begge to, trengte vi begge en nøye gjennomgang om blant annet hvor vi skulle stå til enhver tid og andre praktiske opplysninger. Det var så fint og oppklarende! De siste minuttene før gudstjenesten startet skrev jeg noen notater i liturgien jeg hadde fått utdelt før jeg på tampen ble med Sigurd og fikk vite kunngjøringene som jeg skulle informere menigheten om i begynnelsen av gudstjenesten. Jeg var spent og nervøs da tiden nærmet seg mer og mer, men likevel var jeg fylt med en indre ro om at dette kom til å gå bra. Jeg overrasket meg selv ved at jeg følte jeg hadde kontroll.
Gudstjenesten var fin, jeg syns presten og jeg hadde et så godt og harmonisk samarbeid, og jeg var til og med fornøyd med egen innsats! Ikke var jeg stressa hele veien heller, så jeg klarte å nyte gudstjenesten også. Jeg åpnet gudstjenesten med kveldens kunngjøringer og jeg avsluttet med å informere om kirkekaffen. Da jeg var på vei tilbake til krakken da gudstjenesten var over, ga menigheten uventet applaus! Jeg ble litt satt ut, for jeg kunne ikke huske at det var vanlig, men herlighet, så koselig! Etter gudstjenesten fikk jeg pratet med Gunnhild, og hun roste meg så mye for min innsats som medliturg! Hun fortalte at hun hadde hatt mange medliturger tidligere, men at det var noe spesielt med meg, og at det var så fint å gjøre dette med meg. Jeg ble så rørt av at hun sa dette når jeg følte at det var hennes trygge tilstedeværelse som gjorde meg trygg i meg selv. Eirik kom også bort og roste oss, samt Marie og Oddo. Det var så fint og selvoppbyggende! Dette er noe jeg kan leve på lenge. Jeg fikk også pratet med Gunnhild om noe som har tatt opp tankene mine i det siste, og det var godt å få hennes råd. Det gjorde meg mer sikker i min sak.
Nå er det nok på tide å legge seg. En ny uke venter med dens nye utfordringer, men med dagens gode minner godt plantet i ryggsekken min, skal jeg komme meg igjennom uken. Jeg er verdifull! Jeg er sårbar. Og jeg er elsket av Gud.
Straks på vei til GUV!
- Bella.
Du var kjempeflink, jenta mi! :)
SvarSlettDette kler du godt. Nå er det bare å satse!